Første tilsvar-artikkel av Andreas Edwien

Credo 1981 nr. 6. Edwien svarer her Gunnar Elstad i den første artikkelen av to tilsvar-artikler.

I en artikkelserie i Credo har bladets redaktør Gunnar Elstad under samme tittel kommentert min bok «Jesus i konflikt med menneskerettighetene» (1979), og imøtegått noen av dens synspunkter. I denne boken påviser jeg at Jesus – i relasjon til kristendommens og kirkens autorisering av hans lære og holdning – på en rekke vesentlige punkter kommer i konflikt med de etiske prinsipper og normer i FN’s erklæring om menneskerettighetene (nedenfor kalt ME). Det gleder meg at Credo på denne måte åpner for debatt om fundamentale kristendomsspørsmål. At jeg er noe sen med å følge oppfordringen om å svare skyldes framfor alt at jeg så vel ut fra seriens opplegg som opplysninger fra redaksjonen ventet på dens avslutning. Dette også fordi de viktigste punktene i min framstilling ikke er kommentert i de tre artiklene som har stått (Credo nr. 16 og 18,1979 og nr. 5,1980). Foruten disse artiklene blir det forøvrig henvist til to andre: «Et mekanisk verdensbilde» (Credo nr. 13-78) og «Det naturlige menneske kan ikke tro på Bibelens Gud» (nr. 1-80), og i sammenheng med dette ganske brede debattopplegg skriver Credo:

«Vi er så udannede at vi gjerne vil be Edwien om å gjøre greie for sin virkelighetsoppfatning. Vi har en følelse av at han regner den som så selvsagt at han ikke trenger å argumentere for den. Vi innrømmer blankt at den bibelske etikk er avhengig av den bibelske virkelighetsoppfatningen, det vil si at det eksisterer en personlig Gud som har makt til å gripe inn i denne verden, både i naturen, historien og det enkelte menneskes liv. Edwien starter opp i en helt annen virkelighetsforståelse enn den vi bekjenner oss til. Av den grunn kommer vi heller aldri til å forstå hverandre før vi begynner å diskutere nettopp virkelighetsoppfatningen» (nr. 16-79, s. 7).

Til dette må jeg først si at jeg ikke er enig at det hovedproblem jeg tar opp i denne boken – det faktiske forhold mellom Jesu lære og holdning p.d.e.s. og menneskerettighetens etikk p.d.a.s. – prinsipielt er avhengig av iakttakerens «virkelighetsoppfatning», selv om det ligger meget nær også å ta personlig standpunkt. Emnet er på den ene side av rent historisk art, nemlig Jesu lære og holdning med hovedvekt på en del framtredende trekk ved hans menneskesyn og samfunnsideal. Disse konfronterer jeg så med våre etiske idealer i dag slik de i første rekke har nedfelt seg i ME. Den faktisk¬historiske konstatering av hva som var Jesu syn på mennesket, hans holdning til spørsmålet om sosial rettferdighet, forholdet mellom hans samfunnssyn og en demokratisk-humanistisk sosialisme, hans holdning til slaveriet, hans syn på forholdet mellom mann og kvinne, hans forhold til vårt tolerane-ideal, til vår tids demokratiske idealer og til rettssamfunnet, og hans syn på spørsmålet om internasjonal fred og mellomfolkelig samarbeide – alt dette bør være objekt for en mest mulig nøytral og nøktern undersøkelse, uten å påvirkes av forskerens personlige livssyn eller «virkelighetsoppfatning». Først når han skal ta personlig standpunkt til Jesu lære, adferd og personlighet, kommer livssynet inn i bildet.

Også ME er her et historisk objekt som for så vidt ikke kommer i noen annen stilling. Credo hevder at «selv ME trenger tolkning, en tolker den i lys av den virkelighetsoppfatningen en har og de verdiene en mener er mest grunnleggende». Kanskje det. Men spørsmålet er om man da viser den den respekt den har krav på. ME er jo nettopp karakterisert av at den er godtatt av folk av en rekke forskjellige religioner og «virkelighetsoppfatninger». Og allikevel er dens bestemmelser så pass klart formulert at det bare i liten utstrekning er rom for avvikende tolkninger.

Jeg vil også hevde at Credo er på villspor hvis de mener at hovedpunktene i Jesu menneskesyn og samfunnsoppfatning (iflg. de eldste kilder) og i menneskerettserklæringens etiske prinsipper og normer, begge er variable størrelser hvor beskrivelsen av innholdet kan og må avhenge av iakttakerens personlige livssyn og «virkelighetsoppfatning». Selv om det er slik at jeg i denne boken også i høy grad tar standpunkt – nemlig for ME’s etiske normer, og på dette grunnlag retter kritikk mot autoriseringen av Jesu lære og holdning – så mener jeg å ha gitt en historisk forsvarlig og mest mulig uhildet framstilling av det jeg tar standpunkt til – ut fra den begrensning av temaet som bokens forord understreker.

Virkelighetsoppfatning og bibelsyn

Men selvsagt må jeg ta det alvorlig når Credo allikevel hevder at vi «aldri kan forstå hverandre» hvis vi ikke «begynner med å diskutere virkelighetsoppfatningen». Og da er det jo nokså påfallende at bladet umiddelbart etter å ha bedt meg redegjøre for min «virkelighetsoppfatning», selv går resolutt i gang med – før jeg får sjanse til å svare – å presse meg inn i den virkelighetsoppfatningsbås det ut fra sin spesielle argumentasjonsmåte mener jeg passer best. Det skjer bl.a. slik:

«Det er umulig å få det bibelske budskap … til å passe inn i en rent materialistisk virkelighetsoppfatning, det vil si en oppfatning der det ikke en plass for «åndelige» størrelser. Videre er vi uforskammede nok til å mene at det ikke foreligger noe bevis for at en materialistisk virkelighetsoppfatning er gal. (…) Som kristne mener vi det åndelige er viktigere enn det materielle, for å uttrykke seg litt upresist. Dette er selvsagt en uhørt påstand for en materialist. Har en nemlig på forhånd vedtatt at en åndelig dimensjon ikke finnes, så er det selvsagt sludder å snakke om ånd, (…)» osv.

Oppriktig talt – når og hvor har jeg gjort meg til talsmann for en «rent materialistisk virkelighetsoppfatning» hvor det er «sludder å snakke om ånd»? Tvert om antar jeg å ha gode grunner for å mene at Credo’s egen virkelighetsoppfatning i alle fall ikke er mindre «materialistisk» og mere «åndelig» enn min egen. Dette er derfor en form for mannjevning jeg tror vi bør holde oss borte fra i denne sammenheng. Sondringen mellom «ånd» og «materie» er dessuten ikke bare – som Credo medgir – «litt upresis», men altfor upresis til å karakterisere virkelighetsoppfatninger.
Jeg går heller ikke nærmere inn på det altfor vide begrep «virkelighetsoppfatning», ettersom det viser seg – særlig ifølge denne artikkelen Credo henviser til i nr. 1 1980 – at det er mitt bibelsyn bladet egentlig spør etter. Og det er jo langt mer relevant i den sammenheng vi her har for oss.
Credo skriver at «verken logikken eller ‘vitenskapen’ kan påvise at Bibelens virkelighetsoppfatning er falsk (nota bene dersom vitenskapen er seg bevisst sine begrensninger)» (nr. 18-79, s. 12). Og virkelighetsoppfatning beskriver bladet slik:

Gud har skapt naturlovene. På mange måter kan vi sammenlikne universet med en maskin som har en indre sammenheng og lovmessighet. Men … maskinen går ikke helt på egen hånd. Det er Gud som holder den oppe hele tiden. Maskinen er heller ikke lukket for inngrep utenfra, Gud kan gripe inn både i naturen (f.eks. ved å gjøre under), i historien (han leder historien fram mot det mål han har satt for den) og i det enkelte menneskes liv (han gir omvendelse og nytt liv). Gud har også grepet inn på en slik måte at han har åpenbart seg selv. Tydeligst gjorde han det da han kom til jorden i Jesus Kristus. (…) Mennesket kan ikke gå utenfor erkjennelsens grenser. Men Gud er mektig til å krysse grensen fra utsiden og åpenbare seg» (nr. 1-80, s. 17).

Sett i forhold til det som er kristendommens sentrale lærepunkter om Jesus, finner jeg dette noe uklart formulert. Men jeg går ut fra at Credo med sine ord om at «Gud krysser grensen fra utsiden» og har «grepet inn på en slik måte at han har åpenbart seg selv», i det han «kom til jorden i Jesus Kristus», sikter til dogmene om at Jesus er et brudd ikke bare på historiens sammenheng, men også på naturens lovmessighet. De går jo ut på at «Gud» lot Jesus bryte både fødselens og dødens naturlov ved at han kom til verden uten en menneskelig fars medvirkning og etter døden «sto opp» og ble objektivt observert i live i sin personlige individualitet. Og Credo går samtidig tydeligvis ut fra at Jesus i sin menneskelige personlighet, forkynnelse og opptreden er uttrykk for et brudd på den ånds- og idéhistoriske sammenheng, og representerer noe så nytt og radikalt og uforklarlig innenfor den bibelske epoke at det bare kan oppfattes som et gudommelig «inngrep».

Strenge beviskrav for brudd på naturlovene

Nå er jo forholdet at jeg har levert en meget utførlig imøtegåelse og kritikk av dette bibelsyn i noen andre bøker. Selv om jeg er enig med Credo i at man verken i historie- eller naturforskning kan ha som indiskutabelt utgangspunkt at «alt har en naturlig årsak», så er det jo slik – og det må Credo sikkert også erkjenne – at vi mennesker har meget grundige erfaringer for at livet og historien er bundet til naturlovene. Det er selve arbeidsgrunnlaget for forskeren. Det betyr ikke at han på forhånd kan avvise muligheten for brudd på dem. Credo tar feil hvis det tror at jeg har startet min bibelforskning med et slags uskrevet postulat om at «alt har en naturlig årsak» – dette som Credo kaller «det moderne menneskes grunndogme». Så firkantet er ikke mitt ledemotiv. Jeg vil heller formulere det slik:

Overalt hvor det hevdes eller antydes forklaringer på fenomener og hendelser som går ut på at det er skjedd brudd på velkjente naturlover, der må jeg som sannhetsforpliktet forsker se meg nødt til å undersøke om det kan gis eller pekes på hva Credo kaller «naturlige årsaker». Alt annet vil være uredelig. Og der hvor vi finner sannsynlige eller nærliggende forklaringer som ikke bryter naturlovene – og det er jo det vanlige, mildt sagt – der må vi ut fra det som er forskningens normale sannhetskriterier, avvise den naturlovstridige og akseptere den naturlovmessige forklaring. Dette fordi – og her håper jeg også Credo ved nærmere ettertanke vil si seg enig, ikke minst siden bladet understreker at «Gud har skapt naturlovene»: Det må stilles uhyre strenge beviskrav til påstander som innebærer brudd på den naturlovmessige sammenheng – slik vi kjenner den etter årmillioners erfaring. Historieforskeren vil i alle disse tilfeller – også overfor et vesen som Credo kaller «historiens Gud» – med den beste samvittighet kunne hevde at den naturlovmessige forklaring – kontra et postulat eller et dogme om «Guds inngrep fra utsiden» i form av et brudd på den lovmessige sammenheng, har samme vekt som bevis.

Dette er det helt normale og eneste holdbare prinsipp for all historisk forskning. Og det var ut fra dette prinsipp jeg i 1958 publiserte en kritisk analyse av de bibelske gudsoppfatninger under tittelen «Idekampen i det bibelske gudsbilde. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys». Når derfor Credo spør etter mitt syn på «Bibelens Gud» og «Bibelens virkelighetsoppfatning» og denne plass og rolle i historiens sammenheng, ligger det svært nær for meg å henvise til denne boken. La meg her kort få skissere dens grunnsyn:

Jesus og det bibelske gudsbilde

Som tittelen antyder ser jeg en rekke divergerende idéer i det bibelske gudsbilde, som derfor er resultatet av en langvarig utvikling. «Bibelens Gud» er følgelig langt fra noen enhetlig størrelse, men består av et kompleks av idéer og forestillinger. Dette skyldes at det bibelske gudsbilde under den omfattende utvikling det har gjennomgått fra de eldste tider og fram til nytestamentlig tid har mottatt avgjørende påvirkninger også fra ikke-bibelske religioner og mytologier. Ved analysen av de ledende trekk og motiver i de gammeltestamentlige og senjødiske gudsforestillinger og gudsoppfatningen hos Jesus finner jeg samtidig en klar evolusjonær sammenheng:

Jesu forkynnelse og opptreden står som et vel forståelig og «naturlig» resultat av den foregående religionsutvikling. Det foreligger intet som taler for det syn at Jesu opptreden og lære er et brudd på den idéhistoriske sammenheng i hans kultur- og religionsmiljø i videre forstand. Og da er det heller ikke noen grunn til å hevde at Jesus kommer «fra utsiden» og representerer et naturlovstridig «inngrep» fra et vesen, en «Gud» som dermed er kommet i konflikt med naturens og historiens lovmessighet, altså med de lover han ifølge Credo selv «har skapt».

Denne konklusjon har ikke stått som noe forhåndspostulat, men er et resultat av hva jeg tør kalle nøktern bibelforskning. Her må man samtidig holde klart at bevisbyrden for at det ikke forholder seg slik som jeg her har beskrevet, faktisk bæres av dem som – fremdeles – postulerer at Jesus er et slikt «brudd». (Og jeg kan jo i parentes påpeke at av ca. et halvt snes teologiske kommentarer på professor¬nivå, har bare én antydet å være i stand til å påvise at jeg tar feil, men uten å gjøre noe forsøk på å føre bevis for dette. Dette burde vel gi Credo atskil¬lig å tenke på?). Selv mener jeg på dette grunnlag å ha ført de nødvendige be¬vis for at kirkens forutsetning om Jesus i sin lære og holdning er et brudd på en lovmessig, idéhistorisk kontinuitet, ikke er holdbar.

La meg tilføye, siden vi taler om «Bibelens Gud» – at jeg i uttrykket idéhistorisk sammenheng selvsagt må innebefatte den rike senjødiske litteratur som dekker religionsutviklingen i tidsrommet mellom Bibelens to testamenter, en litteratur som stadig er svært lite kjent her til lands utenfor fagfolkenes krets.

Det sannsynlige som bevis

Men kirken hevder altså – og jeg går ut fra at Credo sikter like meget til dette når det betegner Jesus som et «Guds inngrep … fra utsiden» – at ikke bare Jesu lære og forkynnelse, men også hans menneskelige person er et overhistorisk og overmenneskelig unikum: Han er et brudd på den naturlovmessige sammenheng fordi han ble født uten menneskelig far og sto opp av graven etter sin død. Bevisbyrden påhviler selvsagt også her kirkens teologer. At disse dogmer ikke er «trosspørsmål», men rent historiske spørsmål som bare den alminnelige historiske forskning kan besvare, påviste og understreket jeg i mitt «Memorandum til de teologiske fakulteter» (1962), hvor jeg derfor henstilte til at fakultetene, ut fra sine vitenskapelige forpliktelser, nå enten må legge fram sine bevis for disse postulatenes sannhet, eller, hvis de etter århundrers bibelforskning er ute av stand til dette – trekke den konsekvente slutning at de sensasjonelle begivenheter de taler om, ikke har funnet sted.

Skjønt svar egentlig ble lovet av dekanene, foreligger den dag i dag ikke noe som med rimelighet kan betegnes som svar på henvendelsen. I mellomtiden har jeg for lengst levert en utførlig undersøkelse og analyse av det bibelske grunnlaget for «Jesu oppstandelse» (se «Dogmet om Jesus», 4. utg. 1978, s. 160-219, jfr. «Jesus i konflikt med menneskerettighetene», s. 65-70). Min konklusjon var og er at det i dag må kunne fastslås som historisk bevist at Jesus døde for ca. 1960 år siden (i det «skinndød» også må utelukkes) og at det deretter ikke fant sted noe som med rimelighet og redelighet kan kalles «Jesu oppstandelse». Min begrunnelse for dette er i første rekke at det innenfor den naturlovmessige sammenheng kan gis faktisk og psykologisk nærliggende forklaringer på alt det som i NT berettes som «oppstandelsen». Og som sakt: kontra postulater som brudd på den lovmessige natursammenheng har slike «naturlige» forklaringer på henvendelser og fenomener samme vekt som bevis.

Den historiske sannhet foran alt

Med andre ord: ikke spørsmålet om hva som er teoretisk «mulig» m.h.t. brudd på og «inngrep» i den lovmessige historie- og natursammenheng er det sentrale ledemotiv for min bibelforskning og kristendomskritikk, men spørsmålet om hva som er historisk sant om det bibelske gudsbilde og, Jesus fra Nazareth.

På dette grunnlag – fordi også Jesus viser seg å være et menneskelig normalt ledd i en lovmessig kontinuitet i historiens og naturens sammenheng og utvikling – vil det være høyst betimelig å foreta en kritisk vurdering av Jesu lære og holdning i forhold til våre etiske idealer i dag, slik jeg har gjort i «Jesus i konflikt med menneskerettighetene».

I en senere artikkel skal jeg så gå inn på Credos mere spesielle innvendinger og spørsmål i anledning denne vurdering.

Andreas Edwien er religionsforsker med bibelsk mytologi og kristendommens dogmer og teologi som hovedfelt. Har utgitt bl.a.: «Idekampen idet bibelske gudsbilde. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys» (1958), «Sannhet eller usannhet? Memorandum til de teologiske fakulteter om Jesu jomfrufødsel og oppstandelse» (1962), (Dogmet om Jesu jomfrufødsel og oppstandelse» (1962), «Dogmet om Jesus. Hvor mannen fra Nazareth tok feil» (1965, 4. utg. 1978), «Er kristendommen en fare for verdensfreden?» (1977), «Jesus i konflikt med menneskerettighetene» (1979).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *