Hvorfor denne “blodtåke av raseri”?
“Det hender at bøker har den lykkelige skjebne å vekke raseri. Det er ubehagelig (for forfatteren) i øyeblikket, men for den som hører raserihylene fra anmelderne, er det grunn til å lese boken. Litteraturkritikkens historie er en nesten sammenhengende historie om uredelighet og feilvurdering. Denne gang kommer det borgerlige hyl fra anmelderne i Dagbladet og (…), henholdsvis fra Yngvar Ustvedt og (presten NN). Begge anmeldelser er så usannferdige, så villedende, så chikanøse og skandaløse at det er grunn til å stoppe opp ved dem og spørre etter årsaken. Det er grunn til å bryte den skinnhellige fredningslov som så lenge har beskyttet ukvalifiserte, norske kritikere. Både (pastor NN) og Yngvar Ustvedt gjengir i sine kritikker så godt som det motsatte av bokens innhold. Det kan bare forklares ved tre muligheter: A) Ingen av dem har overhodet lest den bok de anmelder. B) Ingen av dem har forstått ett ord av teksten. C) Yngvar Ustvedt og (pastor NN) har bevisst fordreiet innholdet. – Når det gjelder Ustvedt vil jeg se bort fra siste mulighet…. Antakelig skyldes det en momentan blodtåke av raseri, som jeg tror man kan forklare med setningen som er konsentratet av hele boken: “Det er på tide at man nu innrømmer rabbi Jeschua fra Nazareth den selvfølgelige menneskerettighet å ha rett i noe og urett i annet”….
Edwiens bok “Dogmet om Jesus” er radikal i ordets virkelige mening, den går til bunns, til kilden, til roten. Den er usedvanlig spennende og oppfriskende lesning. Den er et legemiddel mot tidens frykteligste sykdom: angsten for – og mistilliten til – vårt eget intellekt….. skrevet med sjelden klarhet…. en gjennomført nyansert og overveiet tenkning…. Boken har rekkevidde og gyldighet langt utenfor det felt den beveger seg på…. “Dogmet om Jesus” er en sober, ærlig og dypt alvorlig bok som både intellektuelt og moralsk rager høyt over det nivå de fleste Jesus-forskere befinner seg på”.
Forfatteren Jens Bjørneboe i “Vi som elsket Amerika” (opprinnelig i ukeavisen Orientering) om
Andreas Edwien
DOGMET OM JESUS
En bok om hans feiltakelser
Den norske kirkes konfesjonelle rasisme og terrorisme
“Har fotfatteren rett i at kristendom er hysterisk og overspent førerkultus? At
kristne kirker driver ideologisk terror under Guds og Jesu ledelse? At nazipogromen var en naturlig konsekvens av kirkens propaganda?…. Hva er dette for djevelskap? Hva pokker er det mannen finner på?”
– Fra omtale av Andreas Edwiens bok Dogmet om Jesus (Bergens Tidende 1970). I bokens siste utgave utdyper forfatteren dette bl.a. slik:
“Den norske kirke utpeker i sin bekjennelse på grunnlag av Det nye testamente sine medlemmer som “utvalgte”, og setter dem i menneskeverd høyt over de utenforstående, dvs. over jødene, muslimene, “hedningene”, de ikke-kristne folkegrupper. Fordi denne religiøse, sjelelige rasismen i kristendommen er langt mer fundamental enn den biologiske rasismen, er det av “Gud” ikke godkjente, vantro menneske ikke bare av lavere verdi, ikke bare “ein Untermensch”. Det er verre enn bare verdiløst: Det er kvalifisert ondt. Den norske folkekirke setter denne menneskegruppe i klasse med “djevlene” og stiller dem i utsikt en avstraffelse med “tortur uten ende” (Augustana art. 17)…. Den norske stats kirke “fordømmer” i sin bekjennelse navngitte trossamfunn i denne gruppe, bl.a. “muhammedanerne”, fordi de ikke aksepterer dens lære om Jesu guddommelighet (Aug art. 1)…. Islam er (som den europeiske jødedom) i vesentlig grad en forsvarsideologi, en motreligion fremkalt av denne voldsomme provokasjonen fra de europeiske kirkers kristendom og dens aggressive perversjon av monoteismen i sin infantile Jesus-apoteose. – Vi europeiske barbarer har dessverre vært for religiøst og kulturelt underutviklet til å tilegne oss Orientens religiøse og etiske verdier på en noenlunde verdig måte”.
Utdrag av forordet til 5. utgave (1995)
Av Andreas Edwien
Dogmet om Jesus
En bok om hans feiltakelser
Vår stats- og folkekirkelige rasisme og antisemittisme
Alvorsord om synd mot ånden
“Ihr habt den Teufel zum Vater”. Disse ordene av Jesus om hans jødiske landsmenn sto i krigsårene å lese på nazipressens plakater over hele Tyskland: “Dere har djevelen til far….Rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor….Disse fiendene mine som ikke har villet ha meg til konge, før dem hit og slakt dem ned foran meg”. Dette var en konsekvens av Jesus-apoteosen: «Det verk Jesus hadde påbegynt, men ikke kunnet føre til ende, ville han, Hitler, fullføre» (J C. Fest ” i biografien Hitler, norsk utg. 1973)… I sin eskatologis planlagte “etniske rensing” av menneskeheten har de kristne kirkers primitive psykiske rasisme fungert som det mentale opphav til en biologisk rasisme. I følge vår norske folkekirkes statsautoriserte bekjennelse, er stadig de av dens “Gud” ikke godkjente, vantro mennesker ikke bare av en lavere verdi, ikke bare «Untermenschen»: De er verre enn verdiløse: De er kvalifisert onde og stilles i klasse med “djevlene”. Med vår konfesjonelle autorisering av religionshistoriens verste voldsforestilling dømmer vi tilhengere av andre religioner og livssyn til “evig straff”, med jøder, muslimer, vantro og gudløse særskilt utpekt og “fordømt”. (Augustana). Vi religiøst underutviklede europeere var – og er fremdeles – for små til å formidle eldre kulturers åndelige og etiske verdier på en noenlunde verdig måte. Den kristne rasismen ble skapt av oss da vi med våre usanne dogmer om Jesus og hans brudd på genetiske lover gjorde ham til et biologisk overmenneske, til “Guds enbårne sønn”, til “Gud”. På dette falske grunnlag har vi skapt fiendskap mellom religionene. Vi har forfulgt det jødiske folk i tyve århundrer, til folkemordet som resulterte i Midtøsten-tragedien. Vår Jesus-forgudelse har fremprovosert islams fiendskap. Over hele jorden har vi nedvurdert, undertrykt og utryddet “hedenske” folk i vår ufyselige opptreden som verdens “frelste” herrefolk.
Dette er utdraget fra boken ”Dogmet om Jesus” av teologikritikeren og Jesusforskeren Andreas Edwien. Han uttrykker dens budskap bl.a slik:
Den norske kirke, og alle kristne kirker med sine medlemmer – står foran sin besværligste, men mest nødvendige oppgave: Overfor det jødiske folk – og overfor alle ikke-kristne folk: å opphøre med å krenke, true og forfølge dem i vår religions rasistiske voldsteologi, og be om unnskyldning for at vi har gjort det. Og overfor det guddommelige vesen de betrakter som livets og menneskehetens skaper: i skam å bekjenne, be om tilgivelse for og opphøre med den alvorlige synd mot ånden vi har begått og fremdeles begår ved å gjøre et menneske – en av oss – til et ufeilbarlig overmenneske, til “Gud”.
Andreas Edwien: Dogmet om Jesus
En bok om hans feiltakelser.
Leave a Reply