Om virkelighetsoppfatning og objektivitet

Noen svar og noen spørsmål til Andreas Edwien, Av Gunnar Elstad. I Credo 1981 nr. 6

La meg få lov til å beklage at jeg har kommet i skade for å betrakte Andreas Edwien som «materialist (…) som ikke har noen plass for det åndelige». Jeg er glad for å bli korrigert på dette punktet. Nå vet jeg litt mer om hva Andreas Edwien mener. Men jeg skulle gjerne fortsatte vite litt mer om hva han mener:

1. Regner AE med muligheten for at det finnes en transcendent virkelighet? I så fall: er han åpen for muligheten for at det finnes en Gud? Og er det mulig at Gud kan være personlig?

2. Er det noen mulighet for at vi kan vite noe om det transcendente? Og om det skulle finnes en Gud, kan vi da regne med at han vil og kan åpenbare seg for oss slik at vi kan få sikker viten om ham?

3. AE sier at det må stilles uhyre strenge beviskrav til påstander som innebærer brudd på den naturlovmessige sammenheng. Det er greit nok. Men kan det sies noe mer om hvilke krav som må stilles? Kan en si noe om det på forhånd, eller blir det en smakssak i hvert enkelt tilfelle? Er det overhodet ingen fare for at vi etter hvert er blitt så vant til å gi alt som skjer en immanent forklaring at vi kan komme til å overse muligheten for at noen av de fenomenene vi opplever kan ha en transcendent forklaring?

Dette skulle være spørsmål en kan ta stilling til uten at en samtidig tar stilling til kristendommens grunndogmer. Selvsagt er jeg enig i at vi må tilstrebe objektivitet og at virkeligheten ikke er en variabel størrelse som forandrer seg hver gang vi måtte skifte virkelighetsoppfatning. Men samtidig må vi understreke at det slett ikke er lett å være objektiv. I første omgang støter vi på følgende vanskeligheter:

1. Allerede når vi velger forskningsfelt, gjør vi det ut fra en subjektiv oppfatning av hva som er vesentlig og hva som er uvesentlig.

2. Vi finner aldri noe svar før vi har stilt spørsmål. I forskningen formulerer en arbeidshypoteser som en senere prøver ut. Nå er det bare det at allerede spørsmålstillingen for en stor del bestemmer hva slags svar en vil innhente. Spørsmålsstillingen avgjør hvilke fakta en blir oppmerksom på og hvilke en ikke blir oppmerksom på.

3. Fakta er aldri interessante i seg selv. De må tolkes. Selv om f.eks. to historikere sitter med den samme samlingen av fakta, kan de, nettopp fordi de tolker dem forskjellig, skrive temmelig forskjellige historieframstillinger. Og tolkningen har mye med livssyn å gjøre.

For nå å gå tilbake til AEs artikkel: Det er klart at forholdet mellom Jesu etikk og Menneskerettighetserklæringen (ME) må kunne være objekt for en mest mulig nøytral og nøktern undersøkelse. Det lar seg absolutt høre. At det er forskjeller både hva innhold og betoning angår, skulle det være mulig for enhver å oppdage. Jeg har ikke et øyeblikk tenkt å benekte det. Men jeg er altså redd for at AE overbetoner forskjellene, karikerer Jesu lære og gjør den uhyre ensidig. Hans fremstilling av Jesu lære kan i høyeste grad diskuteres, og det gjør det vanskelig for meg å gå med på at den er noe særlig objektiv. Med andre ord: AE har ikke uten videre forsket uten å påvirkes av personlig livssyn og virkelighetsoppfatning. Men sett at AE har gitt en objektiv framstilling. En skulle tro at en ved en objektiv undersøkelse kunne finne fram til hva som er forskjellen mellom Jesu lære og ME. Men AEs bøker unnlater ikke å vurdere, det skinner stadig gjennom at Jesu lære ikke kan godtas mens ME er noe av det beste vi har å holde oss til i dag. Men hvordan vet AE det? Når en kritiserer en type etikk, så må det bety at en vet at en annen etikk er bedre. En må ha en norm som en vurderer etter. Hvordan vet en så at en sitter med de riktige normene?

Spørsmålet blir: Hva skal vi anse som de viktigste verdiene i livet? Hvordan vet vi at dette er de viktigste verdiene? Hvordan vet vi i det hele tatt hva som er riktig og hva som er galt?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *