At vi nærmer oss år 2000 er ikke den viktigste grunn til at vi bør gjøre opp status i et større perspektiv. Den kristne verdens folk står i dag farligere splittet enn noensinne. I sin militarisme truer de med å begå kollektivt selvmord og kanskje ta resten av menneskeheten med seg i fallet. Det er på høy tid at vi spør oss selv hvilken sammenheng dette har med vår religion. Hvor står vi nå i forhold til denne legmanns-predikanten fra antikkens verden som vi har gjort til utgangspunkt for vår tidsregning? Kan han tjene som forbilde, som «eksempel til etterfølgelse» for vår videre ferd inn i et nytt årtusen?
Det er urettferdig mot Jesus fra Nazareth å konfrontere ham med våre etiske idealer i dag. Han henvendte seg jo ikke til oss, bare til landsmenn i sin samtid, og han trodde hans generasjon ville bli historiens siste. Men våre kristne kirker tvinger oss så å si daglig til denne konfrontasjon. De gjordet ved sitt primære postulat om Jesu oppstandelse, hvorved de tar ham med seg gjennom tjue århundrer og plasserer ham midt i vår egen tid som ufeilbarlig autoritet og ideal. Når jeg mener det er grunn til å stille seg sterkt kritisk til en stor del av Jesu lære og holdning, så er kritikken følgelig ikke rettet mot ham, men mot vår tids fortsatte kultus og idealisering av hans person.
Det er udiskutabelt at Jesu lære inneholder en rekke gode, til dels utmerkede og allmenngyldige leveregler og at det i hans opptreden forøvrig fins klart verdifulle trekk. Det gjelder bl.a. budene om hjelpsomhet overfor fattige og nødlidende, om å elske både venn og fiende, om å vise selvkritikk, forsonlighet, ærlighet, nøysomhet osv. Samtidig må det nevnes hans sykdomshelbredelser, hans trøste¬ord til sosialt underlegne, og hans mot til å tale autori-tetene midt imot, og til sist endog å sette livet til for sine venner.
Men Jesu lære og opptreden har en rekke andre sider som stiller spørsmålet om hans etiske forbilledlighet i et annet lys. Som referanse for vår tids etiske idealer legger jeg da hovedvekten på menneskerettighetserklæringen av 1948.
Vesentlige sider ved Jesu menneskesyn, livs- og samfunnsoppfatning er i vår tid etisk helt uantakelige. Det gjelder i første rekke hans meget dominerende inndeling av menneskene i to skarpt atskilte grupper, de «gode» og de «onde» individer. I denne sammenheng vil for oss den sosiale intensjon i hans forkynnelse av «godt budskap for fattige» ha sin avgjørende svakhet ved at han stilte reli¬giøse, sekteriske betingelser for den fattiges oppreisning. Etisk helt uholdbar er Jesu godkjenning av slaveriet med dets barbariske menneskesyn, som han også brukte som møn¬ster for sin teologi. Han tok ikke avstand fra samtidens sterkt kvinnediskriminerende lover (muligens med unntak av dødsstraffen for utroskap), protesterte f.eks. ikke mot mannens rett til å selge en datter som hustru eller trell, eller til å ha flere hustruer. Hans ensidige mannsteologi – «Gud» som «Herren» og «Faderen» – og valget av bare menn til apostler, underbygget sterkt mannshovmodet.
Mens toleransen i dag er i ferd med å bli en eksist¬ensbetingelse for oss, har Jesus formulert slagord for den autoritære intoleranse: «Den som ikke er med meg, er mot meg», «Disse fiendene mine som ikke vil ha meg til konge, skal dere hogge ned». Hans idealsamfunn, «Guds rike», skulle være en slags diktaturstat med ham selv som enevoldshersker, hvor borgerne skulle være lydige som kveget overfor gjeteren, og hvor de ulydige skulle straffes i rikets torturanstalt, Gehenna. I disse forestillinger har Jesus tjent som forbilde for diktatorer og despoter. Vi finner her hovedforklaringen på at f.eks. en Stalin og en Hitler kunne oppstå i det «kristne» Europa. Som statsautorisert ideal i et demokratisk rettssamfunn er Jesus helt uskikket.
Som det viktigste negative trekk ved den idealiserte Jesus i vår tid, ser jeg i denne forbindelse hans sterke mistro til menneskeheten som et internasjonalt fellesskap, til samarbeid og fred mellom nasjonene. Jeg anser derfor Jesus-kultusen for å være en trussel mot verdensfreden. Historiens skarpeste og farligste splittelse mellom nasjo¬ner innenfor et kultur-fellesskap er oppstått i den kristne verden: Øst-Vest konflikten er i avgjørende grad en religionskamp. Den har sin hovedforklaring i kristendommen, med sin primitive dualisme og naive historieoppfatning.
På denne bakgrunn må en konstatere at Jesu dualistiske menneskesyn, hans syn på fattiges, slavers og kvinners stilling i samfunnet, hans forhold til toleranseideen, til tros- og religionsfrihet, til demokratiets og rettsstatens prinsipper og til fred og samarbeid mellom nasjonene, er i strid med alle ledende artikler i Menneskerettighets-erklæringen.
Et helt annet spørsmål, som ligger utenfor dette tema, er om Jesus-dyrkelsen kan ha hatt en positiv betydning på visse lavere stadier av vår kulturutvikling, og gitt etiske impulser som vil overleve kristendommen. Men jeg vil hevde at den i vår tid er blitt skadelig og farlig for virkeliggjørelsen av våre beste idealer.
Leave a Reply