Kristendommen står for en teologi og en historieoppfatning som det er full grunn til å hevde er direkte psykologisk farlig for menneskehetens liv og fremtid på jorden. Og selv om vi sier at etiske og humanistiske elementer som til gjengjeld er nødvendige for vårt liv og vår fremtid, også til dels inngår i kristendommens idé-kompleks, så vil det være galt og høyst villedende å betegne disse elementer som «kristne». En språklig opprydning her anser jeg for å være helt nødvendig.
Det er nødvendig fordi krigs-, volds- og ødeleggelsesteologien dessverre er en uløselig del av kristendommen. Det er nemlig ikke mulig å skille kristendommen fra sitt gudsbilde, sin teologi, og heller ikke mulig å skille dette gudsbilde fra Bibelens gudsideer generelt. Kristendommen vil alltid måtte være basert på læren om at Jesus er «Kristus», dvs. på forutsetningen om ham som det teologisk og moralsk ufeilbarlige overmenneske. Denne ufeilbarlighet må da utstrekkes til Bibelens og senjødedommens gudsbilde, historieoppfatning og menneskesyn så langt de faller sammen med Jesu oppfatning.
Dette betyr at jeg også mener en humanisme som eventuelt vil bygge på et metafysisk eller religiøst, men udogmatisk grunnlag, vil måtte ta definitiv avskjed med kristendommen, dvs. si seg helt løs fra dens teologi og mytologi. Så lenge den opprettholder forbindelsen med denne teologi, kan den ikke betraktes som humanisme. I vår tid holder det åpenbart på å skje en viss løsrivelse her, men den er ikke kommet stort lenger enn til en overgangsperiodes famling og forvirring, slik vi møter den i bl.a. den såkalte New-Age-bevegelsen og dens konfuse mytologi.
(Sluttinnlegg) Alt fredsarbeid på denne ord er forgjeves, hvis vi er «barn» av – og «skapt i bildet av» – en krigsgud. All kamp mot vold er nytteløs, hvis vi er «barn» av en voldsgud. Og hvis menneskene er «barn» av en ødeleggelsesgud, kan de svi av regnskogene, forgifte naturen og forurense havene og atmosfæren. Og da kan de også begynne å kaste atombombene på hverandre.
Derfor må vi definitivt frasi oss ethvert slektskap med Bibelens og kristendommens krigs-, volds- og ødeleggelsesgud. En slik gud, en slik lære om «Gud», har ikke og kan ikke ha noe til felles med en humanistisk kultur, og med det etiske alvor som må grunnfeste den. Og derfor vil jeg hevde at en slik gud heller ikke kan ha noe som helst til felles med en «himmelens og jordens skaper» – for dem som måtte forutsette en slik skapers eksistens.
Dette siste betyr at jeg ikke vil påstå noen ubetinget ateistisk konklusjon av religionskritikken. De fleste humanister vil nok anse betegnelsen «Gud» for å være uopprettelig forurenset og belastet av det stygge historiske rulleblad vi har påført den, og derfor ikke brukbart som noe annet enn et mytologisk og religionshistorisk begrep. Det forhindrer ikke at en kan tenke seg eksistensen av en metafysisk eller oversanselig virkelighet, makt eller kraft som ikke kommer i konflikt med et humanistisk livssyn – uten at dette livssyn forutsetter tro på en slik virkelighet.
Jeg vil få avslutte med noen ord i en mer lyrisk form hvor jeg – uten dermed å postulere – forutsetter at det skal eksistere et vesen som kan kalles «himmelens og jordens skaper». (Og som jeg derfor henvender til tilhørere som ikke vil utelukke et slikt vesens eksistens.) Og at dette vesen da – i egenskap av sin skaperrolle – har et selvfølgelig behov for å meddele seg til oss, sine skapninger. Særlig i vår nåværende situasjon.
De henspiller på den nytestamentlige og derfor kristne resignasjon og mistro til både guden og mennesket for manglende evne og utsikt til å gjøre jorden til en brukbar bolig, et godt sted å være. Og som derfor griper til den bedrøvelige defaitistiske løsning som ble formulert av forfatteren av Johs. Åpenbaring etter hans hevngjerrige volds- og ødeleggelsesaspekter. Den desperate utvei i en for datidens kristne menighet tilsynelatende håpløs tid, var drømmen om å flykte fra en ødelagt jord til «en ny himmel, og en ny jord». Jeg skrev dem for fem-seks år siden, og de ble den gang trykt i Arbeiderbladet. De lyder slik:
Din eneste jord, menneske
Vokt dere
For predikantene
Som sier jeg skal skape
En ny himmel
Og en ny jord,
Sier Den Usynlige
Tro ikke på dem
Fordi om de sier
At de tror på meg.
De vet ikke hvem jeg er
Og mitt skaperverk
Kjenner de ikke
For en god jord
Under en god himmel
Ga jeg dere
Og noen annen jord
Får dere ikke
Sier Den Usynlige
Derfor:
Om dere ødelegger
Den gode jord
Jeg har gitt dere
Blir dere uten himmel
Og uten jord.
Uten himmel
Og uten jord
Enten dere kaller hverandre
Kristne eller hedninger
Troende eller vantro
Onde eller gode.
Noen ny jord
Får dere ikke
Og trenger dere ikke.
Men en ny himmel
I deres sinn,
Sier Den Usynlige
Himmelens og jordens skaper
Leave a Reply