Ligger rasismen innebygget i selve det offisielle grunnlaget for Europas kultur – nemlig i kristendommen? Andreas Edwien har skjerpet sin kritikk på dette punkt i nyutgaven av “Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser” (Pax 1965, 5.utg.1995). Fra et omfattende nytt forord har vi hentet ut følgende utdrag.
“Ihr habt den Teufel zum Vater….” Disse ordene står fremdeles på netthinnen slik jeg leste dem første gang på en plakatsøyle i Tyskland en sommerdag i 1939. Ord av Jesus om hans jødiske landsmenn: “Dere har djevelen til far … Disse fiendene mine som ikke har villet ha meg til konge, før dem hit og slakt dem ned for mine øyne … Rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor, der skal de gråte og skjære tenner.”
Ved siden av sterkt oppfølgende, hatske uttalelser av Martin Luther, gren de mot oss fra “Der Stürmers” plakater i alle tyske byer vi besøkte, to skolekamerater på sykkeltur i “Det tredje rike”.
Dets ledere forberedte stormen mot “den Untermenschen”. Det var en hektisk stemming overalt: flokker av syngende Hitlerjugend med forventningsfulle, blussende ansikter, militærmusikk og taktfast marsjerende brunskjorter i gatene, hakekors¬flagg, militære bilkolonner, førerens stemme i høyttalerne – hele folket lot til å marsjere “im Geist in unseren Reihen mit”. Hvorhen? Hva som var i gjære, visste vi ikke da. Men få uker senere brøt verdenskrigen løs.
Slik fikk jeg min første leksjon i slektskapet mellom “nasjonalsosialismens” og kristendommens rasisme. Og jeg fikk min første sterke anelse om at det er noe etisk fundamentalt galt med Europas religion.
50 år
Seks år senere, i år for femti år siden, kom etterretningene om de siste og verste følgene av denne ideologiske rasismen. Folkemordet på seks millioner jøder – et kulminerende utslag av at den har vært opphøyet til sakral sannhet, av at Europas religiøst underutviklede kristne folkegrupper uten selvkritikkens måtehold i femten hundre år har dyrket et menneske – mannen bak de siterte ordene – som den absolutte autoritet, som det ufeilbarlige forbilde.
I den primære kirkelige teologi – slik vi selv fremdeles har den i vår “offentlige religion” – oppfattet som en jomfrufødt, derfor renraset og syndfri, overmenneskelig og guddommelig per¬son. I en sekundær, litt mer moderat, “liberalteologisk” utgave som en religiøst og moralsk plettfri, suveren humanist og et etisk ideal. Og i en tertiær utgave som en prototyp på det genetisk perfekte, renrasete ariske menneske, hevet over “undermenneskene”, hvor de laverestående beholdt “djevelen til far”.
1.000 år
Samtidig med dette makabre 50-årsminnet feirer Den norske kirke i år tusenårs-jubileet for kristendommens ankomst til vårt land. Denne teologien om, denne forgudelsen av et historisk brytningsmenneske kom til oss som en dogmatisk ferdigstøpt, autoritær og totalitær ideologi.
Kirkens konfesjonelle “Roma-traktat” ble ikke forelagt folket i fritt valg. Riktignok ble ikke alle korporlig torturert og truet til å bekjenne den nye “rette lære” og “rette tro” på “Kvite Krist”, troen på at denne domsprofeten og moralpredikanten fra oldtiden var selve verdens eneste eksisterende, allmektige gud i egen fysiske person. Men nordmennene hadde ikke noe valg: sprellende norske huggormer ned gjennom halsen på de gjenstridige var bare en ørliten forsmak på det som ventet dem i det hinsidige.
Slik ble vi medlemmer av det kristne Europas konfesjonelle rasefellesskap. Den nye religions bibel tilfredsstilte mange behov med sin brokete blanding av motsetningsfulle ideer. Den rommet megen livsvisdom fra eldre og mer erfarne kulturer, og den hadde en universell religiøs-etisk åndskjerne. Men kristendommen var i sin nytestamentlige og kirkelige sekterisme ikke bare en voldelig autoritær og totalitær ideologi, men den mest utpreget rasistiske av verdensreligionene.
Sin troende rasefelle, sin “neste” skulle den kristne “elske som seg selv”. Men den vantro, den utenforstående var en fiende som fikk helvetes-trusselens hat over seg: “Fortapelsen” var en straff i form av fysisk og psykisk tortur uten ende som “uten tvil” skulle ramme den som nektet å bekjenne “den felles kristne tro” på at “Jesus er Gud og menneske”, dvs. det raserene menneske, nemlig “født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen”. Ved dåpen og nattverden fikk alle kirkens medlemmer del i denne raserenheten. I dag – tusen år senere – er dette uforandret i Den norske kirkes bekjennelse og praksis.
I denne boks omtale av “kristendommens ondartede utslag i religions- og rasehovmod”, har jeg i de tidligere utgaver ikke direkte brukt uttrykk som “den kristne rasismen”, og “kristendommens rasisme». Men på bakgrunn av fremstil¬lingen av “Jesu uholdbare dualisme: læren om to sjeleraser”, er dette betegnelser og begreper som gir seg selv.
De bør bli nøkkelord i en meningsfull religions- og ideologidebatt i vår tid. Nå som rasismebegrepet også her hjemme mer enn noensinne er kommet i fokus for oppmerksomheten, finner jeg det naturlig å bruke dette forordet til en nærmere belysning av problemet.
Tåkelegging
I denne sammenheng blir det like viktig med en avklaring av begrepene “kristendom”, “kristen”, “kristelig”, alle basert på den nytestamentlige mytologiske tittel “Kristus”. De har fått et utflytende, mangetydig, ja, til dels et så kaotisk innhold at de uten en korrekt presisering bare tjener til å tåkelegge den alminnelige språkbruk. Særlig viktig er det å fastslå at “kristendommen” er betegnelsen på en teologi, ikke på en “etikk”. At det til kristendommen er knyttet etiske verdier som den overtok fra jødedommen, gir ikke de kristne kirker rett til å betegne disse verdier som »kristne».
Ekte etiske verdier kan aldri karakteriseres med teologiske, sekteriske betegnelser, de er universelle og allmennmenneskelige. Et uttrykk som “kristne grunnverdier” kan derfor bare sikte til de rent teologiske, konfesjonelle ele¬menter i kristendommen. Universelle, etiske verdier og idealer må ikke forurenses av sekterisk-rasistiske forestillinger.
Hensynet til språklig avklaring forutsetter at ordet “kristen” beholder den betydning det har i Det nye testamente: en rasebetegnelse på en men¬nesketype som oppfattes som enestående, det utvalgte “overmenneske” som er i besittelse av et helt spesielt menneskeverd i motsetning til den utenforstående.
Den religionshistoriske bakgrunn for denne oppfatning finner vi særlig i den gammeliranske mytologien og dens innflytelse på sek¬ter i senjødedommen. Her har den kristne rasismen sine hovedrøtter i forestillingen om en personifisert dualisme som forutsetter en radikal, dypt-gående psykisk forskjell mellom to motsatte menneskearter: de “gode” troende og de “onde” vantro.
Dette fremgår klart av at rasismen i Det nye testamente fremstilles som predestinert og derfor er av konstitusjonell psykisk art. Den gis dermed en langt dypere gyldighet enn den biologiske rasismen ved at den ubundet av det relative historiske tidsbegrep strekkes ut over menneskelivets jordiske opprinnelse og avslutning.
Overmennesker
Som jeg påviser i denne boken, er den predestinerte rasismen sterkt fremtredende i Jesu menneskesyn. Hos Paulus kommer den like tydelig til uttrykk: De troende kristne er mennesker som guden “etter sin frie vilje på forhånd har vedkjent seg” og som derfor er “bestemt til å bli formet etter hans sønns bilde”.
Det er følgelig en rasisme som – slik Paulus selv fremhever – er langt dypere fundert enn “den naturlige avstamning”. Den er ikke “avhengig av menneskers gjerninger”, men bunner i menneskets sjelelige opphav. De kristne overmennesker ble “utvalgt før verden ble skapt”, for at de skal “stå hellige og feilfrie for hans ansikt”, mens de øvrige var og er “under vreden … og laget for å gå til grunne”.
Det er viktig å understreke at predestinasjonsforestillingen i Det nye testamente ikke har noe konkret grunnlag i jødedommen, heller ikke i senjødisk teologi. Det er min påstand at det Jesus i første rekke ble dømt for av den jødiske domstol, var den predestinerte rasismen i hans teologi og antropologi, som kommer i skarp konflikt med jødedommens gudsoppfatning og menneskesyn.
Jesus opptrådte med krav på å være det syndfrie overmenneske og på å omgi seg med tilhengere som skulle utgjøre et predestinert rasefellesskap, forutbestemt av »Gud» til frelse »før verdens grunnvoll ble lagt». Dette var og er klart uforenlig med jødedommens prinsipp om menneskets frie vilje i valg av livsholdning.
Med rasismeproblemet stadig tettere inn på livet, er det nødvendig at vi lar oss bevisst konfrontere med denne rasismen i vår “folkekirke” og dens “offentlige religion”. Den er så sterkt integrert i dens historiske grunnlag at det ikke er mulig å fortolke seg bort fra dens eksistens med den språklige redelighet i behold. I en humanistisk og demokratisk kultur er den et uhyre helsefarlig fremmedlegeme som vi bare kan bli kvitt ved å ta et klart oppgjør med den, i stedet for å la moderne teologer kamuflere den i sin folkereligiøse retorikk.
Kamuflasje
En bedrøvelig følge av denne kamuflasje er at det offisielle Europa og det offisielle Norge stadig ikke kan, vil eller tør se den avgjørende årsak til og den avgjørende skyld i den gigantiske forbrytelse, det folkemord som ble avslørt for femti år siden midt i det kristne Europa. Disse linjer skrives på minnedagen for åpningen av konsentrasjonsleiren i Auschwitz. Og vårt lands største morgenavis kom¬menterer på lederplass: “Nye årganger stiller gamle spørsmål om ‘hvordan var det mulig?’, og får like hjelpeløse svar som før.” Deretter gir avisen selv et hjelpeløst svar: Nazistene begikk sine rasemord “med utgangspunkt i primitivt darwinistisk tankegods om … den sterkestes rett til å overleve”. Og glemmer å tilføye at vi kristne europeere i femten hundre år – uten kjennskap til denne “darwinistiske tanke” – har praktisert den overfor jødene ut fra et helt annet utgangspunkt: Den kristne, rasistiske forestilling om vår suverene, åndelige og menneskelige overlegenhet over jødene, som ifølge ham vi utropte til ufeilbarlig ideologisk fører og frelser skulle “kastes ut i mørket utenfor”.
Riktignok lar Aftenposten representanten for “Det jødiske sentralråd i Tyskland” få komme med en opplysning – som den selv skulle ha gitt redaksjonelt: “Nesten alle morderne i Auschwitz var knyttet til de kristne kirker.”
Skal uttrykket “darwinistisk tankegods” brukes, bør man i alle fall betegne utgangspunktet for folkemordet som “kristen darwinisme” og påpeke at vår norske kirke forfekter den i sin bekjennelse den dag i dag.
Fremfor noe annet er det religionene som har skapt de etniske skiller mellom folk og folkegrupper. Jo mer “fundamentalistiske” de er i sin bekjennelse, jo skarpere deres tilhengere identifiserer seg konfesjonelt ved å utpeke seg som “utvalgte”, “frelste”, slik de kristne trosbekjennelser gjør det på grunnlag av den nytestamentlige teologien, desto dypere blir den etniske kløften mot de utenforstående, mot jødene, mot “hedningene”, mot de ikke-kristne folkegrupper.
Fordi den religiøse rasismen i kristendommen oppfattes som langt mer fundamental enn den som baserer seg på fysiske, legemlige kjennetegn, er det av “Gud” ikke godkjente, vantro menneske ikke bare av en lavere verdi, ikke bare et “undermenneske” slik som i den biologiske rasismen. Det er verre enn bare verdiløst: Det er kvalifisert ondt. I den kirkelige bekjennelse stilles denne menneskegrup¬pe i klasse med “djevlene” og skal derfor “tortureres uten ende”.
Det er karakteristisk at vår norske folkekirke, som med statens autorisasjon stadig truer med dette i sin bekjennelse, peker ut muslimene (ved siden av kjetterske sekter) som særlig objekt for vår “fordømmelse” simpelthen fordi de ikke aksepterer treenighetslæren og dens Jesus-forgudelse (Augustana art. 1 og 17).
“De er ikke mennesker”
Da en serbisk general under krigen i Bosnia nylig karakteriserte sine motstandere slik: “De er ikke mennesker, de er muslimer”, uttalte han seg i nært samsvar med også den norske kirkes bekjennelse. Vår direkte medskyldighet i krigerske konflikter av denne art er således ubestridelig.
Skal vi se det som uttrykk for den kristne europeers skamfølelse at vi i en årrekke har forsøkt å skjule Bosnia-krigens ubestridelige karakter av religionskrig? Jeg sikter til at våre nyhetsmedier og telegrambyråer målbevisst har forsøkt å kamuflere de kristne parters religionstilhørighet: De er “serbere” og “kroater”, mens motparten er “muslimer”!
Det er på tide vi gjør det fullt klart for oss hvilken voldsom provokasjon den europeiske kristendom – etter at kirken i det 4. århundre grunnfestet sitt inkarnasjonspostulat – har opptrådt med, generelt overfor folk av andre religioner og spesielt mot jødene. Etterhvert rettet provokasjonen seg også mot andre semittiske folk som både etter påvirkning fra jødedommen og ut fra egne kulturtradisjoner utviklet monoteistiske anskuelser, men som nektet å akseptere, og derfor stilte seg i forsvarsposisjon mot, de kristne kirkers naive, men aggressive perversjon av monoteismen i sin Jesusapoteose.
Mot kirkens provokasjon om evig tortur for motstanderne, tok Muhammed forståelig nok den samme trussel i bruk som forsvarsvåpen.
Vi europeiske barbarer har dessverre vært for religiøst og kulturelt underutviklet til å tilegne oss Orientens religiøse og etiske verdier på en noenlunde verdig måte. Med vårt rasistiske Kristus¬dogme blåste vi oss opp til en langt verre og mer ufyselig form for “fariseisme” enn den vi i vårt hykleri lot som vi tok avstand fra.
Mot giverne av religiøse og etiske verdier kastet vi helvetestrusselens bombe fordi de ikke aksepterte det de med god grunn betraktet som blasfemi: våre kirkers lære om “himmelens og jordens skapers” inkarnasjon i et historisk menneske!
Her har vi europeere skrevet et av de svarteste kapitler i religionshistorien.
Leave a Reply