Terningkast om gudstjenesten

Kirkens dogmatiske terningkast om ”Gud”

Av Andreas Edwien idehistorisker, Jesus-forsker

«Gud kaster ikke med terninger», skriver Inge Eidsvåg (Aftenposten 4. august). Det er kanskje riktig, dersom definisjonen av «Gud» kan innskrenkes til følgende beskrivelse i Den norske kirkes bekjennelse: «Der er ett guddommelig vesen som både er og kalles Gud, evig, ulegemlig, udelelig, med uendelig makt, visdom og godhet, skaper og opprettholder av alle ting, de synlige såvel som de usynlige».

Dersom dette betyr at «Gud» ikke bruker «terningkast», hva er det så vi mennesker, spesielt vi kristne europeere, har gjort? Er det ikke tvert om vi som i høy grad har «kastet med terninger» – om «Gud»? Og det i selve vår grunnleggende bestemmelse av hvem dette vesen er? Er det ikke det vår kirke stadig gjør når den ikke nøyer seg med den siterte definisjon, men ordlydende fortsetter med å si, at selv om «Gud (…) er ett guddommelig vesen, er det allikevel tre personer, av samme vesen og makt og like evige: Fader, Sønn og Hellig And» (Augustana art. 1 i samsvar med Nicaenum).
Biskopen i Nidaros har vakt oppsikt ved å foreslå å la kritikere evaluere kirkens gudstjenester. Hans kollega i Agder, Olav Skjevesland, som kommenterer forslaget i en kronikk i Aftenposten (7. august), mener neppe å opptre som kirkekritiker, selv om han taler om «gudstroens krise», og til tross for at han setter fingeren på det som skjuler kristendommens dypt alvorlige trosproblem. Han fremhever Det første bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg», og tilføyer (i forståelse med Luther): «Å falle ut av dette bud, er ensbetydende med å falle ut av den rette gudstjeneste».