Konfirmasjon. Foto: Pål Berge.

Foto: Pål Berge (Wikimedia/CC)

Ti bud om teologi og moral for Den norske Kirke

Edwien formulerte ti bud i opposisjon mot den apostoliske trosbekjennelse. Det første budet lyder: «Du skal ikke si falskt vitnesbyrd om Jesus fra Nazareth, slik du gjør ved å fremstille legender og myter om ham som historiske fakta. Du skal holde opp med å lyve om ham.»

GÅ TIL BUDENE

Den norske kirkes viktigste bekjennelse har denne ordlyd:

Jeg tror på Gud Fa(de)r, den allmektige himmelens og jordens skaper. – Jeg tror på Jesus Kristus, hans eneste (enbårne) Sønn, vår Herre, som ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, døde og ble begravet, for ned til dødsriket, sto oppfra de døde tredje dag,  for opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Fars, høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde. – Jeg tror på Den Hellige Ånd, en hellig alminnelig kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, kjødets oppstandelse og det evige liv. Amen.

Apostolicum og dåpen

For å kunne kalle seg en folkekirke har Den norske kirke  spedbarn-døpt oss til denne bekjennelse, sammen med anslagsvis ca. 4 millioner norske borgere, og dermed gjort oss til sine medlemmer. Vi ble som umyndige pålagt å ”tro på Gud” og Jesus slik det her er gjengitt. Det store flertall av disse medlemmer, som den gang ikke kunne vite hva de sa og trodde om disse to hovedpersoner i kristendommen, sier i dag at de   i k k e  ”tror” på de viktigste utsagnene  i denne bekjennelse. Kirken har befalt oss i vår umyndighet og umodenhet å forsikre at ”Gud Fader” er ”den allmektige himmelens og jordens skaper”. Den har pålagt oss å si at vi ”tror på Jesus Kristus” og å påstå at dette historiske menneske er ”Guds eneste (enbårne) Sønn”, og derfor ”vår Herre”. Som begrunnelse for dette er vi beordret til å si at han ble født uten en menneskelig fars medvirkning, idet han ”ble unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria”. På dette grunnlag ble vi pålagt å hevde det for kirken viktigste: at Jesus – etter å være  korsfestet, død og begravet – ”sto opp fra de døde tredje dag”. Siden han deretter forsvant, måtte vi si at han ”for opp til himmelen”, i den tydelige hensikt å begrunne kirkens  avgjørende konsekvensen av ”oppstandelsen”: påstanden om at han ”derfra skal komme igjen for å dømme levende og døde”. Endelig fikk vi påbud om også å si at vi ”tror på Den Hellige Ånd,” og på ”de helliges samfunn, kjødets oppstandelse og det evige liv”.

 Dette er den viktigste av de bekjennelsesformler Den norske kirke forplikter seg på – som statskirke også på basis av landets grunnlov. Kirken kaller den ”apostolicum” –  det er et sterkt villedende navn fordi det er utelukket at dens viktigste ledd stammer fra, eller overhodet ville ha kunnet bli uttalt av Jesu apostler, de som kjente ham best. De ville tatt – og tok – avstand fra påstandene om hans jomfrufødsel, fysiske oppstandelse og himmelfart. 

Memorandum

Som medlem av Den norske kirke rettet undertegnede i 1962 en skriftlig henvendelse til kirkens to ledende lærestoler, Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo og Det Teologiske Menighetsfakultet, med tittelen ”Memorandum til de teologiske fakulteter: kirkens dogmer om Jesu naturstridige fødsel og oppstandelse: sannhet eller usannhet?”. Altså om de to ledende postulater i Den norske kirkes offisielle karakteristikk av Jesus fra Nasaret. Fakultetene ga ved sine dekaner  klart uttrykk for at de så seg forpliktet til å svare på utfordringen, og at de aktet å gjøre det ex cathedra.

Dette er nå 46 år siden, og svar foreligger fremdeles ikke. Av dette har vi rett til å trekke bestemte slutninger. Vi finner å måtte tolke tausheten slik: De som utdanner kirkens presteskap er ikke er i stand til å bekrefte den historiske sannhet ved den  karakteristikk de gir av sin hovedperson Jesus, og derfor heller ikke dens etiske holdbarhet. En stor del av dens teologer vil måtte innrømme dette: Kirkens ledende postulater om Jesus fra Nazaret står seg ikke, lar seg ikke forsvare overfor historieforskningens og sannhetskravets domstol. Men dette gir de  ikke  sine menigheter opplysning om. Dette er en absurd situasjon som det nå i full offentlighet må settes ord på.

Krav om redelighet 

Vi anmoder kirkens ansvarlige teologer om å akseptere våre ”ti bud” som et etisk vel begrunnet og passende svar på den tiltale, det krav de har møtt og stadig møter oss kirkemedlemmer med, og kommentere disse bud dette og følgende  grunnlag:

 Vi hevder at de som Den norske kirkes medlemmer på en alvorlig måte har opptrådt og forutsettes å opptre på dens vegne med grove usannheter ved å uttale disse uhyre vidtrekkende påstander av faktisk art om et historisk menneske. For på et forskningsmessig normalt grunnlag kan det i dag med sikkerhet fastslås å være bevist at de ikke tilfredsstiller det elementære krav til historisk sannferdighet, med andre ord at kirken med disse påstander lyver om Jesus.

 Vi vil derfor hevde at vårt borgerskap i et statskirkeland og det påtvungne medlemskap med påfølgende indoktrinering i kirkens teologi, har gitt og gir oss en selvsagt grunn og rett til å forlange at dens ansvarlige teologer redegjør klart og tydelig for hva er de i stand til å svare på vårt krav om sannferdighet i fremstillingen av påstandene om Jesu guddommelige overmenneskelighet og ufeilbarlighet.

Hvis dette uten en klar og god begrunnelse avvises, mener vi det nødvendigvis betyr at kirkens teologiske og politiske myndigheter overhodet ikke er i stand til å forsvare opprettholdelse av vesentlige deler av sin bekjennelse, verken objektivt overfor kravet om historisk sannferdighet, eller subjektivt overfor det store antall av kirkens formelle medlemmer som ikke ”tror” på dens utsagn.

 Det er på dette grunnlag vi forelegger kirkens ansvarlige teologiske og politiske myndigheter nedenstående ”ti bud”. Ved bruk av det tradisjonelle ”Du skal ikke…”, henvender vi oss samtidig til Kirken som institusjon og til hver enkelt av dens teologer. Det betyr selvsagt at vi – så lenge statskirken består – samtidig også henvender oss til dens politikere som hovedansvarlige for Kirkens offisielle lære og bekjennelse.

Disse bud til kirken er følgelig vårt svar på dens befaling om at vi – ved å erklære at vi ”tror» – skal tro på bekjennelsens religiøse trosutsagn (6. 7. 9. og 10. bud),  og dermed postulere dens faktautsagn (1. 2. 3. 4. og 5. og 8. bud).

Ti bud til kirken

1.   BUD

Du skal ikke si falskt vitnesbyrd om Jesus fra Nazareth, slik du gjør ved å  fremstille legender og myter om ham som historiske fakta. Du skal holde opp med å lyve om ham.

Begrunnelse:

Du hevder i dine bekjennelser og gudstjenester på grunnlag av utvalgte beretninger fra Det Nye Testamente at det ved Jesu fødsel og død er skjedd eklatante brudd på naturlovene for menneskets fysiske eksistens. På tross av at du enten vet eller har sterke grunner til å anta at dette dreier seg om myter, sagn, legender, fortsetter du – u t e n   å   o p p l y s e  dine menigheter om dette – å fremstille dem som faktiske historiske begivenheter. Det er et moralsk forkastelig brudd på det 8.bud i Kirkens egne ti bud: DU SKAL IKKE LYVE.  

2. BUD

Du skal ikke si at Jesus fra Nasaret er Guds ”enbårne” eller eneste sønn. Du skal ikke si at han ble ”unnfanget ved Den Hellige Ånd, født av jomfru Maria”.

Begrunnelse:

I jødisk tradisjon ble ”gudfryktige”, fromme mennesker ansett for å være ”Guds sønner”. Det er utelukket at Jesus kalte seg eller betraktet seg som sin guds ”eneste sønn”. Hvorfor respekterer du ikke Jesu uttalelser om sitt syn og på dette ”sønneforholdet” ut fra  datidens symbolske bruk av uttrykket ”Guds sønn”, og opplyser dine tilhørere om at han i klare uttalelser ga uttrykk for at hans gud hadde mange ”sønner”? (Mt. 5:9 og 45, Lk 6:35). Du skal holde opp med å skjule dette med en falsk oversettelse, slik du gjør ved å erstatte grunntekstens ”sønner” med ”barn”(  ). Moses kalte generelt israelittene for ”Jahves sønner” (uten at verken han eller Jesus anså deres mødre for å være jomfruer av den grunn! – 5.Mos. 14:1). Med ditt usanne postulat om denne naturlovstridige fødsel gjør du ”Gud” i ekstrem grad til et kjønnsvesen og en mannsperson. Konsekvensen har vært en systematisk nedverdigelse av kvinnen. Jesu far var et menneske, ikke en ånd eller en gud.

3. BUD

 Du skal ikke si at Jesus ”sto opp fra de døde”.

 Begrunnelse:

Den norske kirke, og du selv som dens ansvarlige teolog fremstiller dette ditt hovedpostulat om Jesus ved å markere at hans grav ble tom på grunn av hans ”oppstandelse”. Det er et ord som bare kan bety brudd på en fundamental naturlov for menneskets liv på jorden. Det dreier seg i så fall om et enestående naturvitenskapelig  fenomen. Og dette gjør det til et rent historisk forskningsobjekt. Det betyr at det stiller uhyre strenge krav til vitnebevis. Jesus var et menneske med sin fysiske identitet som ethvert annet menneske, og kunne bare gjenkjennes i denne identitet av sine apostler og nære slektninger og bekjente.

De eldste kilder (synoptikerne) kan ikke navngi en eneste av disse som vitner ved at de med egne ord, muntlig eller skriftlig har avgitt noe personlig vitnesbyrd om at de har møtt eller ”sett” ham fysisk i live etter hans død.

 Vi skal respektere elementære krav til vitneførsel for en påstand du som ansvarlig for kirkens teologi hevder å kunne trekke ytterst vidtrekkende, revolusjonære og skjebnessvangre konsekvenser av. Den som taler slik om Jesu ”oppstandelse” på dette grunnlag, er  ikke sannferdig, men LYVER BEVISST.

4. BUD

 Du skal ikke si at Jesus ” for opp til himmelen”. 

Begrunnelse:

Postulatet om Jesu ”himmelfart” er Kirkens tredje påstand om at Jesus som fysisk person begikk brudd på grunnleggende naturlover. Begrunnelsen er den samme som for påstanden om oppstandelsen.

Heller ikke her opptrer noen navngitt apostel med vitneprov som identifiserer Jesus på grunnlag av oppstandelsespostulatet. (Det er bare evangelisten Lukas som fremsetter påstanden om Jesu ”himmelfart” – uten noen vitneførsel – antakelig for å støtte Paulus’ uttalelse om sin eget besøk i ”den tredje himmel”). Konklusjon: Ingen fysisk oppstigning til ”himmelen” har funnet sted.  

5. BUD

Du skal ikke si at Jesus ”skal komme igjen for å dømme levende og døde”. Fordi det ikke skjedde noen ”himmelfart”, blir det ingen ”gjenkomst”.

Begrunnelse:                                                                                          

Du skal ikke gjøre et menneske til ”Gud”, til et ufeilbarlig overmenneske og dermed til dommer over menneskeheten.

Å gjøre det på vegne av et vesen du betegner som himmelens og jordens, livets og menneskets skaper, blir uttrykk for et grenseløst hovmod. At du dertil bruker en primitiv eskatologisk-mytologisk, personifisert dualisme til å splitte menneskeheten i to grupper av motsatt etisk og sjelelig kvalitet ut fra forestillingen om ”to utganger” til en evigvarende skjebne, gjør Kirkens domsforestillinger til skrekkeksempler på dens teologers sviktende judisium.

6.  BUD

Du skal ikke på vegne av spedbarnsdøpte og umyndige, indoktrinerte medlemmer omtale Jesus som ”Kristus” og ”Vår Herre”.

Begrunnelse:

”Kristus” er en autoritær kongetittel fra oldtidens eneveldige, despotiske monarkier som du med din teologi bruker til å gjøre Jesus fra Nasaret til et guddommelig, ufeilbarlig overmenneske. Fordi du ikke fører bevis for denne overmenneskelighet, har du ingen rett til å utstyre ham med en slik tittel og maktposisjon, og derfor heller ingen rett eller grunn til å verve dine medlemmer ved å døpe og tvinge barn og umyndige til å gjøre det ved ”dåpsopplæring”.

7. BUD

Du skal ikke pålegge eller oppfordre noen til å si ”Jeg tror på Gud  Far, den allmektige”. Hvis du som  ”folkekirke” vil fortsette å hevde at et  slikt ”allmektig vesen” eksisterer, skal du ikke identifisere det med  mannspersoner, slik du gjør med dine betegnelser ”Herren”, ”Faderen”, ”Sønnen”.

Begrunnelse:   

Når du bekjenner deg til tro på (en) ”Gud”, skal du ikke billedlig bruke kjønnsbestemte ord som nedverdiger det ene av de to kjønn, slik du i kirkens historie har nedverdiget kvinnen i forhold til mannen. Du skal bruke et språk som likestiller dem. 

Dine mannsbetegnelser som karakteristikk av en ”allmektig gud” vedlikeholder ensidig forestillingen om en himmelsk mannsperson nær knyttet til oldtidens voldsteologi med sin forestilling om guden som krigfører, som ansvarlig for alle naturkatastrofer, og som opphavsmann til posthume avstraffelser i ekstreme eskatologiske  voldsforestillinger. Dette gudsbilde har vist at det foruten å legitimere alminnelig voldsbruk og krig, påvirker til former for sekterisk ”inkarnasjon” hos mennesker med anlegg og interesse for makt- og voldsutøvelse i  totalitær-autoritære politiske ideologier.

8. BUD

Du skal ikke uten bevisførsel pålegge, overtale eller oppfordre noen til å si eller tro at himmelen og jorden er skapt av en gud.

Begrunnelse:                                                                                                                                                     

Dette er ikke et trosspørsmål, men en påstand av natur-vitenskapelig art, som kravet til seriøs forskning forutsetter at det føres bevis for. Du vet at det er uhyre sterke grunner for å hevde at  himmelen – universet – alltid har eksistert og ikke er ”skapt”, og at det alltid har hatt sine stjerner og kloder. Dette kan uttrykkes slik: Menneskene og deres guder kommer og går. Universet, dets himmellegemer og lover, dets biologiske og åndelige liv består. 

9. BUD

Du skal ikke utpeke en gruppe mennesker og kalle den ”de helliges samfunn”. Du har ingen rett til å stille den opp mot og opphøye den over menneskeheten for øvrig. Det er en form for ”sjelelig rasisme”.

Begrunnelse:

Menneskelivet er hellig og skal møtes med ærefrykt.  Derfor kan intet enkelt menneske og intet samfunn av mennesker pekes ut og betegnes som ”hellig” eller ”gudddommelig” slik du selv peker ut og ”utvelger” din kirkelige ”forsamling” og stiller den i motsetning til andre mennesker og til menneskeheten (Aug. art. VII).

10. BUD

Du skal ikke si eller tro at du og dine kristne trosfeller er ”utvalgt” til å ”arve gudsriket” på jødenes bekostning, at ”Gud har forkastet sitt folk”, og at dets ”frelse” forutsetter at de ”omvender seg” til den kristne tro.

Begrunnelse:

Med din uholdbare personifisering av dualismen (Gud – Satan, frelste – fortapte, gode – onde) har du laget deg en dogmatisk teori om at det vesen du kaller ”Gud”, ut fra sekteriske interesser ”utvelger” et folk på et annet folks bekostning. Du ”tror” at du og dine trosfeller har overtatt det jødiske folks rolle som ”utvalgt”, og betrakter dere derfor som rettmessige ”arvinger til gudsriket”.

 Dette er en alvorlig misoppfatning og en sekterisk forvrengning av begrepet ”utvalgt” i dets genuine jødiske betydning. Og den er en konsekvens av din etisk sterkt kritikkverdige forgudelse av Jesus fra Nazareth, fordi du med den autoriserer hans egen, etisk uholdbare, personifiserte dualisme, en forestilling som er et resultat av særlig den oldpersiske mytologis innflytelse på senjødedommen. Den styggeste konsekvensen av dette er at du  – ved din påsketeologis profetier om en fysisk oppstått Jesus som ”skal komme igjen for å dømme” – gjør ham til dommer over det jødiske folk, og trekker den slutning at det er ”forkastet”, fordi du har valgt deg en domsprofet fra oldtiden som henvendte seg til sine landsmenn og hevdet at han utelukkende var ”utsendt” til dem.  

Den straffetrussel alle vi ”kristne” har rettet og du fremdeles retter først og fremst  mot jøder, dernest mot hedninger og andre ikke-kristne ved å kalle dem ”ugudelige mennesker” og sidestille dem med ”djevlene”, slik du gjør i din hovedbekjennelse Augustana (art. XVII), skal du og vi alle uten opphold ta på det skarpeste avstand fra, erklære for ugyldig og be om tilgivelse for – uten at vi fortjener å få det. Den er den verste, hesligste og mest grunnløse trussel som er prestert i menneskehetens voldshistorie, og kaster bunnløs skam over oss ”kristne” europeere.

En kommentar på “Ti bud om teologi og moral for Den norske Kirke

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *