Kristendomskritikken som vår kulturs selvkritikk

Øst-vest konflikten som «kald religionskrig»

Det er ingen overdrivelse å si at øst-vest-konflikten er verdenshistoriens farligste konflikt mellom folkegrupper. At den store del av menneskeheten som her står dypt og alvorlig splittet, gjelder folk som i tusen år eller mer har hatt den samme religionen, det samme ideologiske grunnelement i sin kultur: kristendommen, anser jeg som avgjørende for å forstå konfliktens dypere årsaker. Det som har gjort den så farlig og fått partene til å innta så dogmatiske posisjoner, er at den i vesentlig grad er en «kald religionskrig» mellom kristendom og kommunisme, og at den ortodokse øst-kommunisme i særlig grad er et ideologisk produkt av kristendommen – og samtidig en kontra-ideologi rettet mot den. Det autoritært-ortodokse element i dem begge må bli et hovedobjekt for vår kulturs selvkritikk.

Fordi øst-vest-konflikten i første rekke er en splittelse av folkene innenfor den kristne kulturkrets, finner jeg gode grunner for å betegne dem som kristendommens etiske «fallitterklæring». Religionen som skulle gjøre sine troende til brødre og søstre, til barn av dem samme guden, har skapt ideologiske forestillinger og forhold som har gjort dem til dødsfiender som truer med å knuse og utslette hverandre. Dermed har kristendommen på en avslørende måte ikke bare vist sin mangel på evne til å forene folkene i gjensidig respekt og fordragelighet, men den inneholder selv nettopp de elementer som virker særlig splittende også i øst-vest-forholdet: kravet om ideologisk ensretting i lydighet mot ufeilbarlige autoriteter, voldstruslene (krigsmytologi og helveteslæren) rettet mot vantro og «gudløse», et negativt syn på mennesket som overveiende ondt og derfor også et negativt syn på menneskehetens historie og på dens evne til å gjøre jorden til en god bolig med sosial rettferdighet. Kristendommen og dens kirker har vært en så dårlig skole i tros-, livssyns- og ytringsfrihet at den med sin ortodokse «teisme» har avlet former for doktrinær og ortodoks «ateisme» som har vært preget av en tilsvarende mangel på sans og respekt for humanismens grunnleggende frihetsidealer.

Spør man meg hva jeg anser som det mest skjebnesvangre element i kristendommen, så må svaret bli uten betenkning: dualismen. Vel å merke: den personifiserte dualisme, dvs. som den mytologiske forestilling om en ond og god personlig makt. Det som gjør den farlig er at den har skapt og alltid vil skape forestillingen om at også menneskeheten består av og er splittet i onde og gode individer og grupper: En hinsidig verden bestemt for de rett-troendes evige og lykkelige liv hos guden i de himmelske boliger er stilt i kontrast til både sitt motstykke i menneskenes besværlige og elendige liv på jorden under Satans herredømme og til den pinefulle tilværelse i helvete som til sist skal ramme den onde og vantro del av dem.
Med denne lære lot europeerne sine kirker indoktrinere seg til å betrakte jorden som et svært dårlig oppholdssted for menneskene, sammenliknet med det som ventet de utvalgte i det hinsidige. Teologene og deres nytestamentlige autoriteter stilte som regel overhodet ikke noe bedre liv på denne jord i utsikt: Guds rike var ikke av denne verden, som derfor gikk med hastige skritt mot sin undergang gjennom nød, apokalyptisk krig og katastrofe.

Har vi noen som helst grunn til å forundre oss over at en slik religion kunne framkalle sterke konflikter og skakende revolusjoner, og at den folkegruppe som gjennom et halvt hundre generasjoner har fått denne livs- og verdensoppfatning presset inn i sine barnesinn – omsider er endt opp i sin histories farligste innbyrdes splittelse, nettopp under gjensidige krigs-, katastrofe- og utslettelsestrusler?

Kristendoms-kritikkens generelle nødvendighet

Som dere hører: jeg fornekter ikke min sterkt kritiske holdning til kristendommen. Og la meg i denne forbindelse – før jeg går nærmere inn på mitt hovedtema: dualismen i kristendommen og i øst-vest-konflikten – si litt generelt om kristendomskritikken og dens nødvendighet. Det er jo slik at kristendommen i så betydelig grad fremdeles er «gulv, vegger og tak» i vår kultur, at ethvert livssyn som i dette miljø avviker fra kristendommen, er nødt til å definere seg i sitt forhold til denne religionen, dersom den som har et slikt livssyn, ønsker å bli forstått.

At humanismen og human-etikken derfor må markere seg negativt overfor kristendommen – i det denne må defineres korrekt som det den er: en teologi og ikke en «etikk» – er i dag vanligvis en dyd av nødvendighet. Hvis den ikke gjør det, vil det humanistiske livssyn i dette miljø alt for lett miste sine konturer, sin språklige identitet og stå i fare for å forsvinne i den verbale tåkeverden som enten sidestiller begrepene «kristen» og «humanistisk» eller likefram taler om «kristen humanisme». Inntil vi har klart å frigjøre humanismens begrep fra kristendommens begrep så grundig at enhver forveksling eller sammenblanding er umuliggjort, og så grundig at også den teologiske part selv velger å holde linjene klare – og dette ser jeg som en svært viktig oppgave for dagens humanisme – vil humanismen i et miljø hvor kristendommen er en privilegert eller dominerende ideologi, være nødt til stadig å minne om at den står for en bevisst kristendomskritikk. I et slikt samfunn vil kulturkritikk, samfunnskritikk og religionskritikk ofte være betegnelser for samme sak. Ja, vi kan betrakte kristendomskritikken i vår situasjon som den viktigste del av vår kulturs selvkritikk, eller for å uttrykke det mer geografisk: av vår europeisk-amerikanske selvkritikk.

I denne sammenheng må en naturligvis også se på en kristendomskritisk holdning som en helt naturlig reaksjon hos ethvert våkent tenkende menneske som har vært utsatt for det pedagogiske overgrep mot menneskets åndelige og intellektuelle integritet som all konfesjonell (religiøs eller annen ideologisk) trosopplæring er. Kritikken vil i så måte simpelthen måtte betraktes som det våkne menneskes «svar på tiltale». Overfor den påtvungne trosbekjennelse kommer kristendomskritikken som en nødvendig og naturlig avløsning i den teologiske monolog som i en lang generasjonsrekke har satt sitt ideologisk-autoritære preg på vårt samfunn (og som fremdeles i høy grad fortsetter i f.eks. Norsk Rikskringkasting).
Mangel på kristendomskritikk i vår kultur- og samfunnsdebatt bør derfor betraktes som et faresignal, et tegn på en sløvhet og unnfallenhet overfor autoritære ideologier, som er en trussel mot demokratiet. Som indikasjon på at tanke-, menings- og ytringsfriheten faktisk fungerer kontra det statskirkelige, konfesjonelle diktat, er kristendomskritikken – så lenge diktatet eksisterer – et særdeles viktig og nødvendig demokratisk sunnhetstegn. Selvfølgeligheter som dette har kritikere av human-etikken og av at Human-Etisk Forbund holder sine fora åpne for religionskritikk og debatt (f.eks. teologen Finn Egil Tønnesen) ikke forstått.

Samtidig betrakter jeg kritikken av kristendommen i vårt miljø som like nødvendig som kritikk av enhver autoritær ideologi med totalitære ambisjoner, ja – som selve den grunnleggende ideologikritikk i vår kultur. Jeg anser ledende teologiske dogmer og ideer for å stå helt sentralt når vi spør etter opphav og årsaker til noen av de verste totalitære «ismer» i vårt århundre: til hitlerismen og stalinismen.

Ja, med visse reservasjoner befinner vi humanister og human-etikere oss – overfor landets fremdeles ganske totalitære «offentlige religion» – i en situasjon ikke helt ulik den som de opposisjonelle i mange totalitære stater står i, selv om vi i vårt land naturligvis holder klart og verdsetter den forskjell at våre idealer her er såpass langt tolerert at man ikke lenger tør prøve å stoppe oss med bål, fengsel og tortur, som før i tiden (men benytter et helt annet og ganske effektivt våpen: «fortielsens sensur»).

Det er ikke få som stadig finner kritikk av kristendommen upassende og uanstendig fordi de ser på den som en absolutt uangripelig åndsåpenbaring og en kulturbærer hevet over all kritikk. Andre synes å gå ut fra at kristendommen ikke gjør krav på annet enn å være personlig, subjektiv tro som en del mennesker stadig bygger sitt liv på og som gir dem en trygghet i tilværelsen, en tro som de bør ha i fred for andre, slik at kritikk av kristendommen da nærmest betraktes som en upassende innblanding i den troendes privatliv.

Dersom det hadde forholdt seg slik, skulle jeg selvsagt være den første til å innstille kampen. Men slik er det som kjent ikke. At kristendommen hos oss stadig klarer å hevde seg som «statens offentlige religion», skyldes tvert om dens voldsomme, stadig alt annet enn beskjedne og hensynsfulle – alt annet enn demokratiske – ambisjoner. Vi står overfor en ideologi – i de fleste vestlige land fremdeles statsautorisert eller privilegert – som ikke har oppgitt sitt gamle «totalitære» krav på å herske eneveldig over sjelene. Og som derfor gjør kritikken av den til en demokratisk samfunnsplikt.
Men denne mer prinsipielle begrunnelse for kristendomskritikk vil i dette foredraget kanskje virke som en digresjon. For som jeg har tilkjennegitt har jeg langt viktigere grunner for å anse kritikken av kristendommen for å være en tvingende nødvendig og fundamental side av vår kulturs selvkritikk:

Kristendommen rommer forestillinger som er blitt uhyre farlige for selve vårt liv og vår framtid på jorden. Som nevnt knytter disse forestillingene seg til den grunnleggende idé i kristendommens teologi: dualismen, som derfor – i relasjon til øst-vest-konflikten – er mitt hovedtema. Kristendommen har et gudsbegrep, et menneskesyn og en historieoppfatning som jeg hevder står helt sentralt i selve det årsakskompleks som i dag har brakt den kristne verdens folk – som en trussel mot hele menneskeheten – til randen av selvmord og selvutslettelse.

Den gylne regel i øst-vest-konflikten

Er ikke den humanistiske etikk, human-etikken, med sin gylne regel om gjensidighet i betydning av å handle eller unnlate å handle mot andre slik man vil eller ikke vil at de skal handle mot en selv, – er ikke denne etiske regel som skapt også for de internasjonale forhold, f.eks. for dagens altoverskyggende stormaktskonflikt: Bør vi ikke se på den som den eneste brukbare avspennings- og nedrustnings-etikk? La meg antyde noen eksempler:

Forsøk ikke å bli din motpart militært overlegen, for du vil ikke at han skal bli deg militært overlegen.
Forsøk ikke å skaffe deg militære baser nær opp til din mortparts grenser som han kan oppfatte som offensive, slik at han kan føle dem som en trussel, for du vil ikke at han skal gjøre det samme mot deg.

Sett ikke i gang produksjon eller utplassering av nye våpen, for du vil ikke at motparten skal gjøre det samme, men begynn selv å ruste ned, for det er det du vil at også din motpart skal gjøre.

Gå ikke ut fra at din motpart er ond, mens du selv anser deg som god, for du vil ikke at han skal betrakte forholdet mellom dere på tilsvarende måte.

Påstå ikke at din motpart inntar en aggressiv og du en defensiv holdning, for du vil ikke at han skal si det samme om deg og seg selv.
Spør stadig deg selv hvem som først opptrådte aggressivt, hvem som f.eks. begynte å true annerledes-troende: hedninger, gudløse og vantro med straff og tortur. Beklag hvis det var deg, for du vil også at din motpart skal opptre tolerant overfor deg og ditt livssyn. Osv.

*

Det må anses som fundamentalt viktig at man i bestrebelsene for en avspenning i forholdet mellom partene i øst-vest-konflikten er villig til å anvende humanismens gylne regel også på selve det ideologiske spenningsforhold. Og da må man spørre hvem som opprinnelig opptrådte som den mest aggressive part. Det er uunngåelig å se på saken i et dypere historisk perspektiv. Vi må da fastslå at det var kirkens og kristendommens misjonerende teologer og statsmenn som – etter å ha ført sitt ideologisk-imperialistiske korstog mot hedninger og vantro i Europa – tidlig stilte seg på den herskende og velstående klasses side i undertrykkelsen av de sosialt underlegne masser (dette som etter Johan Galtung kalles «den strukturelle vold»). I denne posisjon har de kristne kirker i 30-50 generasjoner helt opp til moderne tid opptrådt ikke bare som religions- og trosfrihetens, men også som den sosiale rettferdighets motstandere i vår verdensdel, ja i alle verdensdeler. Og i kirkens konfesjoner er den sterkt negative holdning til tros- og livssynsfriheten uforandret den dag i dag.

Dersom dette hadde vært et hovedtema på den nylig (sommeren 1985) avsluttede menneskerettighets-konferansen i Ottawa, er det grunn til å tro at den ville ha fått et bedre utfall enn den fikk. I en pressemelding het det at Norge opptrådte med press på sin nabo Sovjet-Unionen med krav om at «trosfrihet må gå foran avspenning … Norge ser det som helt nødvendig», uttalte den norske utenriksministers personlige sekretær, H. C. Erlandsen, «at disse menneskerettighetene – fri religionsutøvelse og trosfrihet – blir overholdt for at forholdet mellom øst og vest skal bedres».
Respekt for livssynsfriheten er naturligvis uhyre viktig for en avspenning. Det betyr imidlertid at «Norge» her opptrer med en utilbørlig mangel på selvkritikk. Vi har «en bjelke i vårt eget øye» som det er på høy tid at vi alle blir fullt oppmerksomme på. Gjør vi ikke det og viser evne til å fjerne den, bidrar vi bare til fortsatt å sementere dette farlige ideologiske spenningsforhold.

Særdeles viktig er det å holde klart at ikke bare den ene av oss, men begge, dvs. både Norge og Sovjet-Unionen, har statsautoriserte ideologier. Og hva er årsaken til at et stort flertall av våre folk formelt står som tilhengere av disse «statsideologier» – den kristne «teisme» hos oss, den kommunistiske «ateisme» i Sovjet? Jo, at dette i begge land er et klart resultat av lovbestemt barneindoktrinering og ikke av tros- og livssynsfrihet!
Hvorledes kristendommens primitive teologi er basert på et menneskesyn som kobler den direkte inn i dagens øst-vest-konflikt, kommer grelt til syne bare vi kaster et blikk på vår norske statskirkes bekjennelse. I dens viktigste grunnskrift, Augustana, slynger den norske kirke – og dermed den norske stat – her det voldsomst tenkelige anatema mot mennesker med et ateistisk livssyn, i det den stiller dem overfor voldstrusler om at de skal «pines uten ende», og endog markerer dette ved å «fordømme dem som sier det skal være en ende på torturen» (art. 17).

Ettersom den ene part i øst-vest-konflikten har erklært ateistiske regimer, bør vi være i stand til å innse at dette avslører hvem av oss det egentlig er som har pustet hardest til ilden i dette internasjonale, ideologiske motsetningsforhold så lenge det har bestått. Det er full grunn til å hevde at det er i de kristne kirkers grove voldstrusler, rettet mot mennesker som ikke deler den kristne tro eller har et erklært ateistisk livssyn, vi finner den dypere hovedårsak til konflikten. Dette har i høyeste grad bidratt til å gjøre kommunismen – særlig i den østlige utgave – til en særlig autoritær og dogmatisk ideologi med en religionsfiendtlig holdning.

Dette gjør vi klokt i å se i sammenheng med det faktum at de kristne kirker har gjort seg skyld i alvorlige forsømmelser overfor de sosialt underlegne klasser, med den følge at de kommunistiske land har lagt hovedvekten på deres menneskerettigheter. Det er viktig å tilkjennegi at vi forstår hvorfor den lutfattige «Lazarus» i det gamle Russland til slutt – i stedet for fortsatt å vente på en sikker død og en ytterst tvilsom oppstandelse – tok saken i sin egen revolusjonære hånd overfor den rike mann og hans teologiske støttespillere. Vi bør innse at det ikke er noen grunn til å forundres over at han til slutt mistet sin jordiske tålmodighet etter å ha ventet forgjeves i 30 generasjoner på at teologenes himmelske løfter til de fattige skulle oppfylles.

Den kristne kirke er altså den opprinnelige angriper, og dens objekt var ikke fattigdommen og den sosiale urettferdighet, heller ikke ideologisk ensretting og undertrykkelse, men tvert om det ideologiske avvik: vantroen. Derfor må det være opp til kirkenes og de kristent orienterte stater å ta det første klare skritt til ideologisk avspenning i øst-vest-konflikten ved å rydde av veien den ufyselige, menneskerettsstridige nedvurdering av et ikke-kristent eller et ateistisk livssyn som stadig forekommer i de kristne – hos oss fremdeles statsautoriserte – bekjennelsesformer.

Et forslag til Den norske regjering

På denne bakgrunn vil jeg få lov til å komme med et forslag til en henvendelse som jeg mener den norske stat bør adressere til regjeringene i Warzawa-paktens medlemsstater. Jeg kan tenke meg omtrent følgende ordlyd:

«Den norske regjering vil overfor Deres regjeringer – som en tilleggsuttalelse til våre innlegg på Ottawa-konferansen – erkjenne at avvikende syn på kristendommen og dens rolle og betydning for samfunn og kultur, i høy grad er årsak til det spente forhold mellom folkene i øst og vest. Vi innser at dette kan ha en viktig årsak i at de kristne kirker i sine konfesjoner uttaler seg sterkt nedsettende om og truende overfor såkalte «vantro» og «gudløse» mennesker. Således blir de dessverre også av den norske kirke truet med «evig pine» og sidestilt med «djevler». Som den norske kirkes øverste myndighet vil den norske regjering med dette sterkt beklage at disse primitive trusler mot og nedsettende og ærekrenkende omtale av mennesker hvis livssyn i seg selv har krav på allmenn respekt, ikke for lengst er fjernet fra den norske kirkes bekjennelse.

Den norske stat innser at vi ikke har noen spesiell grunn til å kreve religions- og trosfrihet i andre land så lenge vår egen statskirkes konfesjonelle grunnsetninger på denne måte ærekrenker på det groveste mennesker med en annen tro og et annet livssyn enn det kristne. Og den norske regjering vil beklage at den glemte dette da den fremmet forslag om religionsfrihet på menneskerettighets-konferansen i Ottawa 1985.

Vi ber herved alle som tar avstand fra den kristne tro og lære, i det de f.eks. betrakter seg som ateister, om unnskyldning for at vi i vår «offentlige religion» har vært så hovmodige å erklære det kristne menneske for å være av en høyere universell verdi enn dem, i det vi forstår at et ateistisk eller ikke-kristent livssyn kan være begrunnet i en dypt alvorlig overbevisning og en ekte sosial rettferdighetsvilje. Vi erkjenner at vi ikke har noen slags rett eller grunn til å hevde at det skal få skadelige følger for andre mennesker at de ikke deler den kristne tro, og vi erkjenner at de kristne kirker i dette har syndet stort overfor mennesker med et annet livssyn. Vi innser med andre ord at vår offentlige religions tortur- og straffetrusler kan være minst like skadelige for tros- og livssyns-friheten som andre trusler, og at vi derfor må slå fast at den norske statskirke ikke etterleverer FN-erklæringen av 1981 om avskaffelse av alle former for intoleranse og diskriminering basert på religion eller tro.

Ut fra denne erkjennelse vil vi uttale ønsket om at teister og ateister i våre respektive land i framtiden kan vise hverandre en slik gjensidig respekt at de opphører med å gjøre bruk av psykiske eller fysiske trusler eller maktmidler for å påvirke hverandres livssyn. Vi forsikrer at vi på vår side ut fra ønsket om et godt naboskap vil gjøre hva vi kan for at den norske stat i alle deler av sin lovgiving heretter gir et klart positivt uttrykk for en slik respekt. Med denne innrømmelse håper den norske regjering å ha bidratt til å skape et bedre grunnlag for tros- og livssynsfriheten både i vårt eget og Deres land.»

Omtrent slik tenker jeg meg brevet fra Den norske regjering, med statsminister, kirkeminister, forsvarsminister og utenriksminister i spissen.