Boken og kirkekritikken som skulle “glemmes”

Klikk bildet for å få det større.
Klikk bildet for å få det større.

 

“Boken som burde vært glemt” er Vårt Lands betegnelse på min bok “Dogmet om Jesus”, som har undertittelen “En bok om hans feiltakelser” (l. utg. l965, femte oppl . l995, Pax Forlag). Anmelderen (Knut Grønvik) lanserer en fabelaktig ny forklaring på hvorfor mine teologiske motparter i løpet av disse år stort sett har forholdt seg tause til min kritikk av deres teologi om den overhistoriske og ufeilbarlige Jesus. Årsaken skal være at jeg selv “ikke ba om debatt”, men om mine “meningsmotstanderes fullstendige underkastelse”! Makeløst. Dette er mildt sagt det mest fantasifulle og uforskammete nonsens jeg tross lang erfaring som kirkens kritiker har blitt møtt med fra dens talsmenn. Siden Vårt Lands informasjon om min kritikk har vært minimal, må jeg be om nødvendig plass til en korreksjon av vrøvlet.

For det første – og dette gjør påstanden til det ytterste suspekt: Hvem er det som i dette land nettopp har forlangt “sine meningsmotstanderes fullstendige underkastelse” – og som i år jubilerer for en tusenårig praksis i denne geskjeft? Det går da vitterlig en sammenhengende linje like fra mannen som etter først å ha fått kirkens helvetestrussel over seg, fikk en sprellende hoggorm ned gjennom halsen – og frem til enhver som på grunnskolebenken har fått seg forelagt den kirkelige “menneskesønns” ultimatum: “Den som ikke tror, er allerede dømt”. Vil noen bestride at i og med denne trussel er enhver kritikk av og debatt om denne teologiens holdbarhet avvist allerede i dens premisser?

Ett viktig tema i boken er de følger dette kristelige krav om underkastelse og de voldstrusler det er blitt underbygget med, har hatt for Europas jøder. Jeg viser bl.a. til Joh. 8:44, Mt .8: l2 og Lk. l9:27, som gikk glatt inn i Nazi-Tysklands propaganda. At Vårt Lands medarbeider forsøker å snakke bort dette dypt alvorlige problemet: den absolutt ubestridelige årsakssammenheng mellom europeerens Jesusforgudelse og hans jødeforfølgelser, røper en skremmende mangel på etisk seriøsitet.
For det andre: Når har jeg møtt min motparts autoritære ideologi med noe som helst annet enn stadige oppfordringer om å vise respekt for demokratiets spilleregler? At VL’s anmelder i sin dype forlegenhet prøver å stille denne situasjon på hodet, viser hvor umulig det er å gi en troverdig begrunnelse for taushets­taktikken. Her skal noen faktiske forhold på bordet spesielt angående Vårt Lands rolle i saken.
Var det fordi jeg ikke var interessert i en offentlig debatt om kirkens teologi om Jesus, at jeg i 1958 ba forlaget sende Vårt Land et omtale-eksemplar av min bok om Jesu læres forhold til det bibelske gudsbegreps utviklingshistorie, hvor jeg påviser at den ikke er uttrykk for noe slags brudd på historiens lover, slik kirken postulerer? Var det derfor Vårt Land returnerte boken uåpnet?

To fremtredende teologer hadde da i andre Oslo-aviser betegnet den 6.l l.58 som h.h.v. “en effektiv motgift mot vår kompakte selvfølgelighets­følelse” og en utfordring som deres kolleger “ikke har lov til å lukke øynene for av engstelse for å komme i anfektelse” (Aftenp .) Også til mine kirkekritiske skrifter forøvrig har Vårt Lands holdning stort sett vært preget av obskurantisme (bl.a.ved annonse- og tilsvarsnektelse). – På tittelbladet til “Dogmet om Jesus” står følgende: “Selv om Jesu lære rommer store etiske verdier, tok han feil i en rekke vesentlige forestillinger – om Gud og verden, mennesket og historien. Og disse feiltakelsene ligger til grunn for hans mytologiske selv-overvurdering og for illusjonen om hans oppstandelse”. Vil Vårt Land bestride at også dette fra min side var og er en redelig invitasjon til debatt? Avisens eneste opplysning om bokens førsteutgave i l965 var en gjengivelse av bokens titler og en påstand om at dens kritikk av kirkens teologi var “tanker som den kristne kirke for en stor del allerede i de første århundrer av sin historie har gjort seg ferdig med” (6. l l.65). I dag gjentar VL’s anmelder av bokens femte opplag omtrent den samme duperende påstand , og blander polemikk og referat sammen på en så uryddig måte at det fremdeles ikke er mulig for leseren å forstå dens argumentasjon og vurdere anmelderens påstand. Selv etter tretti års betenkning er Vårt Land åpenbart ute av stand til å gjøre rede for når, hvorledes og på hvilket grunnlag “kirken har gjort opp” med bokens kritikk av dens postulater om at Jesus i sin lære, person og opptreden er et brudd på historiens og naturens grunnleggende lover for menneskelivet.

Hovedspørsmålet stiller imidlertid Vårt Lands anmelder i dag nesten prisverdig klart og konsist: “Hvorfor skulle det ikke finnes sannhet utenfor – og gjerne i direkte motsigelse av – historisk forskning?” Det som hindrer ham i å opplyse hva jeg svarer på dette, må være denne trangen til å “glemme” en ubesvart og derfor stadig mer aktuell og ubehagelig teologikritikk. Første ledd i spørsmålet besvarer jeg selvsagt bekreftende: det “finnes sannhet utenfor historisk forskning”. Men spørsmålets andre ledd er en selvmotsigelse. Og det avslører den likegyldighet overfor sannhetskravet som jeg angriper: En påstått “sannhet i direkte motsigelse av historisk forskning”, befinner seg ikke utenfor denne forsknings kompetanseområde! Den er selv av historisk art og kan bare verifiseres eller falsifiseres på historisk grnnlag. Påstander om et historisk menneskes brudd på naturens lover er i enhver henseende rent historiske forskningsobjekter.Teologiske postulater kan ikke motsi resultatene av en fordomsfri og redelig forskning. Allerede i bokens første utgave for tretti år siden avsluttet jeg derfor slik: “Hvis teologen vil holde fast ved de postulater av historisk art om Jesus som kirken offisielt står for, må han legge frem bevis for at de har et sikrere og klarere historisk grunnlag enn de naturlovmessige forklaringer som kan gis på hans historiske opptreden og på forestillingen om hans “oppstandelse” – og som vi foran har sett kan gis. Kommer ikke bevisene på bordet, på det runde bord til en fri og åpen vurdering, må teologen oppgi sine postulater og bøye seg for den historiske sannhet”.

Til debatten, hvem vil benekte at dette var en ærlig utfordring fra en part i saken ut fra våre demokratiske prinsipper? Men i ytterligere fem år forholdt min motpart seg taus. Da anså jeg meg som historiker berettiget til å trekke konklusjonen (i bokens l970-utgave): Kirkens teologer taler bevislig ikke sant om Jesus. Jeg gjentok den i l978 (bokens 4. oppl.) og gjentar den idag.
Hvorfor” må han gjenta dette nå igjen?”, spør Vårt Lands medarbeider. Hvorfor spør han, når han vet at min teologiske motpart selv ustoppelig gjentar seg påny og påny, ved å gi ordet til sine oldkirkelige forfedre (i “hornene på veggen”). Uanfektet av sin stadig tyngre bevisbyrde repeterer han monotont postulatene om det genetisk og fysiologisk naturlovstridige og ufeilbarlige overmenneske, og viser dermed fremdeles ikke interesse for demokratiets spilleregler – som en nødvendig forutsetning og garanti for sannheten.

19.7.1995
Andreas Edwien

 


Kommentarer

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.