Jesus i konflikt med menneskerettighetene. 3/3

Av red. Gunnar Elstad, i Credo 1980 nr. 5. Tredje artikkel i en serie på tre om Edwiens bok: Jesus i konflikt med menneskerettighetene.

I Credo nr. 16 og nr. 18 1979 begynte vi å imøtegå Andreas Edwiens bok. I Credo nr. 1 1980 sto artikkelen «Det moderne mennesket kan ikke tro på Bibelens Gud». Når vi skal forsvare oss overfor angrep på vår tro, er det viktig at vi vet hvilken gudsforestilling vi har.

Jesus som talsmann for kvinnediskriminering og mannshovmod.

Til å begynne med må vi bare innrømme at det var meget i samfunnsforholdene på Jesu tid som vi kunne sette fingeren på. Vi har ikke på noen måte tenkt å hevde at dagens kvinner skal leve i det samme ufrie forholdet til sine menn som den gang. Men vi må gjenta, muligens til kjedsommelighet, at Jesus ikke så det som sin første og største oppgave å forandre samfunnsforholdene. For å si det litt unøyaktig: Hans oppgaver var å forandre enkeltmennesker ved å hjelpe dem til å leve i et rett forhold til Gud og få del i det evige liv. Og når menneske blir forandret på den måten, tåler de å leve under forhold som ikke er ideelle. Og når det er sagt, kan vi formelig høre hva våre kritikere roper mot oss:
«Var det ikke det vi trodde. Kristendom er opium for folket. Gi menneskene en åndelig rus, og de lar seg undertrykke uten å stille spørsmål til de som har makten».

Men la oss nå få snakke ut. Når evangeliet har fått frigjøre oss, så skal vi også få lov til å gå løs på samfunnsforholdene slik at de blir i overensstemmelse med de idealer vi tror på. Det er slett ingen selvfølge at kristne skal godta det kjønnsrollemønsteret en hadde i forrige århundre, eller enda lenger tilbake. Og dersom en tror at mann og kvinne er likeverdige personer, og det tror vi faktisk, så er det klart at kjønnsrollemønsteret må avspeile dette. La oss bare få understreke igjen at det viktigste er å komme i et rett forhold til Gud og få del i det evige liv, så kommer samfunnsforhold og kjønnsrollemønster i andre rekke. Vi har før nevnt at en slik prioritering ikke faller i smak hos mennesker med et mer materialistisk livssyn, og vi har også sagt hvorfor det ikke gjør det.

Derfor godtar vi altså ikke kvinneundertrykkelse. Vi bør kjempe for at en får lik lønn for likt arbeid og at «kvinneyrker» ikke lønnes dårligere enn «mannsyrker». Det er en skam at kvinner har vanskelig for å bli hørt i diskusjoner, at humoren konsekvent fremstiller dem som mindre begavet på en rekke områder og at en har alt for lettvinte teorier om hva som er karakteristisk for de to kjønn. Videre har vi all respekt for de kvinneorganisasjoner som går imot pornografien fordi den i høyeste grad er kvinnediskriminerende. Skulle vi nevne alle de sakene vi kunne gitt vår støtte, ville listen bli temmelig lang.

Det er ingen grunn til at vi i dag skal godta ukritisk alt det som kirkefedre og fremstående teologer opp gjennom tidene har sagt om kvinnens personlighet og oppgaver. En kan finne en hel rekke sitater, og vi har en følelse av at de klart viser at teologene er bundet av sin egen samtids kvinnesyn. Det er i alle fall ikke sitater som røper at de har beflittet seg på å si kun det som Bibelen sier og å fremheve det som er Bibelens hovedpoenger.

Og om vi nå skulle ha lykkes i å si noe som er populært, så skal vi straks gå over til det som er langt mindre populært, nemlig Bibelens tale om underordning. Vi er ikke forpliktet til å godta kjønnsrollemønsteret på Jesu tid, like lite som vi er forpliktet til å godta slaveriet. Ingen av delene fremholdes noen gang som idealer for oss. Snarere tvert imot. Men underordningstanken er teologisk begrunnet, den holdes som et ideal. Og bortforklarer vi den, må vi stemple en god del av Paulus’ utsagn som tidsbetingende. Vi har ikke her spalteplass nok til å forklare hvor vanskelig dette er.

Men nå er det uhyre viktig at underordning ikke blir det samme som undertrykkelse. Kvinnen skal underordne seg, men det gir ikke mannen den aller minste tillatelse til å undertrykke. Det er en del bibelvers som av en eller annen grunn aldri blir trukket frem av dem som angriper Bibelen for å være kvinneundertrykkende. Vi skal trekke dem fram her: «Dere menn skal elske hustruene deres, slik Kristus elsket kirken og gav seg selv for den» (Ef 5,25). «På samme måte skal altså mennene elske sine hustruer som sitt eget legeme. Den som elsker sin hustru elsker seg selv. Ingen har noen gang hatet sin egen kropp, tvert imot gir en den næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken» (Ef 5,28-29). «Dere menn skal elske deres hustruer, og ikke være harde mot dem» (Kol 3,19). Ja, dersom mannen ikke lever i et rett forhold til sin hustru, lever han heller ikke i et rett forhold til Gud: «Vis forståelse i samlivet med hustruen, som den svakeste part: og vis henne ære, for sammen skal dere arve nåden og livet. Gjør dette, så ikke bønnene deres blir hindret» (1 Pet 3,7). Og om noen tror at Bibelen gir mannen rett til å utnytte og undertrykke sin kone seksuelt, så kan en lese 1. Kor 7, 1-7. Av og til fristes en til å tro at slike bibelvers ikke trekkes fram nettopp fordi de ødelegger det bildet en gjerne vil ha av Bibelens kvinnesyn. De skulle vise ganske klart at om Bibelen snakker om underordning (og det kan en ikke komme forbi), så er undertrykkelse helt utillatelig. Det er trist at en fra kirkens side har snakket mye mer om kvinnens plikter enn om mannens plikter. Hadde en snakke mer om mannens plikter, ville mye undertrykkelse i ekteskapet vært unngått.

Underordning er heller ikke uforenlig med likeverd. Når Paulus snakker om at de ulike menighetslemmer har ulike nådegaver, så understrekes det at det ikke må føre til at en tror at han er bedre enn en annen. Alle nådegaver en like nødvendige, alle tjenester er like viktige, alle menighetslemmer er likeverdige. Den samme tankegangen kan en også bruke når en snakker om forholdet mellom mann og kvinne. Gud har skapt dem likeverdige, men til ulike tjenester og ulike oppgaver. At en er likeverdig betyr ikke at en er lik på alle områder. Gud har skapt oss forskjellig. Det betyr at han også vil bruke oss forskjellig. Dermed overtar vi selvsagt ikke ukritisk et kjønnrollemønster selv om vi finner det naturlig at det fortsatt er visse forskjeller på de oppgaver mann og kvinne skal ha i familie og menighet. Og igjen: Det at en har ulike oppgaver er ingen hindring for at en er likeverdig.

Når Edwien går over til å snakke om at mannen er priviligert til evig liv og siterer Thomasevangeliet der Jesus sier følgende om Maria Magdalena: «Se, jeg skal lede henne så jeg gjør henne til mann, for at også hun kan bli en levende ånd i likhet med dere menn, for enhver kvinne som gjør seg selv til mann, skal gå inn i himmelens rike», så sperrer vi øynene litt opp. Edwien fortsetter med å si: «Det er ingen grunn til å tvile på at dette er et autentisk Jesus-utsagn».

Vi betviler ikke at dette sitatet passer utmerket godt inn i det bildet Edwien har dannet seg av Jesus. Men det passer overhodet ikke inn i Det nye testamentets forkynnelse. Thomasevangeliet har rett og slett aldri vært akseptert av den kristne kirke som et autentisk evangelium. Den kristne kirke har aldri tatt det for å være ekte, så det er i høy grad grunn til å betvile at dette sitatet stammer fra Jesus.

Videre gjør Edwien et poeng av at de utvalgte omtales som «Guds sønner» i en rekke bibeltekster. Særlig viktig blir dette for ham når han kommer til Gal 3,27f der riktig oversettelse av teksten skal være: «Dere er alle Guds sønner ved troen på Jesus … Her er det ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann eller kvinne. Dere er alle ett i Kristus Jesus». Etter Edwiens mening er dette nok et tegn på at kvinnen må opphøyes til mann for å komme med i Guds rike. Det samsvarer bra med at Jesus alltid omtaler de utvalgte som mannspersoner, de er Guds sønner. Han supplerer aldri dette med utrykk som «Guds døtre» eller fellesbetegnelsen «Guds barn».

Nå er vi usikre på hvor klart ting må sies før Edwien godtar det. Grunnteksten bruker ordet «barn» i både Matt 15,26: 23,37: og Luk 11,13. Det er ikke lett å la være å inkludere kvinnene i den frelsen som Jesus ønsket å nå menneskene med. Og om evangeliene ikke har så mange direkte vitnesbyrd om at Jesus kalte de frelste for «barn», så er det ikke vanskelig å se at ordet er hyppig brukt i brevlitteraturen. Etter vår mening er også Gal 3,27-28 et tegn på at Paulus ikke så noen forskjell på kvinne og mann når det gjaldt frelsen. «Guds sønner» er et fast formet begrep, og det utelukker ikke kvinner. Vi kunne kan hende minne om at også kvinneforeninger har hatt «formenn» uten at en har reflektert over at en slik tittel har vært diskriminerende. Det har en først reflektert over de siste årene. Tanken om at Thomasevangeliet har noe å bidra med når det gjelder å klargjøre det bibelske syn, avviser vi bare foreløpig. Vi vil heller utfordre Edwien til å gjøre nærmere greie for hvorfor Thomasevangeliet er å stole på i akkurat denne saken mens det ellers alltid har blitt avvist av kirken.

Skal vi også få nevne at profetene ofte snakket om frelse både for Israels sønner og døtre, at hele menigheten i NT kan betegnes som «Kristi brud» eller billedlig fremstilles som en kvinneskikkelse. Det siste ville avgjort være merkelig om den sanne menighet bare besto av menn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *