Kristendommen og våre europeiske jødeforfølgelser

I en omtale i DN av historikeren D.J. Goldhagens bøker om ansvar og skyld for den nazistiske jødepogromen, fremhever Bjørn Gabrielsen hans betegnelse av «den katolske kirke som grunnleggende antisemittisk». Samtidig polemiserer han mot min bredere anklage i «Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser» (Pax Forlag 1965, 5.utg. 1995). Jeg påviser hvorledes alle store europeiske kirker er fundamentalt antisemittiske i sine konfesjoner, og at de har vært det siden den kirkelige kristendom ble dogmatisert og konfesjonalisert i det 4. århundre. Det gjør dem – vår luthersk-evangeliske kirke inkludert – hovedskyldige i alle jødeforfølgelser i Europa, også nazismens folkemord.
Denne – med BGs ord – «Edwiens vidtfavnende anklage» prøver han å oppheve ved å påstå at jeg dermed gjør «kristendommen til opphav til absolutt alt: til opplysningstiden, såvel som til inkvisisjonen og jødeforfølgelsene, pogromer og …toleranse­edikter». Dette er ikke holdbart. Når ble opplysningstidens fornuftstro, toleranseideer og kristendomskritikk produkter av «kristendommen»?
Spørsmålet er hvorledes antisemittismen har sitt opphav i kristendommens nære slektskapsforhold til jødedommen. Svaret bør være klart: den skyldes det jeg har tillatt meg å kalle våre kristne kirkers «synd mot ånden»: Deres ekstreme, og i ordets vitenskapelig korrekte betydning rasistiske dogme om Jesus: At han er et ufeilbarlig overmenneske, en fysisk unnfanget og korporlig oppstått sønn av jøders og kristnes felles «Gud». All respektabel historisk, mytologisk, psykologisk og naturvitenskapelig forskning har forlengst fastslått at kirkene med disse postulater ikke taler sant om Jesus. De savner ethvert faktisk grunnlag.
Men med disse fantasifulle teologiske konstruksjoner har vi utenforstående, religiøst naive europeere rykket Jesus og hans lokalhistorisk bestemte, teologiske konflikt med sine jødiske landsmenn, ut av sitt miljø og forstørret den til kosmiske dimensjoner. Ved provokatorisk å plassere ham som «Gud» i en overhistorisk dommerposisjon har vi ved hjelp av en sterkt voldelig eskatologi satt det jødiske folk på tiltalebenken ut fra vår subjektive teologiske justis: kravet om aksept av den messias­mytologi og Jesus-teologi vi har valgt oss.
Antisemittismen er blitt den uavvendelige konsekvens. Før og under Holocaust sto de mest jødefiendtlige uttalelser av Jesus og Luther sentralt i nazistenes propaganda. I vår religiøse underutvikling har vi kristne europeere – for selv å kunne erklære oss «frelst» – med våre usanne dogmer og voldsteologi som våpen – gjort oss skyldige i nærmere to tusen års jødeforfølgelser.