Jesus i konflikt med menneskerettighetene

Av Redaktør Gunnar Elstad. Credo 1979 nr. 16.
Første artikkel om Edwiens bok: Jesus i konflikt med menneskerettighetene.

Dette er tittelen på en bok av Andreas Edwien. Boka kom ut en gang i vår. Forfatternavnet vil, forbausende nok, være ukjent for en god del lagsmedlemmer, Ikke desto mindre er Andreas Edwien å regne som en av de skarpeste kristendomskritikere i Norge. I 1965 kom boka «Dogmet om Jesus», og den går nå i sitt fjerde opplag. Boka er et solid angrep både på Bibelens autoritet og på Jesu person, men norske teologer har tilsynelatende ikke funnet det bryet verd å gå inn på argumentene, og det til tross for at argumentene er godt kjent langt ned i ungdomsskolen. Men i Norge er nå engang teologene mer opptatt av fortiden og teologiske moteretninger enn av den debatten grasrota beskjeftiger seg med. Selv om det mange ganger sies at teologien er til for kirkens skyld, så får ikke kirken mye hjelp fra de ærede teologer.

Levi Fragell har skrevet forordet til boka «Jesus i strid med menneskerettighetene». Det begynner slik: «Humanetisk Forbund inviterte samtlige prester og teologer i Oslo-distriktet til Universitetets Gamle Festsal, hvor Andreas Edwien i mai 1978 holdt sitt foredrag om Jesus som Etisk ideal. Til tross for at Andreas Edwien er kjent som en av de skarpeste kristendomskritikerne i Norden, vakte arrangementet ingen interesse på kirkelig hold. Ikke en eneste teolog grep ordet i debatten etter Edwiens foredrag». Videre i forordet antydes det at teologene rett og slett ikke våger å føre en debatt i et åpent forum.

Slikt kan man jo ikke la stå uimotsagt, og i et par Credoartikler har vi nå tenkt å gripe ordet i debatten. Men før vi starter, må vi si at vi godt forstår at få teologer har grepet ordet. Vi forsvarer det ikke, men vi forstår det.

Edwiens bøker er gnistrende godt skrevet, men de inneholder så mange angrep, påstander og beskyldninger at en rett og slett ikke vet hvor en skal begynne når en skal forsvare seg. Vi har så forskjellig helhetssyn at vi tolker de samme detaljer på helt forskjellig måte. Fordi vi har et helt annet helhetssyn enn Edwien, vil mange av hans argumenter prelle av på oss, vi finner dem rett og slett ikke tilfredsstillende. Og vi tipper derfor at våre argumenter også vil prelle av på ham. Det er det samme som foregår i en politisk debatt der Høyres argumenter helt preller av på medlemmer av AKP (m-1), og vice versa. De samme vanskelighetene støter en på når en skal diskutere med Jehovas Vitner.

Det er også en annen grunn til a vi kvier oss for debatt. Edwien er en mann med klare og ryddige standpunkter, tilsynelatende helt konsekvent. Enten er Jesus kvinnefiendtlig, eller han er det ikke. Enten godkjente Jesus slaveriet, eller han gjorde det ikke. Med så konsekvente alternativer scorer en alltid. Når det etter slike talere kommer noen som hevder at «på den ene siden må det sies at … men så må vi heller ikke glemme at på den andre siden så …», da virker de siste sørgelig inkonsekvente. En har vanskelig for å tro dem, selv om de har rett. Klare og greie standpunkter vinner alltid. Og våre standpunkter er ikke fullt så klare som Edwiens.

Og den tredje grunnen er at Edwien er en glimrende kunstner nå det gjelder å forme ironiske setninger. Det er en fordel, for det er ikke lett å argumentere mot ironi. En kunne svare med samme ironien, men da ville det kan hende gå litt ut over sakligheten. For ikke å snakke om toleransen.

Med andre ord: Vi føler at vi stiller med handicap. Men vi har altså tenkt å stille.

Men før vi går over til enkeltargumentene, må vi se litt på grunnlaget. Når en kritiserer Jesu etikk, så må vel det bety at en selv har en etikk som er bedre? En må ha et grunnlag som en bygger kritikken på. Og det har Edwien. Vi leser fra side 15: 

«Ved konfrontasjonen av Jesu lære og opptreden med våre etiske idealer i dag, må jeg påpeke referansen for disse idealer: Jeg ser det om min oppgave her å sammenligne hans syn på mennesket, historien og verden med våre prinsipper for demokrati, humanisme og demokratisk sosialisme, med våre likestillingsidealer, med våre etiske grunnsetninger for rettssamfunnet, og med vår tro på internasjonalt samarbeid og fredelig sameksistens mellom folkene. Jeg finner det da riktigst å legge vekten på prinsippene i menneskerettighets-erklæringen av 1948, fordi den i en sum gir uttrykk for noe av det beste som er tenkt og sagt om dette, og som det rår utstrakt enighet om».

Dette lar seg høre. Vi aksepterer Menneskerettighets-erklæringen, selv om vi også vil holde fast på Jesu etikk. Nå er det bare det at selv menneskerettighets-erklæringen trenger tolkning. Så snart en skal begynne å anvende den på praktiske problemer, så tolker en den. Og poenget er at en tolker den i lys av den virkelighetsoppfatningen en har og de verdiene en mener er de mest grunnleggende. Nå er det skikk og bruk i Norge at en aldri spør folk om hvilken virkelighetsoppfatning de sitter med. De kristnes virkelighetsoppfatning er ikke akseptabel, det er en enig om. Men det ville være nesten udannet å spørre en filosofisk og vitenskapelig skolert forfatter om hvilken virkelighetsoppfatning han har og be ham gjøre grundig greie for den.

Vel. Vi er altså så udannede at vi gjerne vil be Edwien om å gjøre greie for sin virkelighetsoppfatning. Vi har en følelse av at han regner den som så selvsagt at han ikke trenger å argumentere for den. Vi innrømmer blankt at den bibelske etikk er avhengig av den bibelske virkelighetsoppfatningen, det vil si at det eksisterer en personlig Gud som har makt til å gripe inn i denne verden, både i naturen, historien og det enkelte menneskes liv. Dersom en starter i en helt annen virkelighetsoppfatning, da er det i det hele tatt ikke overraskende at en må komme fram til at Jesus tok feil og at Bibelen er inkonsekvent. (To ting må her sies. For mange er det vanskelig å forstå ordet «virkelighetsoppfatning», og de vil finne en fyldigere forklaring ved å slå opp i Credo nr. 13/1978. Det må også holdes klart at «virkelighetsoppfatning» ikke er det samme som «verdensbilde». Bibelen er konsekvent i sin virkelighetsoppfatning, men vi finner flere verdensbilder der. Dette kan en lese om i Credo nr. 12/1979.)

Kort sagt: Edwien starter opp i en helt annen virkelighetsforståelse enn den vi bekjenner oss til. Av den grunn kommer vi heller aldri til å forstå hverandre før vi begynner å diskutere nettopp virkelighetsoppfatningen.
Som kristne mener vi at det åndelige er viktigere enn det materielle, for å uttrykke seg litt upresist. Dette er selvfølgelig en uhørt påstand for en materialist. Har en nemlig på forhånd vedtatt at en åndelig dimensjon ikke finnes, så er det selvsagt sludder å snakke om ånd, og en etikk som ikke setter økonomi, helse og velferd først, vil bli verdensfjern og må betraktes som åndelig opium. Slik er det. Men da blir det viktig å diskutere nettopp om en så lett kan se bort fra en åndelig dimensjon.

Til slutt i denne artikkelen må vi innrømme at vi er imponert over Edwiens teologiske og kirkehistoriske kunnskaper. Men vi drister oss likevel til å si at hans bibeltolkninger av og til virker lite sannsynlige. Edwien har et helhetssyn som han forsøker å få alt til å passe inn i. Noe passer inn, noe blir lett omtolket, og atter noe blir brutalt radbrukket. En merker det ikke så lett dersom en deler Edwiens helhetssyn. Men vi som har et annet helhetssyn undrer oss til tider over en slik fremferd.

Et helhetssyn har alle. Vi vil alle tolke Bibelen ut fra vårt eget helhetssyn. Men det kan ikke bety at alle har like rett. Vi går ut fra at både vi og Edwien tror at helhetssynet kan justeres dersom vi virkelig er åpne og prøver det på materialet. I et par senere artikler skal vi gjøre et par slike prøver.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *