Et mekanistisk verdensbilde

Dersom verden helt ut kan forstås mekanistisk, oppstår det en del vanskeligheter for oss. Er mennesket bare et produkt av arv og miljø, da reduseres det til et høyerestående dyr. Men da blir det også bare en vits å søke etter en dypere mening med livet. Å vurdere det som skjer moralsk og å tro at en vet noe. Den som sier at alle våre tanker bare er miljøprodukt, han vet ikke om det han sier er sant, for også dette utsagnet er da bare et miljøprodukt.

Hvilken virkelighetsoppfatning har du?

Få er seg bevisst at de overhodet har noen virkelighetsoppfatning. Dersom du stilte gjennomsnittsstudenten dette spørsmålet, ville han antakelig ha bry med å skjønne hva du mente. Dersom du så skisserte den kristne virkelighetsoppfatningen for han, ville han nok distansere seg ganske kraftig fra den, men fortsatt ville han ha vanskelig for positivt å utrykke hva han selv sto for.

Det er altså få som har tenkt over disse spørsmålene. Men gjennom radioforedrag og fjernsynsdebatter, avisartikler og populærvitenskapelig litteratur har vi fått en del hint om hvordan virkeligheten antakelig bør oppfattes. Det ser ut til at det går sterkt i retning av et mekanistisk verdensbilde. Det vil si at universet kan forklares i analogi med en maskin eller et urverk. Universet blir en slags gigantisk perpetuum mobile som holdes oppe ved sin egen lovmessighet og ved sin egen energi. Alt som skjer har sin årsak i noe innenfor dette systemet. Det er nemlig tvilsomt om det finnes noe utenfor det. Men Gud da? Hvor er det blitt av han?

Vel, en naturvitenskapsmann kan av metodiske grunner ikke ta Gud med i sine hypoteser. Og det har vi for så vidt ingen innsigelser mot. Faren er bare den at når en tilstrekkelig lenge holder Gud utenfor alt det en er opptatt av i hverdagen, da kan en så lett komme til å glemme at han overhodet eksisterer.

Kan hende er det det som har hendt. En annen ting er at både kristne og ikke-kristne har hatt en tendens til å se Gud utelukkende bak det underfulle, det vil si det som ikke kan gis en naturlig forklaring. Alt det uforklarlige ble på en måte bevis for Guds eksistens. Og når dette var utgangspunktet, var det ingen sak for vitenskapen å gjøre gudstroen overflødig, Det var bare å gi en naturlig forklaring på fenomener som før ble forklart ved at Gud grep inn. Alt for sent har vi blitt klar over at Gud ikke først og fremst har med det underfulle å gjøre men med det naturlige og hverdagslige. Da Paulus talte for folket i Lystra (Ap.gj. 14, 15-17) henviste han nettopp til helt naturlige ting da han forklarte hvem Gud er.

Men nå tilbake til maskinen vår:
Som kristne kan vi altså være enig i at universet delvis lar seg oppfattet som en maskin, men vi tror at det er Gud som har skapt den og vi godtar ikke teorien (eller dogmet) om at materien er evig. Gud har ikke bare skapt den, men han styrer den til enhver tid. Og nå kommer det viktigste: Gud er prinsipielt fri til å gripe inn i det som foregår i naturen, i naturen og det enkelte menneskes liv. Maskinen er ikke et lukket system av upersonlige naturlover. Maskinen er åpen for inngrep utenfra. Hvilken plass har så mennesket i denne helheten?

Hvordan ser vi som kristne på mennesket?

På en måte er mennesket en del av maskinen. Det er et biologisk vesen, og altså en del av naturhistorien. Det er også en del av et samfunnssystem, et politisk system, et økonomisk system. Det er altså ikke snakk om en fullstendig uavhengighet. Men samtidig må det være klart at mennesket er skapt i Guds bilde. Det innebærer at mennesket ikke er helt innelukket i systemet. Det ligner Gud på den måten at det kan gripe inn i systemet, forandre det til en viss grad, distansere seg fra det, vurdere det. Selvsagt er mennesket også en komplisert maskin. All dets tenkning er et resultat av fysiske og kjemiske prosesser i hjernen. Men mennesket kan også distansere seg fra seg selv, det kan ha bevissthet om seg selv, det kan velge mellom ulike alternativer o.s.v.

La oss gjøre en kort oppsummering: som kristne ser vi universet delvis som en maskin. Men denne maskinen er ikke lukket for inngrep utenfra. Både Gud og – til en viss grad – mennesket kan gripe inn. Det som bekymrer oss når det gjelder tendensene i vår tid er for det første at Gud blir utelukket fra maskinen. Det et er ikke sikkert at hans eksistens direkte blir benektet, men hans eksistens har i alle fall ingen praktiske konsekvenser. Dette er en helt klar tendens.

En tendens som ikke er full så klar, men likevel gir grunn til bekymring, er at samtidig som Gud utelukkes fra maskinen, så blir mennesket fullstendig innelukket. Det reduseres til å bli et tannhjul i et politisk og økonomisk system, et restløst produkt av arv og miljø, en tilfeldig sammensetning av celler, et høytstående dyr. (Her kan vi ikke dy oss for å bemerke at det er underlig at folk som bekjenner seg til det synet på mennesket som vi skisserte her, de beskylder ofte kristne for å ha et negativt menneskesyn. Vel. smaken er jo så forskjellig).

Og dermed har vi gitt en liten skisse av det vi tror er i ferd med å bli vår tids virkelighetsoppfatning. Og en slik virkelighetsoppfatning har veldige konsekvenser.

Hvor er Gud?

Dersom en aksepterer at universet kan forstås som en maskin som er lukket for ethvert inngrep utenfra, da har en også gjort det svært vanskelig å tro på Bibelens Gud.

For det første blir det uhyre vanskelig å tro på under. Ikke fordi vitenskapen har klart å gi en «vitenskapelig» forklaring på alt som skjer. En ærlig vitenskapsmann vil uten videre innrømme at det ennå er meget han ikke forstår. Men samtidig er han overbevist om at han en dag vil finne en fullgod naturlig forklaring . Det er så å si bare et spørsmål om tid. Dersom man altså med ordet «under» vil antyde at det hender ting som ikke kan forklares ut fra lovmessigheten i naturen men har sin årsak i et guddommelig vesen som befinner seg utenfor det store maskineriet, da kan en rett og slett ikke vente å bli trodd.

Og dermed ryker svært meget i kristentroen. Jesu oppstandelse skildres i Bibelen som et under, men den kan altså ikke ha funnet sted. Jesu helbredende under må gis en psykosomatisk forklaring, dersom da ikke beretningene må oppfattes som legender. Enda verre blir det dersom en begynner å snakke om engler og demoner. For det første har ikke en materiell verden plass for åndelige vesener. Hva er i det hele tatt ånd for noe? Men den viktigste grunnen til at vi ikke kan godta tanken er likevel den at vi ikke kan godta noen form for under. At maskinen kan reguleres eller fikles med av vesener som selv ikke er en del av den, er en tanke som øyeblikkelig må avvises.

Og skulle nå Gud likevel eksistere, selv om det er tvilsomt, så er det ikke mye vi kan vite om han. Selvsagt kan vi ut fra lovmessigheten i naturen slutte oss til at universet muligens kan ha en skaper. Men det er alt vi kan si, for Gud kan jo ikke åpenbare seg. Vi er henvist til å gjette oss fram til hvordan han er. Og da kan det ene gjetningsforsøket være like godt som det andre. Muligens har hinduen rett , muligens muslimen, neppe den kristne. Eller de har litt rett alle sammen.

Men hvorfor kan ikke Gud åpenbare seg? Ganske enkelt fordi maskinen er lukket for ethvert inngrep utenfra. Ikke kan han åpenbare seg i naturen, for der har alt en naturlig årsak. Ikke kan han åpenbare seg i enkeltpersoner eller muligheter, for der kan alt forklares ut fra arv og miljø. Innenfor en mekanistisk verden kan ingen komme og påberope seg en guddommelig åpenbaring. Gjør en det, må en regne med å bli oppfattet som uttillagelig godtroende, litt gal, eller frekk, beregnende og fanatisk. Derimot er det fullt tillatt å gjette seg fram til hvordan Gud er og hva som er meningen med livet. Men si endelig ikke at du har sikker viten.

Selvsagt er det også noen som helst benekter at det eksisterer noen Gud. En del av disse vil anbefale oss å se sannheten i øynene og hurtigst mulig gjøre oss ferdig med alle former for religion og gudstro. Vi kan ikke fortsette å leve på en livsløgn. Andre vil uttrykke seg forsiktigere. Mennesket har dog et religiøst behov, og det kan være god mentalhygiene å få dette behovet tilfredsstillet. Dessuten er jo religion et godt grunnlag for moral. Dersom religionen er en privatsak, så la folk få lov til å beholde den.

Og så må vi til slutt være oppmerksom på en ny form for panteisme. Vi har sagt at tendensen går i retning av å stenge Gud ute fra maskinen og lukke mennesket inne i den. Det holder vi fast ved. Men det finnes også en tendens i retning av også å lukke Gud inne i maskinen. Vi får en slags ny panteisme med en veldig ærbødighet for det store og vise i universet. Ord som «Naturen» og «Evolusjonen» begynner en å skrive med stor bokstav. Verden personifiseres og gjøres til Gud. Seriøse samfunnsforskere har tippet på at dette kommer til å bli fremtidens religion.

Hva skal vi si til alt dette? Bare argumenter vinner neppe fram. Vi må frimodig forkynne det Bibelske synet på virkeligheten. Universet er ikke et lukket system, men åpent både for Guds inngrep og Guds selvåpenbaring. Dette må vi forkynne flittig.

Hvor er mennesket?

Men det er ikke bare den troende som får det vanskelig når det mekanistiske verdensbildet blir godtatt. Også ateisten får en del spørsmål han må gjøre rede for. Hvordan kan det ha seg at mennesket har anlegg for moralske vurderinger og leter etter en mening med livet?

Selv ikke et medlem av dyrebeskyttelsen kan laste tigeren for at den går på hjortejakt om natten. Det er tigerens natur, og den kan ikke gjøres moralsk ansvarlig. At gullfisken spiser sine egne unger når den får sjanse til det og at grisen av og til gjør det samme, må vi også bare ta til etterretning. Det er nå engang deres natur, og heller ikke gullfisken og grisen kan gjøres moralsk ansvarlige. I naturen vurderer vi nå engang ikke tingene moralsk.

Men hva kommer det da av at mennesket, som etter sigende også kun er en del av naturen, et høytstående dyr, plutselig begynner å vurdere sin egen artsfrendes adferd moralsk? Hvordan har det plutselig oppstått et moralsk vesen i et amoralsk univers?

Og verden har jo heller ikke noen mening. For å si det med Jaques Monod:
«Tilfeldigheten alene er kilden til enhver forandring, til enhver skapelse i biosfæren. Ren tilfeldighet, absolutt fri og blind, er begynnelsen til alt i det veldige byggverk som evolusjonen har skapt». Og så har altså dette hav av tilfeldigheter skyllet opp et vesen som spør etter meningen med livet. Tenk mening? Og det i et univers der intet skjer ut fra en overordnet hensikt.
Alt skjer bare fordi det må skje.

Et moralsk vesen i et amoralsk univers. Et vesen som søker etter mening der det i utgangspunktet ikke finnes noen mening. Det må da være en tragedie? Eller skal vi se humoristisk på det og kalle det en vits? Hva foretrekker de å kalle det de som har godtatt dette mekanistiske verdensbilde?

Hvordan begrunner en de etiske verdiene?

For etiske verdier har en jo. Kvinneundertrykking er for eksempel galt. Utbytting av den tredje verden er galt. Forsøpling og forurensning er galt. En ny økonomisk verdensordning er riktig, i alle fall dersom den passer med vår politiske filosofi. Nestekjærlighet er riktig.

Problemet er bare: Hvordan vet jeg at noe er galt og noe annet riktig. Er kvinneundertrykking galt i Norge fordi et flertall her mener det er galt? I så fall er kvinneundertrykking riktig i muhammedanske land, for der mener de det er riktig. Eller er det noe i menneskets vesen som gjør kvinneundertrykking absolutt galt, uansett hvor det foregår? I så fall: Hva er det?

Hvorfor skal jeg ikke ta liv? Fordi det ville true menneskehetens eksistens. Tja, hvorfor skal nå egentlig menneskeheten overleve? Tyder ikke alt på at mennesket er verdens verste skadedyr? Ville ikke en god del problemer bli mindre dersom det fantes færre mennesker? Og dersom dette resonnementet er galt så var det fint om vi kunne få vite hvorfor det er galt. Og husk nå at du lever i et univers der alt skjer tilfeldig uten en overordnet mening og der vi ellers ikke bedømmer det som skjer ut fra moralske kriterier.

Hvordan vet du i det hele tatt noe som helst?

Dersom du nemlig utelukkende er et produkt av arv og miljø, da er også alle tankene og meningene du har bare et produkt av arv og miljø. Hadde du levd i India, ville du antakelig hatt helt andre tanker og ideer. Hvordan vet du da at de du nå har er riktige?

Hva er det som gjør at du til forskjell fra dyrene kan distansere de så meget fra deg selv at du mener at du har tanker og meninger som er noe mer enn et miljøprodukt. Eller er det bare en innbildning at du kan tenke selvstendig?

Du kan jo tygge litt på disse problemene. Forhåpentligvis vil du oppdage at det har en del uønskede konsekvenser å se universet som en lukket maskin og mennesket som en del av den, og altså ikke noe mer enn en del av den. At denne tenkningen har uønskede konsekvenser er ikke i seg selv et bevis for at den er gal, det er så. Men disse konsekvensene vil kan hende berøve deg for et par livsløgner slik at du blir nødt til bevisst å velge hva du vil tro på.

Det kristne svaret.

Når det gjelder Gud, så tror vi at Gud er verdens skaper og Herre. Universet er ikke overlatt til upersonlige naturlover, men Gud holder det aktivt oppe hvert eneste øyeblikk. Som regel bruker Gud lovmessigheten i naturen når han fremmer sine planer, men han
en fullstendig fri til også å gripe inn på tvers av naturlovene. Som kristne blir vi ikke overrasket når Gud griper inn i naturen, historien eller et enkelte menneskes liv.

Gud er heller ikke så langt borte at vi kun er henvist til å gjette oss til hvordan han er. Gud har åpenbart seg gjennom sitt ord. Vi vet ikke alt om han, men vi har tilstrekkelig viten. Vi har fått vite det vi har bruk for, og den viten vi har fått, er sikker viten.

Gud har skapt mennesket i sitt bilde. Det vil si at mennesket kan leve i personlig fellesskap med Gud, og det er skapt til å være Guds medarbeider. At mennesket har anlegg for å tenke etisk, skyldes altså ikke et tilfeldig innfall fra naturen, men er noe som er planlagt fra Guds side. Mennesket er noe langt mer enn et høytstående dyr, selv om det rent biologisk har det meste til felles med dyrene. Mennesket er noe langt mer enn en komplisert datamaskin, på tross av det også her er visse viktige fellestrekk. Mennesket er skapt i Guds bilde. Det vil si at det står over naturen og kan gripe inn i den og være med og styre den.

Litteratur.

En del av leserne vil se at mange av disse tankene er tatt fra Francis Chaeffer. Hans bøker anbefales på det varmeste, selv om de må tas med en god klype salt. Hans slutninger er langt fra tankenødvendige. Av annen litteratur nevner vi: Oskar Skarsaune: Bibelen og naturvitenskapen. [Credo Forlag), Donald M. MacKay: MENNESKET – BARE EN MASKIN? (Credo/Luther), Malcolm A. Jeeves: PSYCHOLOGY AND CHRISTIATY. THE VIEW BOTH WAYS. (Inter-Varsity Press). Se også Lars Østnors artikkel i Credo nr. 1/1977.