Det moderne menneske kan ikke tro på Bibelens Gud

Av red. Gunnar Elstad. Credo 1979 nr. 16

Det er umulig å tro på Gud – vel og merke dersom du samtidig skal tro på tidens grunndogme: «Alt har en naturlig årsak». Det vil si: Du kan nok tro på en slags gud, men det blir ikke Bibelens Gud. Bibelens Gud er helt annerledes enn folk flest forestiller seg ham.
Gunnar Elstad er cand.theol. og har siden 1972 vært ansatt i Lagsbevegelsen.

Det moderne menneske har et grunndogme.

Dette grunndogme lyder slik: Alt har en naturlig årsak. Det vil si at uansett hva som måtte skje, så kan det forklares ut fra naturlovene eller ut fra det vi vet om menneskesinnet.
Den påstanden vi nå skal komme med, er kan hende uventet. Men dersom en helt konsekvent tenker ut fra dette grunndogmet, så blir det helt umulig å tro på Bibelens Gud. En kan godt tro på en eller annen Gud, men det blir i alle fall ikke Bibelens.
Tror du ikke at det er slik, kan du gjøre et praktisk eksperiment. Finn et menneske som konsekvent tenker ut fra dogmet «Alt har en naturlig årsak» og si til det at Gud har gjort store ting i ditt liv.
Det første du vil oppdage, er at din omvendelse i det hele tatt ikke settes i forbindelse med noen Gud. Den kan restløst forklares som et produkt av en vanskelig barndom, indre konflikter og ungdommelig usikkerhet, et behov for verdier og idealer, et ønske om å oppleve trygghet og et godt fellesskap, samt en suggerende forkynnelse den kvelden du tok beslutningen. Din omvendelse har en naturlig årsak, en tvers igjennom naturlig årsak.

Sier du at Bibelen er Guds ord, vil du også få et medlidende smil. Den allmektige Gud er for opphøyd til å skrive bøker. De bibelske forfattere skrev ned det en tenkte om Gud på den tiden: Det kan i og for seg være nyttig for oss. Men å snakke om at Gud har åpenbart seg, det er å gå for langt.
Har du opplevd en mirakuløs helbredelse, er det noe annet. Det kan en ikke forklare helt ut. Det vil si, en kan ikke forklare det ennå, men når vitenskapen får litt mer tid på seg, da skal også den gåten bli løst. Det skjer mye mellom himmel og jord, og det har til syvende og sist en naturlig forklaring. Og har du ikke hørt om placeboeffekten, så er det på tide du studerer den (bruk fremmedordbok).

Kort sagt: Uansett hva du måtte ha opplevd, så gis det en naturlig forklaring. Systemet er dessuten helt vanntett, simpelthen fordi det bekrefter seg selv. Når grunndogmet først er slått fast, så vil alle observasjoner tolkes i lys av dette dogmet og i overenstemmelse med det, og de som bekjenner seg til dogmet har fratatt seg selv muligheten til å avsløre at systemet ikke er riktig.
La oss ta et eksempel: Uansett hva som skjer i den politiske verden, så vil en marxist-leninist kunne forklare det ut fra sitt tankesystem. Problemet er bare at en konservativ politiker kan gi en like god forklaring ut fra sitt tankesystem. Ingen av partene føler det som om observasjonene de gjør krever at grunndogmene må forandres, og begge er like overbeviste om at motparten tar feil.
Mener vi så at det er helt umulig å finne ut hva som er sant og hva som er falskt? Mener vi at vi må slå oss til ro med at det ene systemet er like godt som det andre?
Nei, men vi mener at vi må være villige til å etterprøve om de observasjonene en gjør kan forklares like godt, for ikke å si bedre, ut fra andre grunndogmer enn de en sitter med selv. En kan ikke vurdere et annet tankesystem før en har distansert seg en smule fra sitt eget.
Og for å aktualisere dette litt: Dersom en overhodet ikke er villig til å diskutere om alt virkelig har en utelukkende naturlig årsak, da fratar en seg selv enhver mulighet til å tro på Bibelens Gud. Men dersom en forsøksvis er villig til å godta andre grunndogmer, da har en også muligheten til å erfare at det er vel så sterke argumenter for en Bibelsk virkelighetsoppfatning som det er for en materialistisk.
Det vi nå skal gjøre, er så se hvordan en må tenke seg Gud når en tenker ut fra et materialistisk tankesystem. Deretter vil vi invitere deg til å forlate dette tankesystemet, eller i alle fall distansere deg såpass fra det at du kan tenke deg inn i Bibelens verden og se hvordan Bibelens Gud er.

Hvem er Gud?

Dersom du bekjenner deg til troen på at «alt har en naturlig årsak» og tenker konsekvent ut fra dette dogmet, kan du velge mellom fire ulike oppfatninger av hvem Gud er. Uheldigvis stemmer ingen av disse oppfatningene med Bibelens syn.

a) Det eksisterer ikke noen Gud.
Den første mulige oppfatningen går ut på å benekte at det finnes en gud. Gud er utelukkende en illusjon og religion blir å betrakte som en livsløgn. Alt som eksisterer kan beskrives som en eller annen form for materie. Og dersom det ikke finnes noen gud som er evig, så må materien være evig. Den har aldri blitt skapt, og den kan heller aldri tilintetgjøres. Hele universet, micro- og makrokosmos, blir å betrakt som en maskin, som en slags perpetuum mobile som går av seg selv uten at krefter påvirker maskinen utenfra.

b) Gud eksisterer kun i menneskets psyke.
Når vi møter representanter for denne oppfatningen, må vi være på vakt. De har nemlig en språkbruk som gjør at de virker svært så fromme. Nå snakkes det ikke lenger om at religion er å betrakte som livsløgn eller opium for folket. Nå snakkes det om at religionen kan gi en ny dimensjon til livet, at våre tids mennesker trenger noe å tro på, at religionen har en enorm betydning for mentalhygienen og at den er et viktig grunnlag for moralen.

En tror så gjerne at religionen kan gi en hjelp i livskrisene, at den gir livet mening, ja til og med at en kan oppleve å bli helbredet på kropp og sjel. Religionens virkninger kan en si så mye bra om, men en må bare ikke spørre om det eksisterer noe grunnlag for det en tror på. En kan ha et positivt syn på religion selv om en benekter at det finnes noen gud.
Men mennesker som er positivt innstilt til religion blir ikke bare unnvikende når du spør dem om det virkelig finnes en gud. De blir direkte rasende når du antyder at ikke alle religioner er like gode og like riktige. Det er nesten å regne som helt irrelevant at de ulike verdensreligionene sier helt forskjellige ting, om hvem gud er, hvem mennesket er, hvordan en blir frelst og hva som er meningen og hensikten med livet. På tross av at religionene sier helt forskjellige ting, så er de like gode og rette alle sammen.
Gud er nemlig kun en psykologisk størrelse. Religion er til for mentalhygienens skyld. Og da hefter en seg ikke unødig med dogmatikk. Hevder en at det er juks å tro på religionen når en ikke tror på gud, så blir en ikke forstått.

c) Gud eksisterer, men griper ikke inn.
De som har bry med å tro at materien er evig, tror at det finnes en gud som har skapt universet. Hele universet vitner om at han finnes, og det vitner også om guds storhet og visdom.
Men det er ikke så mye vi ellers vet om Gud. Gud er nemlig utenfor erkjennelsens grenser. Vi må gjerne prøve å si noe om ham, men det vi sier, det sier vi på eget ansvar, siden ingen kan nå opp til Gud og gripe ham med erkjennelsen. Og sier vi alle noe om Gud på eget ansvar, ja da blir igjen religionene like sanne. De representerer ulike gjetningsforsøk, og vi må være ydmyke nok til å ikke påstå at vi er de eneste som har gjettet rett.
Men selv om gud er til, så har likevel alt som skjer på jorden utelukkende en naturlig årsak. Universet er å betrakte som en maskin. Gud har skapt den, men han griper ikke inn i den fra utsiden. Og har alt en naturlig årsak, så kan vi heller ikke tro på under og åpenbaringer. De såkalte underne skyldes utelukkende naturlover som vi ennå ikke helt har greid å beskrive vitenskapelig, og når noen tror at Gud åpenbarer seg, så har det
utelukkende en psykologisk forklaring!

Gud er til. Men han lar verden seile sin egen sjø, eller for å si det litt penere, den følger sin egen lovmessighet. Og han holder seg på den andre siden av erkjennelsens grense slik at vi aldri kan si noe sikkert om ham. Det er nærmest utidig å snakke om åpenbaring.

d) «Gud er et annet navn på «Naturen»
La gå at det ikke finnes noen gud i tradisjonell betydning av ordet. Men det er krefter som påvirker oss, og de blir som en slags upersonlig gud. En begynner å snakke om visdommen, naturen og evolusjonen, ja en begynner å skrive «Naturen» og «Evolusjonen» med stor bokstav. Nå har naturlovene, både de vi har utforsket og de vi håper å utforske, gått inn i guds sted.
Vi nærmer oss en panteistisk religion slik vi finner den i Østen. En slik «gudsoppfatning» vil vi også finne i astrologien, ulike meditasjonsretninger, o.l.

Hva sier Bibelen om Gud?

For det første er Gud en person, og ikke et prinsipp. Når vi sier at Gud er en person, så mener vi at vi kan ha personlig fellesskap med ham, han kan tale til oss, og vi får tale til ham. Gud er en person som har omsorg for oss.
Dernest er Gud skaper. Materien er ikke evig, men den er rett og slett skapt av Gud en gang, og Gud eier alt det han har skapt. Det betyr blant annet at Gud eier deg, han har skapt deg, og derfor har han krav på deg. Gud er Herre, og derfor må du være hans tjener. Dersom du er din egen herre, så lever du ikke i rett forhold til Gud.
Gud har skapt naturlovene. På mange måter kan vi sammenligne universet med en maskin som har en indre sammenheng og lovmessighet. Men Bibelen er uenig med materialistene på del vesentlige punkter. Maskinen går ikke helt på egen hånd. Det er Gud som holder den oppe hele tiden. Maskinen er heller ikke lukket for inngrep utenfra. Gud kan gripe inn, og han vil gripe inn. Gud kan gripe inn både i tiden (for eksempel ved å gjøre under), i historien (han leder historien mot det mål han har satt for den) og i det enkelte menneskes liv (han gir omvendelse og nytt liv). Gud har også grepet inn på en slik måte at han har åpenbart seg selv. Tydeligst gjorde han det da han kom til jorden i Jesus Kristus. Da talte han til oss slik at vi kunne forstå hva han sa, og han demonstrerte sin makt over naturen og historien og det enkelte menneske.
Bibelen er enig i at Gud befinner seg utenfor erkjennelsens grenser dersom det med dét menes at mennesket ikke av seg selv kan nå opp til ham og gripe ham med erkjennelsen. Mennesket kan ikke gå ut over erkjennelsens grenser. Men Gud er mektig til å krysse grensen fra utsiden og åpenbare seg. Som kristne tror vi at Gud har åpenbart seg. Har han ikke det, da er kristendommen ikke noe mere enn et gjetningsforsøk når det gjelder å si noe om Gud, og da står kristendommen på lik linje med andre religioner. Men har Gud åpenbart seg, da har vi sikker viten om Gud, selv om det må høres uhyrlig ut for religionsrelativistene, men dermed har vi ikke sagt at vi vet alt om Gud. Vi vet ikke alt, men det vi vet er sikker viten.

Dersom Gud er til, så er ikke hovedspørsmålet om vi kan akseptere Gud slik han er. Spørsmålet er om han vil akseptere oss slik vi er. Han har skapt oss for at vi skal leve våre liv i hans tjeneste, og da spørs det om vi er lydige eller ulydige tjenere.
Spørsmålet er heller ikke om du har moral eller ikke. Du kan utmerket godt ha en høy moral og likevel leve ditt liv slik du selv vil i stedet for å leve livet slik Gud vil. Du lever ikke rett med Gud før du lar ham være Herre i ditt liv.
Du er også skapt for å leve i personlig kontakt med Gud. Spørsmålet er ikke om du har et positivt syn på religion og ønsker å være from. Spørsmålet er: Lever du i personlig kontakt med den Gud som har skapt deg?
Det er disse spørsmålene Bibelen stiller deg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *