Misvisende om vår kirkes syn på holocaust
Siste nummer av “tro DET” bringer et oppslag om kirkens ansvar for holocaust. I samtalen med Berthold Grünfeld tar Andreas Edwien utgangspunkt i en leder i ukeavisen “Vår Kirke”. Han leser lederen slik at han i den ser et «mer eller mindre bevisst religiøst forsvar for jødeutryddelsene». «Forfølgelsene av jødene var ifølge Vår Kirke en avstraffelse for deres medskyldighet i Jesu død», sier Edwien. Han mener den tanke her ligger like under overflaten, at jødene måtte sone fordi de ikke aksepterte Jesu stedfortredende soning.
Denne tolkning av lederartikkelen bygger på utvalgte sitater fra lederen som ikke gjør Vår Kirke rett. Edwien har direkte kommet til å misforstå lederens anliggende.
Også store deler av de kristne kirker tidde under jødeforfølgelsene, og er derfor medskyldig i det som skjedde. Jødeutryddelsene var imidlertid ingen soning for drapet på Kristus. Et slikt syn er bare mulig når Gud gjøres til en skjebnegud, en Gott mit uns. Nazistyret gjorde dette, og brukte det som begrunnelse for jødeforfølgelser. Det var nettopp dette Vår Kirke tok avstand fra.
Det Vår Kirke forsøkte å si, var at den store interesse for TV-serien om Holocaust, trolig viste et dypt behov hos mange for å sone sin medansvarlighet for det som skjedde med jødene. Men dette er ikke nødvendig. Også så stor synd som jødeutryddelsene åpnet Jesu tilgivelse for. Det betyr ikke at den som tar imot denne tilgivelse, slipper å stå ansvarlig for sine handlinger.
Det Vår Kirke ønsket å si, var altså noe om tilgivelsens mulighet for dem som ser sitt medansvar for jødeutryddelsene.
Knut Lundby
Redaktør i Vår Kirke
Handler holocaust om soning?
Svar til Vår Kirke fra Andreas Edwien
«Holocaust handler om soning», var overskriften Vår Kirke hadde satt over den omtalte lederartikkelen, og jeg tok for meg denne og noen andre, «løsrevne», men sentrale uttalelser i artikkelen. Bl.a. dets omtale av «det ‘kristne’ Europas medskyldighet og soningsbehov» la jeg ikke skjul på. Men det jeg gjorde – i innledningen til samtalen mellom Berthold Grünfeld og meg – var å lese noe annet mellom linjene enn det Vår Kirke hadde skrevet. Og jeg gjorde det, fordi Vår Kirke forsøkte å dekke over den helt avgjørende skyld som nettopp de kristne kirker har for jødeforfølgelsene i Europa.
Det som gjør denne mordsaken så enorm, er at kirkens forbrytelser mot jødene i første rekke blir begått på det teologiske plan, og at derfor begås den dag i dag – i kirkens lære og bekjennelse. Det er fra kirkens teologiske og dogmatiske hender det gjennom kirkehistorien renner strømmer av blod fra millioner av trakasserte, torturerte og myrdede jøder (de øvrige ofre blant vantro, kjettere og hedninger må jeg her forbigå). Som kjent ble jødene «straffet» på denne måten fordi de nektet å akseptere Jesus som sin «Messias», sin «konge», selv om de kunne anerkjenne hans gode sider. Selv var Jesus dømt og henrettet for klare overtredelser av jødisk lov, herunder utvilsomt grove brudd på elementære rettsprinsipper, prinsipper vi selv setter høyt og anser som grunnleggende for et demokratisk rettssamfunn. Den kristne myten om justismordet er for lengst avslørt.
Kirkens kapitalforbrytelse mot jødene består i at den i sin naivitet og sitt barbariske hovmod gjorde – og fremdeles gjør – til «Gud» og ufeilbarlig autoritet et menneske, en mann som – sine mange gode sider til tross – slynget ut sitt anatema mot sine landsmenn bl.a. på denne måte: «Disse fiendene mine som ikke vil ha meg til konge, før dem hit og slakt dem ned for mine øyne» (Lk. 19: 27). Også for oss er det for lengst begynt å demre at både det politiske og det ideologiske «kongedømme» – særlig på den slags premisser – hører fortiden til.
Etter å ha sagt at «Holocaust handler om soning» og påpekt at jødene under det kristne Europas jødeforfølgelser selv måtte «sone» med millioner av liv og uendelig nød og smerte – simpelthen fordi vi «kristne» nektet dem elementær åndsfrihet – avsluttet Vår Kirke sin artikkel slik: «Men det er ikke nødvendig å sone selv. God påske!»
Innser ikke Vår Kirke hvor uhyre grotesk denne tankegangen er? «Vi», «vi kristne», «vi» som – i motsetning til jødene – har akseptert «Jesu soningsdød på Golgata», vi slipper å «sone selv»!
Her blir selve den historiske hendelse som kirken har brukt til å nære det religiøse hat som satte jødeforfølgelsene i gang, direkte brukt av Vår Kirke til – overfor den «Gud» som den hevder også er jødenes «Gud» – å renvaske kirken for dens forbrytelser mot jødene! Lenger er den ikke kommet. Så lenge kirken nekter å bekjenne sin fundamentale teologiske synd og skyld i Europas jødeforfølgelser, er det åpenbart vanskelig for den å omtale dem uten å begå grove taktløsheter.
Bare en syk kirke, syk til døden i sin teologi og sin dogmatisme, kan tale slik. Omtrent sam¬tidig uttalte hans kirkelige høyhet Paven noe helt tilsvarende under et besøk i den største jødeutryddelsesleiren: «Auschwitz er vår tids Golgata». Assosiasjonen var uunngåelig: Golgata og Auschwitz som parallelle sonoffersteder – for «den kristnes frelse»! Med den forskjell at konsentrasjonsleirens brennofre ifølge kirkens lære skal fortsette å brenne i evigheten. Dette heslige, forpinte nonsens fra et kirkelig overhode ble avisoverskrifter i Norge. Meg bekjent ikke mer. Bortsett fra at jeg selv i en Oslo-avis kommenterte og trakk parallellen mellom Pavens og Vår Kirkes medvirkning i Holocaust-debatten. Da tiet Vår Kirke. Ønsket ikke bladet å bidra til at debatten gikk i dybden og fikk mening? – Bør ikke Vår Kirke ta mot til seg og offentliggjøre vårt ordskifte i sine egne spalter?
Leave a Reply