Biografi

Andreas Edwien var en saksorientert person og ville ha minst mulig fokus på seg som person. Denne biografiske fremstillingen bygger på venners beskrivelser og opptak fra et telefonintervju han ga i forbindelse med en hovedoppgave om faren, Einar Edwin.

Familie

Andreas Holst Edwien (1921-2015) var sønn av Einar Edwin (1893-1953) og Elisa Holst (1895-1986). Farens slekt kom fra Kristiansand der forfedrene var nært knyttet til sjøen både som skipsførere og lokale loser. Bestefaren var dampskipsfører Edvin Andreas Olsen (1857-1936). Han førte først seilskute og de siste årene Fredrikshavnferjen til Gøteborg.

Andreas var gjennom hele livet selv sterkt knyttet til sjøen. Han arbeidet på båt og var også fyrvokter i kortere perioder i sine yngre år. Andreas sin mor Elisa, ble født i Holmestrand som datter av Hans Collet Blixt Holst (1862-1935) og Sofie, f. Ebbell (1869-1951), men vokste opp i Kristiansand , i Østre Strandgt. Elisas far var brigadelege.

Andreas sin far Einar Edwin, ble cand theol ved universitetet i Oslo i 1917. Elisa og Einar giftet seg året etter og han fikk stillingen som residerende kapellan i Meråker i Trøndelag. Her ble parets to første barn født, Ole (1918-1986) og Andreas (1921-2015). Deretter flyttet familien til Sørlandet hvor Einar ble sokneprest i Vennesla. Her ble også parets tredje barn Anne-Lise (1925-2002), født.

Einar Edwin var en markant liberal teolog som også utga flere bøker. Andreas fortalte at han hørte motvillig på teologiske diskusjoner i stua og det ble forventet at barna skulle bli med i kirken. Men han fortalte med humor at han la merke til hvor påtakelig det var at ”det var stor trafikk til bedehuset, men svært liten til kirken”. Vennesla var preget både av et tydelig arbeidersamfunn hvor mange stemte rødt, samtidig som det var et sterkt pietistisk miljø. Mange hadde en radikal holdning til kirken.

I 1937 flyttet familien til Oslo der Einar fikk stilling som res.kap. i Kampen menighet og senere i Fagerborg (1947).

Ulvøysund i Høvåg ble et viktig sted for Andreas. Familien fikk en tomt her i den idylliske skjærgården og bygget en hytte i 1936. De ble derved også nærmeste nabo med Kristian Schelderup som senere ble biskop i Hamar. Flere varige vennskap ble knyttet i dette nabomiljøet. Eiendommen var i familien Edwins eie fram til 2005. 

Jusstudent og tidlig kristendomskritiker

Andreas begynte på jusstudiet i Oslo samme året som krigen kom. Etter razziaen mot det juridiske fakultetet i nov. 1943, dro han til landstedet i Ulvøysund og leide seg en gammel skipperstue, hvor han bodde i flere år. Gjennom disse årene begynte han også å arbeide med teologi.

De første avisartiklene fra hans hånd ser vi fra slutten av 40-årene og han gir også ut et lite skrift i 1949 på Høvik Forlag under pseudonymet “Johannes André”. Dette skriftet kaller han ”Et oppgjør med kristendommens dogmer- på religiøs-etisk grunn”.

I neste skrift som kom i 1951 tar han særlig opp helveteslæren og han innleder også en livslang kritikk mot liberalteologien, som faren var så tydelig representant for – og senere, den mer “moderne liberalteologien” som Jervell, blant flere, representerte.

Utover på 1950-tallet arbeidet han i flere år med sitt store idéhistoriske og bibelkritiske arbeid. Se mer om forfatterskapet, hans faglige synspunkter og produksjon under “Publikasjoner”. Parallelt med sine studier og sitt forfatterskap påtok han seg juridiske oppdrag. Han gjorde dette for å sikre økonomisk innkomst, men la i tillegg ned mange arbeidstimer som vennetjenester for andre.

Samboerskap, etablering og vennskap

Andreas møtte Margit Johanne Sleipnes (1917-2000) midt på 1960-tallet. Hun var utdannet sykepleier og arbeidet først som barnepleier og senere på sykehusets laboratorium.

De kjøpte leilighet på Tveita hvor de delte et nært og varmt samliv. Deler av året tilbrakte de på hytta ved Varsjøen i Fet kommune. Og hver høst var paret tilbake på Sørlandet og familiestedet i Ulvøysund, landsdelen Andreas var så nært knyttet til gjennom familie og oppvekst. Det nære vennskapet med Kjell-Arne og Anne Chronsteen oppstod også gjennom naboforhold i Ulvøysund. Andreas fikk mye hjelp til praktiske gjøremål av Kjell-Arne, bl.a.  til å ta i bruk data som verktøy for skriving og arkivering og til opprettelse av egen nettside. 

En allsidig personlighet

Andreas hadde med seg mye kulturell ballast fra sitt foreldrehjem. Mor til Andreas, Elisa, var kunstinteressert og hun malte også selv. Og Andreas trakterte både orgel, fiolin og trekkspill. Selv om han skrev mest faglitteratur, skrev han også poesi. Han undret seg over det store og uendelige kosmos like selvsagt som samhørigheten med alt mangfoldet i naturen og var kanskje en tidlig “økolog”. Han var åpen i sitt syn på verden og snakket om en “bevissthet som var større enn den individuelle bevissthet”.

Han leverte et ferdig manus til Pax forlag på et poetisk verk som han kalte “Den Usynlige”. Dette var et helt verk med kristendomskritikk på rim! I ”Den Usynlige” tiltales mennesket utenfra. Men det er samtidig også en abstraksjon og et virkemiddel han bruker for å “tale til de som har tiltatt seg retten å tale”. Han velger et premiss for sin tale uten derved å ville låse seg selv i en virkelighetsforståelse. På samme premiss valgte han å bli stående som medlem i kirken, fordi han aldri hadde meldt seg inn og at medlemsskapet ikke var hans, men kirkens handling. Men derved argumenterte han for å ha desto større rett til å kreve å bli tatt på høyeste alvor i sin kritikk og sitt krav på redegjørelse for kirkens syn og læreutsagn.

De siste årene

Margit Sleipnes arbeidet på sykehus og var en stabil og god trygghet for Andreas. Da hun døde i 2000, gikk det hardt inn på han og han ble mer isolert etter tapet av samboeren. Gjennom bøkene hadde Andreas alltid fått mange henvendelser og spørsmål fra hele landet. Én av disse henvendelsene resulteterte i et nært vennskap som varte hans liv ut. Grete bodde i Stavanger, men de diskuterte og delte kristendomskritiske synspunkter ukentlig gjennom lange telefonsamtaler og de arbeidet sammen hver sommer- og juleferie i flere år. De opprettet sammen nettsiden “Det etiske univers” eller “Spurvesiden”, som de kalte den. Andreas bidro hele tiden, men det ble Grete som mer og mer førte pennen. 

Hun forteller at Andreas var utpreget vennlig av vesen og alltid snakket godt om andre. Uansett hvor uenig han måtte være, snakket han aldri andre ned. I debatter kunne han være skarpere enn mange, men det var saken han var opptatt av og hvilken rolle og posisjon debattantene hadde. Han var i skarp opposisjon til mange og også i opprivende og lange konfrontasjoner, som også involverte rettsapparatet. Det var særlig saken mot Dagbladet og NRK som ble store og langvarige.

Aktiv samfunnsdebattant

Han etterlot seg mye dokumenter og skrifter som viser en unik og standhaftig kritiker, samfunnsdebattant og forsker. Han var aktiv fra slutten av 40-tallet og praktisk talt helt til han døde. Gjennom hele denne lange epoken ser vi et konsistent opprør mot religiøs makt og dominans. Han fulgte med i mange aviser, lyttet på radio, gjorde opptak av radioprogrammer og gudstjenester og analyserte det han hørte og leste, diskuterte det – og skrev debattinnlegg.

Han var en aktiv bidragsyter i Human Etisk Forbund og æresmedlem i Hedningsamfunnet og utga også to av bøkene i samarbeid med HEF og Religionskritisk Forlag. Mange foredrag og debatter ble til i regi av HEF i ulike lokallag, men han foredro også i flere studentersamfunn, legeforeningen, m.fl.

Av grunner det ville være interessant å vite mer om, ble det vanskeligere for ham å få antatt avisinnlegg de siste årene. Han redigerte, skrev om og prøvde på nytt, men innså at hans kritikk ikke kom på trykk. Mye av produksjonen de siste årene ble derfor lagt til hans egen nettside og nettdebatter. Gjennom disse, fikk kritikken også et nytt publikum.

Han opprettet i år 2000 “Stiftelsen Religonsforskning for Fred”. Se egen side.

Edwien hadde en sterk helse, han var våken og samfunnsengasjert helt til han de siste ukene ble sterkt svekket av sykdom og døde på helsesenteret den 14. januar 2015.