Krigsguden og dualismen i menneskesynet

Det er usikkert om dette er forhåndsskrevet manus for Edwiens replikk etter hovedinnleggene. Det er litt sprikende, men tema for debatten tas opp igjen i innlegget. Det er derfor god grunn til å tro at det har sammenheng med debatten.

Gudsbilde og menneskesyn er to sider av samme sak. Derfor vil forestillingen om guden som krigsgud og krigfører skape grunnlag for militarisme i selve menneskesynet. Krigsguden er jo en partigud, som vanligvis anses å stå på seierherrens side i en krig, og som derfor har de samme fiender som sine dyrkere. I den utvikling gudsideene i Bibelen gjennomgikk frem mot Jesu tid, førte dette til en mytologisk dualisme, dvs. at gudens fiender ble personifisert i forestillingen om Satan og hans medarbeidere. Følgen ble at man i slutten av gammeltestamentlig tid i stigende grad inndelte menneskene i «de onde» på djevelens side og «de gode» på gudens side. I kristendommens menneskesyn blir disse to grupper som kjent skarpt atskilt og definert som de troende kontra de vantro, de frelste kontra de fortapte.

Et slikt skille ikke bare mellom onde og gode makter, men også mellom onde og gode mennesker, er selve det ideologiske grunnmønster for militarisme og krig. I alle århundrer har de kristne kirker innprentet sine dåpsbarn forestillingen om at «onde» individer på vår jord står imot «gode» individer, og at de onde fortjener utryddelse og voldsom straff. Og fordi en slik dualisme alltid vil ha behov for å personifisere seg, har den i fredstid underbygget en gjensidig mistillit mellom folkene og forhindret en effektiv nedrustning. Når så krig truer, betyr det at dualismens latente forestilling kommer helt opp i dagen og finner sin enkle personifikasjon i landsmenn og kamerater på ens egen side og i fiendene på den andre siden av frontlinjen.

De som har lest krigsskildringer, har sikkert lagt merke til hvorledes soldatene under angrep nettopp griper til religionens betegnelse på fienden som kamprop: «De djevlene». Det hjelper til å rydde bort menneskelige følelser overfor motstanderen.

Vår overleverte religions forutsetninger om en radikal splittelse av menneskene i motsatte kvaliteter, har bidratt til å fremkalle og forsterke en dualisme også i selve det ideologisk-politiske mønster, en forenkling som gjør det lettest mulig å peke ut fienden – fortrinnsvis bak eksisterende landegrenser. Vår egen tids øst-vest-konflikt, hvor to folkegrupper – som omfatter storparten av den kristne kulturs nasjoner – i snart et halvt århundre har truet med å utslette hverandre, er utvilsomt historiens mest skremmende eksempel på dette.

Kristendommen begrep – definisjon

Kristendommen og humanisme – Bibelens problem

Når jeg taler om kristendommen, så sikter jeg naturligvis til kristendommen som ideologi, som objektiv lære, som system av dogmer og forestillinger. Nesten alltid når man i vår tid setter det kritiske søkelyset på «kristendommen», så vil en eller annen straks komme og si at dette er jo ikke «kristendom». Kristendom er det og det og slik og slik, først og fremst en personlig på Gud og på Jesus som frelser og forsoner og bekjennelse av sine synder, osv. At noen mener en slik tro subjektivt kan fungere bra nok, er ikke vårt tema. Når kristendommens kritiker før høre at de har «misforstått kristendommen», betyr det som regel at den som sier det enten har misforstått kritikken, eller prøver å flykte fra det problem den tar opp.

Vårt tema er noe som overhodet ikke kan misforstås. Det dreier seg om en ideologi som har sine ideer og forestillinger tilstrekkelig klart definert og presisert i kirkens bekjennelse og i den bibelske teologi og mytologi som begrunner den. Hva følgelig den enkelte troende kristne ut fra sin subjektive bibel-tolkning måtte mene om «hva kristendom er», ligger helt utenfor vårt tema. Så vennligst bruk dertil egnede vekkelsesmøter til personlig vitnesbyrd om dette. Vårt emne er spørsmålet hvorledes en rekke dominerende, faktiske forestillinger i kristendommen om gud, mennesket og historien virkelig har fungert og generelt kan antas å stadig fungere i våre offisielt «kristne» samfunn, nemlig de forestillinger som dekkes av hva jeg kaller Bibelens krigs-, volds- og ødeleggelsesteologi.

Kristendommen står for en teologi og en historieoppfatning som jeg hevder er direkte psykologisk farlig for menneskehetens liv og fremtid på jorden. Og selv om vi samtidig sier at de etiske og humanistiske elementer som til gjengjeld er nødvendige for vårt liv og vår fremtid også til dels inngår i kristendommens idé-kompleks, så vil det være galt og høyst risikabelt å betegne disse elementer som «kristne». En språklig opprydding her anser jeg for å være helt nødvendig.

Det er nødvendig fordi krigs-, volds- og ødeleggelsesteologien dessverre er en uløselig del av kristendommen. Det er nemlig ikke mulig å skille kristendommen fra sitt gudsbilde, sin teologi, og ikke mulig å skille dette gudsbilde fra Bibelens gudsideer generelt. Kristendommen vil alltid måtte være basert på læren om at Jesus er «Kristus», dvs. på forutsetningen om ham som det teologisk og moralsk ufeilbarlige overmenneske. Denne ufeilbarlighet må da utstrekkes til Bibelens og senjødedommens gudsbilde, historieoppfatning og menneskesyn så langt de faller sammen med Jesu oppfatning.

Dette betyr at jeg også mener en humanisme som eventuelt vil bygge på et metafysisk eller religiøst, dogmatisk grunnlag vil måtte ta definitiv avskjed med kristendommen, dvs. si seg helt løs fra dens teologi og mytologi. Så lenge den opprettholder forbindelsen med denne teologi, kan den ikke betraktes som humanisme.

I vår tid holder det åpenbart på å skje en viss løsrivelse her, men den er ikke kommer stort lenger enn til en overgangsperiodes famling og forvirring, slik vi møter den i den såkalte New-Age-bevegelsen og dens konfuse mytologi. Når man på denne måte retter kritikken – ikke bare mot kirken – men mot kristendommen og dens gudsbegrep, får man gjerne høre at man «anklager Gud». Verdens religioner har tusenvis av guder. Ingen anklage kan naturligvis rettes mot noe annet enn et gudsbilde, og fordi dette gudsbilde ikke kan anses etisk eller religiøst holdbart.

Med andre ord: Vi kan ikke, bør ikke fortsette å lære våre barn at en «himmelsk far» har skapt dem i sitt bilde og at denne «far» er identisk med Bibelens gud, en gud som opptrer som krigfører, massemorder og torturist og som bevisst ødelegger av liv, natur og miljø, og som i samsvar med dette vesen, har forutbestemt at menneskehetens liv på jorden skal ende i en av ham selv iverksatt apokalyptisk krig og en global verdenskatastrofe. Det kan vi ikke og må vi ikke fortsette med hvis vi ønsker å forberede dem på en fremtid på denne jord og derfor gjøre dem opptatt av fredssak, og natur- og miljøvern.

Vi er kommet til en skillevei, hvor vi må velge: Enten å la oss selv, våre barn og deres fremtid ødelegges av overtroen på et slikt mytologisk monstrum, som ikke er annet enn et speilbilde på himmelhvelvingen av vår egen historiske barndoms primitive og forskremte gudsfantasier. Eller å ta den endelige avskjed med overtroen og begynne å tenke selv med den sunne fornuft vi vitterlig er utstyrt med – hva enten i vil tro at denne fornuft er følgen av en naturlig utvikling mot høyere erkjennelse, eller gitt oss av en universell skapende makt.

Kristendommen og islam

Det er gode grunner for at vi skal konsentrere oss om kristendommen, vår egen religion, og ikke islam. For det første er det unektelig vår kristne del av verden som de siste tusen år har vært mest preget av krig, vold og undertrykkelse av andre folk. Og for det andre er islam for viktige trekks vedkommende skapt av kristendommen og av senjødedommen, hvor den sistnevnte danner det mytologiske hovedopphav til vår religion.

Den personifiserte dualismen, med inndeling av menneskene i to motsatte kvaliteter – dette som jeg kaller en sjelelig rasisme, og som kristendommen har gjort til en verdensplage, stammer hovedsakelig fra gammel-persisk mytologi. Derfor er det ingen tilfeldighet at den i den muslimske verden nettopp gjør seg sterkest gjeldende i Iran, hvor denne mytologien om en verdenskamp mellom «Gud» og «Satan» har satt sitt særlige preg på landets religion.

Monoteismen og de to guder

Fordi skaperguden og ødeleggelsesguden, krigsguden og fredsguden, bøddelen og frelseren, livgiveren og massemorderen sliter i hver sin ende av det kristne gudskomplekset, derfor rives det til slutt i stykker. For til tross for sin lovende opptreden som verdens og livets skaper, til tross for sine gode øyeblikk som fredsstifter og forsoner, opptrer det ingen mer aggressiv krigfører, ingen mer hensynsløs natur- og miljøfiende i Bibelen enn Bibelens gud selv. Og årsaken er altså at opprinnelsen for dette gudsbilde er resultatet av en krysning mellom forskjellige guder som i oldtidens mytologi faktisk var motstandere og bekjempet hverandre: En natur- og menneskevennlig skapergud ble bekjempet av en livsfiendtlig ødeleggelsesmolok. Et ulykksalig krav om monoteisme som datiden ikke var moden for, presset dem voldelig sammen i et gudsbegrep. Et gudsbilde som vi i vår kulturkrets nå har slitt med lenge nok.

Kristen historiepessimisme – humanistisk utviklingsoptimisme

Det er riktig at vi i flere menneskealdre har hatt en fremskrittsoptimisme med svært naive trekk, og som tilsynelatende har sagt seg helt løs fra kristendommens negative historieoppfatning. Men påvirkningen fra denne historieoppfatning gjennom den religiøse barneindoktrinering har allikevel vært dyptgående og skjebnesvanger, med den følge at de siste, mer eller mindre sekulariserte generasjoner har vært svekket i sin evne til å oppnå den kontroll over utviklingen som er så tvingende nødvendig om den ikke skal gli ut av hendene på oss.

Men denne utviklingsoptimismen har ikke vært naiv fordi den er optimistisk. Den har vært naiv fordi den ikke i tilstrekkelig grad har fått revet seg løs fra kristendommens illusjon om at historiens forløp og retning er determinert, forutbestemt. Men i motsetning til kristendommens spådom om at det med menneskenes liv på jorden vil gå galt i alle tilfeller, har utviklingsoptimismen i sin første famlende periode vært nesten like naiv i sin tro på at det vil gå godt nærmest uansett hvordan vi steller oss. Fra den ene ytterligheten til den andre, holder vi nå på å komme i balanse. I dag vet vi at det i høy grad er vi selv som holder fremtiden i våre hender, og at den i vesentlig grad avhenger av våre egne handlinger. Vi er i ferd med å erverve oss en sunn optimisme basert på en nøktern humanisme med sin tro på menneskets frie vilje.

Krig, ødeleggelse – Guds straff?

Vi vet så altfor godt at verken krig eller naturkatastrofer rammer syndere mer enn rettferdige, begge kalamiteter rammer blindt. Oppfattet som straffedommer er med andre ord en slik gud blind – og kan ikke veilede oss. La oss gi den forklaring vi vet er riktig: at forestillingen om «Guds vrede» over menneskenes synder, var den eneste forklaringen Bibelens gamle teologer var i stand til å gi – ikke bare på krig, men på alle slags katastrofer, sykdommer, ulykker osv. Vi vet bedre. Vi vet at katastrofer vi ikke selv er skyld i, er forårsaket av naturens lover. Og om krig og vold vet vi at det er utslag av vår egen dårskap, den dårskap som straffer seg selv.

Derfor må vi holde opp med å legitimere denne vår dårskap ved å trekke en gud inn i vår krigshistorie, slik kristendommen gjør det. I samme grad som vi lar offentlige religioner gjøre dette, gjør vi oss selv blinde for egen skyld og eget ansvar. Da blir det ingen ende på militarismens elendighet – før den har gjort ende på 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *