Andreas Edwien, du er kanskje den nordmannen som har gått sterkest til angrep på kirke og kristendom etter krigen. Hvorfor står likevel kirken og kristendommen tilsynelatende sterkere enn på lenge?
– Her må man ta i betraktning den tekniske utvikling i massemediene. Den kom som en reddende engel for kirken og de kristelige organisasjonene. Og denne utviklingen skjedde da taket på massene begynte å glippe, men mens kirken ennå hadde sine makt- og nøkkelposisjoner i kraft av gammel lovgivning. Den var derfor i stand til å sikre seg slike posisjoner i pressen og fremfor alt i kringkastingen. Forkynnelsen av «Guds Ord» kom dermed for første gang så å si «fra himmelen».
Dere har sikkert lagt merke til kirkens yndlingstaktikk: Den slår ned på bagatellmessige avvikelser fra den offisielle teologi og bekjennelse, men forholder seg demonstrativt taus overfor angrep på sine sentrale postulater. Med sin innflytelse over massemediene og den store rolle de spiller i dagens kulturliv, kan teologene stort sett bestemme hva de vil ha offentlig debatt om. De behøver ikke innlate seg på farlige emner, og alle radikale emner kan de effektivt tie i hjel. Mer forsiktig kritikk etter tradisjonelle linjer kan til gjengjeld få stor publisitet. Ved å gjøre små spørsmål store, oppnår de å gjøre de store spørsmålene utilnærmelige.
Du ties i hjel selv blant likesinnede? Vår antakelig eneste bredt anlagte kirkekritiske bok: «Oppgjør med kirken», sier at kirken stort sett har fått være i fred etter krigen?
– Da må det vel mangle en del på bokens bredde. Bortsett fra dette, synes jeg Viestads bok har så mange gode sider at jeg inntil videre vil tro dette skyldes en inkurie.
Det kirken stort sett har fått være i fred for, er massemediene, simpelthen fordi den har fått så stor makt over dem. Selv i de mest frisinnede av dem, har teologer dukket opp som «konsulenter», og det vil i praksis si: ideologisk sensur. Det er derfor av største viktighet i dag å bekjempe kirkens og de kristne organisasjoners farlige innflytelse over massemediene.
For å ta det som i virkeligheten er kirkens viktigste – skjønt uskrevne – dogme, kristendommens aller første bud, som kan uttrykkes slik: «Du skal ikke si at Jesus tok feil i sin lære». Den tradisjonelle kirkekritikk har i det store og det hele latt kirken være i fred for overtredelser av dette budet. I stedet har man – ut fra det jeg har kalt det sekundære Jesusdogme – stilt ham opp mot kirken som det forrådte ideal. Når man så begår den kardinalsynd å bryte dette budet over en bred skala og forelegger den kristne kirke – slik jeg har gjort – en utførlig begrunnet påvisning av at Jesus tok feil i en rekke vesentlige forestillinger om «Gud» og verden, mennesket og historien, så blir kirkens reaksjon alt annet enn saklig, og behovet for å være i fred akutt. Først ble jeg derfor ærekrenket i hissige utfall av noen teologer som gjorde den taktiske tabbe å omtale og røpe sitt raseri over angrepet. Deretter ble utfordringen drept med en omhyggelig organisert taushet. Det var skjebnen som rammet min bok «Dogmet om Jesus. Hvor mannen fra Nazareth tok feil.»
På den annen side kunne f.eks. en kristen teolog som Jacob Jervell for noen år siden lansere som en nyhet et gammelt og velfundert forskningsresultat fra forrige århundre, nemlig at Jesus ble født i Nazareth, og ikke som skrevet står, i Bethlehem. Når man så fra kirkens sentrum passer på å angripe den slags detaljer som stort kjetteri, oppnår man å få massemediene til å lage sensasjon av det. Kirkens strateger gnir seg i hendene når de får arrangere slike små «kirkestrider», ettersom metoden er et effektivt middel til å holde på medlemsmassen. Folk flest tenker som så at når slikt er stort kjetteri – ved siden av f.eks kvinnelige prester – og det likevel blir akseptert i statskirken, så kan den ikke være så ille likevel. Denne taktikken har man drevet i lang tid.
I denne forbindelse vil jeg påpeke at redaktøren for radioens programpost «Dagens bok» omsider har trukket tilbake sin påstand om at min bok «Dogmet om Jesus» var blitt «slaktet på objektive kriterier». Slaktingen var angivelig utført – i all hemmelighet – av NRK’ s kirkelige konsulent. Jeg hadde forlangt denne påstanden og en uttalelse av konsulenten rettslig mortifisert. Programredaktør Gjernes, som på grunnlag av den teologiske vurderingen hadde nektet radioomtale av boken, kom med innrømmelsen under et møte i Oslo byrett, etter hele åtte års betenkning. Konsulenten, professor dr. theol. Jakob Jervell hadde da overfor retten beklaget og bedt om unnskyldning for at han hadde beskyldt meg for «antisemittisme» fordi jeg – som han uttrykte det – «angrep jøden Jesus». Saken ble deretter hevet ved forlik.
Et annet eksempel på taktikken er det svar som de teologiske fakulteters dekaner uttrykkelig – ved offentlige uttalelser – så seg forpliktet til å gi på mitt meget alvorlig mente «Memorandum til de teologiske fakulteter» fra 1962, hvor jeg rettet søkelyset mot deres holdning til kirkens lære om Jesu person som sensasjonelt brudd på de biologiske naturlover. Jeg venter fremdeles på svaret.
Du må fortelle litt om din bakgrunn for å bli kritisk religionsforsker!
– Bakgrunnen har to sider med antagelig like stor betydning: den normale kristendoms-opplæring og den siste verdenskrigen. Samtidig er det viktig at oppveksten i et prestehjem førte til at jeg ble nært konfrontert med striden mellom kirkens to teologiske retninger. Min far var sterkt engasjert i den såkalte liberale teologi og sto egentlig med det ene benet utenfor kirken. Han førte en tilsynelatende håpløs kamp mot de «ortodokse» teologer med Hallesby i spissen. Folkestrømmen forbi kirken til bedehuset står tydelig i min erindring.
Hitler, Stalin og Jesus
– Verdenskrigen aksentuerte så i høy grad livssynsspørsmålene. Etter krigen skrev jeg artikler og utga noen skrifter om noe som jeg ble sterkt opptatt av, nemlig likhetspunktene mellom den konfesjonelle kristendom og nazismen: messias- og førerdyrkelsen, den monotone gjentagelsen av trosparoler og slagord, den ideologiske rettroenheten med «frelse» for de troslydige, front mot alle avvikelser og voldsomme trusler mot annerledestenkende, helveteslæren – konsentrasjonsleirene, antisemittismen. Tilsvarende likhetspunkter, og noen til, fant jeg i stalinismen. Ja, Stalin var kanskje – som utdannet teolog – enda sterkere preget av kristendommen enn Hitler. Hitler var forøvrig elev av en troende kristen filosof, som tidlig utropte ham som en slags germansk «messias»: Houston Stewart Chamberlain. I bindsterke verk i millionopplag hadde han utviklet de ariske raseteorier med Jesu lære og «Kristi åpenbaring» som det sentrale utgangspunkt. Han var en fanatisk antisemitt og ble flittig sitert av Hitler i «Mein Kampf».
I dag er kirken – etter årtuseners jødehat – offisielt blitt mer jødevennlig, bl.a som følge av visse bibelprofetier. Men i årene like etter krigen så de fleste troende kristne på Hitlers «endelige løsning på jødeproblemet» som et ledd i «Guds dom over jødene».
Kan du si noe mer om bøkene dine og hensikten med dem?
– Den første var en liten bok fra 1948, delvis holdt i et «religiøst språk» og adressert til kirken, et «oppgjør med kristendommens dogmer», særlig rettet mot helveteslæren. Ikke så få trodde jo den gang at læren var stilltiende oppgitt av kirken, og jeg anmodet bl.a. Hallesby og Schelderup om å imøtegå boken.
I et skrift noen få år senere søkte jeg bl.a. å analysere sammenhengen mellom kristendommen og Europas totalitære ideologier, og forholdet mellom Jesu lære og de teologiske konflikter. Egentlig ble dette en skissering av de problemstillinger jeg senere tok opp i bredere sammenheng, etter mer grundige studier. Jeg fant det særlig påfallende at den skarpe konflikten mellom teologiske ideer og retningen – for eksempel helvetesstriden på 50-tallet – ble utkjempet under den samme formelle bekjennelse til Jesu teologiske autoritet. Forklaringen fant jeg i en rekke til dels skarpe motsetninger i Jesu lære, som jeg senere ga en ganske bred analyse av i boken «Idekampen i det bibelske gudsbildet. Jesu Forkynnelse i åndshistorisk lys» (1958). Og jeg fant at disse motsetningene hadde sin bakgrunn i det jødiske gudsbildes foregående utvikling. Dette gudsbildet hadde Jesus overtatt uten syn for hvor sammensatt det var av motstridende ideer og forestillinger fra ulike ideer og religioner.
Min hovedhensikt var å plassere Jesus som det relative mennesket han var i den historiske sammenheng, og dermed vise hvor usannferdig den kristne teologi er som river ham ut av denne sammenheng som et overmenneske og en gud. For alt dette går den kirkelige bibeltolkning energisk inn for å skjule. Således er for eksempel selve sammensetningen av den kristne bibel en grov historieforfalskning ved at en epoke på flere hundre år med en rik litteratur er skåret ut mellom de to testamenter. Dette bidrar sterkt til å gi Jesus en tilsynelatende originalitet han ikke hadde.
Samtidig ble det klart for meg at kristendommens karakter av autoritær og «totalitær» ideologi hang sammen med at Jesus selv – vurdert fra vår tids synsvinkel – nok var langt mer «ortodoks» enn «liberal», og at det er de autoritære trekk ved hans personlighet som er mest fremtredende.
Det ble et hovedemne for «Dogmet om Jesus. Hvor mannen fra Nazareth tok feil» (1965 /70), hvor jeg bl.a. belyser den primitive dualismen i hans lære og dens bakgrunn for oppstandelsestroen. Dualismen er en uløselig del av Jesu virkelighetsoppfatning. For Jesus fantes det bare to slags mennesker: Satans ormeyngel og Guds barn, og disse to gruppene skulle skilles fra hverandre ut fra sin holdning til hans messiaskrav. Når jeg har hevdet at Jesus i forestillingen om sin fremtidige herskerrolle var en verre despot enn historiens voldsdiktatorer, så er det grundig overveiet.
Men samtidig har Jesu lære en rekke verdifulle etiske og sosiale sider. De kristne kirkene foretar dermed en reddsom sammenrøring av humanitet og barbari, av etiske verdier og en sinnssyk voldsteologi i én og samme ideologi, som gjør den offisielle Jesusdyrkelsen livsfarlig for menneskehetens framtid.
Apellen til småfolk
Hvorfor slo kristendommen an for 2000 år siden?
– Det sosiale element i «evangeliet», appellen til de små i samfunnet, var nok avgjørende. Tanken om «proletarer i alle land, foren dere» lå på en måte latent i Romerriket, hvor nasjonalitetsfølelsen delvis ble visket ut.
Hvorfor ble akkurat kristendommen statsreligion, akseptert av keiseren og egnet for herskerne?
– Det var øyensynlig en dyd av nødvendighet, fordi den allerede hadde grepet om seg blant massene, hvor man ventet på gudsriket og Jesu gjenkomst. Dogmatisert i en fast kirkelære med vekten på det klart hinsidighetsrettede i Jesu lære, var kristendommen et velegnet instrument til å beherske massene. Noen politisk-sosialistisk ideologi var den jo ikke.
Kristen i 14 dager
Du er teolog av utdannelse?
– Nei, uteksaminert teolog er jeg ikke, selv om jeg vel har drevet grundigere teologistudier enn mang en kirkelig teolog. Hadde jeg fulgt de oppsatte teologiske pensa – selv ved universitetet – ville nok min kritikk av kristendommen blitt atskillig mer tilslørt og tilbakeholden, simpelthen fordi en teologisk eksamen lett vil svekke vurderingsevnen. Man blir preget av det teologiske fyrtårn som skal lede til frelsens havn.
Jeg var for øvrig selv frelst i 14 dager – kort etter krigen. Det hadde sammenheng med det man pleier å kalle «religiøse opplevelser», og hvor til å begynne med elementer fra kristendomsopplæringen sto sentralt. Man kan lett la seg narre av slike opplevelser, fordi det ikke er mulig å frakjenne dem et visst innhold. Men hjernen arbeidet intenst med kristendommens tankekors og nektet å bli hengende på noen av dem. Så det var fort slutt med mitt kristne trosintermezzo.
Kan du beskrive en slik opplevelse så den blir fattbar for materialister? Det er lett for oss alminnelige dødelig å føle oss underlegne når kristne skilter med sine åpenbaringer.
– Underlegenhetsfølelse er det så visst ingen grunn til. De såkalte Kristusåpenbaringer er alltid preget av hallusinasjoner. Den kristne tro beror simpelthen på at de som har slike «åpenbaringer» ikke er selvkritiske nok og som regel mangler den psykologiske innsikt til å være det. Og det står som regel en kristen teolog parat til å forklare og veilede dem som er i tvil. Har man den nødvendige religionspsykologiske og historiske innsikt vil man forstå at «frelsen ved tro på Jesus Kristus» er en illusjon som henter næring dels fra den målbevisste barneindoktrinering av «de kristne frelsessannheter», dels fra den evne til kosmisk livsopplevelse mennesket har.
Kjetter i kirken
Humanetisk Forbund ble opprettet i 50-årene. Kom det til å bety noe for deg?
– Jeg holdt på å skrive «Idékampen i det bibelske gudsbilde» og husker stiftelsen som den gode nyhet den var. Organisasjoner er selvsagt svært viktige og nødvendige også på dette område. Personlig har jeg ikke vært engasjert ved medlemskap i noen forening. Men HEFiN har utført et meget verdifullt, ja, grunnleggende arbeid på et viktig felt. Ellers er det nok mitt inntrykk at forbundet – unødvendig – har gått for langt i retning av å avvise alt som har med «metafysikk» å gjøre.
Jeg ser det som hovedsaken å avvise ethvert forsøk på kompromiss med sannhetskravet når man våger seg inn på «metafysiske» enemerker. Kirkens og kristendommens fundamentale skavanker er ikke i og for seg at den tror på eksistensen av en metafysisk virkelighet, men at den forlanger å flytte en avgrenset del av vår fysiske og historiske virkelighet over på et «metafysisk» plan og samtidig løsrive den fra den fysiske og psykologiske lovmessighet som bestemmer denne virkelighet. Det skal et fantastisk hovmot til for å innlate seg på slikt, særlig i forskningens epoke. Hensynsløs ærlighet og redelighet overfor historiske og vitenskapelige fakta og forskningsresultater må bestemme holdningen til det man vil betegne som «metafysikk».
Det er analysen og kritikken av kristendommen som for meg har vært det sentrale. Det er også blitt helt nødvendig med foreninger som har kirke- og kristendomskritikk som sitt formål, og som går offensivt til verks. Hedningsamfunnet har allerede gjort en imponerende innsats ved – på sin spesielle måte – å ruske opp i sløvheten og vanetenkningen.
Hva meg selv angår forplikter det forøvrig å være medlem av statskirken.
Hva, er du virkelig medlem av statskirken?
– Ifølge noen mosegrodde, men fremdeles gjeldende lover og forordninger – ja. Jeg ser det ikke som min sak å melde meg ut av en organisasjon jeg ikke har meldt meg inn i. For meg personlig står det som riktigst å tone flagg ved min kritikk av kristendommen, noe som normalt og konsekvent skulle medføre at jeg blir ekskludert av en kristen kirke. Inntil så skjer har jeg den fulle rett til å stå opp i hvilket som helst kirkehus og tale presten eller biskopen imot. Og jeg har framfor alt rett til å forlange at de svarer meg. At jeg verken blir ekskludert eller saklig imøtegått avslører hvilken enorm feighet som preger kirken og dens ideologiske ledere. Dens lærebygning er pill råtten.
Misforstå ikke, jeg ser det som nyttig og nødvendig at mange går ut av kirken i den hensikt å danne en front mot statskirkesystemet. Stat og kirke må skille lag. Festningen må angripes både innefra og utenfra.
Sabotasje mot freden
Hva ser du som det skadeligste i kristendommen?
– Skadeligst og farligst er krigs- og voldsteologien. Kristendommens gud og hans Messias opptrer som krigførere og voldsmenn, idet de gjenspeiler mannssamfunnets voldsmentalitet gjennom årtusener. Jeg er derfor mest opptatt av krigsfaren, og det at den kristne tro sterkt har hemmet, til dels lammet, målbevisst fredsarbeid. I sin vettløse dyrkelse av Jesus¬autoriteten har de kristne kirker ikke oppgitt hans historieoppfatning: at verdenskriger skal innlede historiens avslutning og gudsrikets opprettelse. Her ser jeg den direkte årsak til kirkenes dorske unnfallenhet overfor arbeidet for fred mellom nasjonene.
De har sabotert fredsarbeidet for å gi Jesus rett.
Leave a Reply