Selv om Credo’s redaktør «regner debatten for avsluttet» mellom ham og meg (nr. 17 1981), finner jeg på ny å måtte korrigere hans gjentatte, høyst villedende «katalogisering» av mitt syn på Bibelens gudsforestillinger – i en rubrikk som later til å være meget populær i Credo’s leserkrets.
Et av de spørsmål Credo stilte meg var om jeg «regner med muligheten for at det finnes en transcendent virkelighet» (Credo nr. 5 1981). Hvis jeg hadde svart nei, så hadde jeg sikkert fått høre at jeg «startet» på et grunnlag hvor det var umulig å være objektiv – ja, dette svaret ga jo Credo på mine vegne allerede i sin første artikkel (nr. 16 1979). Men jeg svarte altså ja. Og nå viser det seg at dette ikke gjør noen forskjell, for også det må ifølge redaktøren – hvorved han totalt ignorerer min framstilling i boken «Idekampen i det bibelske gudsbilde» – føre til at jeg «automatisk får et negativt forhold til den bibelske gudsforestilling og gudserkjennelse». Dette er en helt umulig forenkling av saken. Som idehistoriker ser jeg i Bibelen fra Moses til Paulus en uhyre viktig ånds- og religionsutvikling med en positiv retning, som går gjennom en broket blanding av negative og positive motiver, ideer og forestillinger. Det som jeg tar sterkt avstand fra – fordi det beviselig er uholdbart – er den teologiske framstilling av Bibelens gudsforestillinger (det er mange av dem) som en enhetlig «åpenbaring» av en «Gud» og av hans «inngrep» i naturen og historien på tvers av den lovmessige sammenheng. Jeg ber om at dette må holdes klart.
I sitt tilsvar i Credo nr. 5 – 1981 beklaget GE at han hadde benektet «plass for det åndelige» i min virkelighetsoppfatning. Men nå sier han påny at han «fortsatt står for» det han skrev i Credo nr. 16 1979. Også om dette? Mener han å kunne ta en slags «kristen patent» på «det åndelige»? I så fall må jeg nå bare resignert si at hvis vi mennesker alltid vet hvor «ånden» befinner seg og hvor den ikke befinner seg, så er denne «ånd» så stedbundet og materialistisk at den er lite å trakte etter.
For øvrig er det slett ingen «innlesning i teksten» – som GE uten belegg skal ha det til – når jeg konstaterer likheten mellom Jesu utsagn i Thomas-evangeliet om å forvandle Maria «til mann, for at hun kan bli en levende ånd i likhet med dere menn», og hans ensidige betegnelse av «de utvalgte» som «Guds sønner» hos synoptikerne (falskt oversatt med «Guds barn» i våre norske bibelutgaver), ved siden av Paulus synonyme bruk av «Guds sønner» og «Guds barn». Det er simpelthen anvendelse av alminnelig logikk. GE har jo helt rett i – som jeg selv har påpekt – at meningen bl.a. i Lk. 20:36 er at «kjønnsforskjellen er opphevd.» Nettopp kjønns-forskjellen. Hverken han eller noen annen kristen teolog vil vel kunne tenke seg å f.eks. bruke det feminine pronomen «hun» om Bibelens «Gud». Og det betyr jo at han selv godtar den maskuline kjønnsmarkeringen. Poenget er at i en antropomorfistisk-maskulin mytologi som den bibelske må kjønnsforskjellen oppheves på bekostning av kvinnens, ikke mannens kjønn. Dette for kirken meget pinlige faktum kan den ikke abstrahere seg bort fra.
Debatten mellom Credo’s redaktør Gunnar Elstad og meg med utgangspunkt i min bok «Jesus i konflikt med menneskerettigheten» har for en vesentlig del foregått i periferien av bokens tema. Dette skyldes Credos eget valg, idet bladet har latt de fra kirkens og kristendommens synspunkt mest brysomme spørsmål ligge. Jeg vil understreke dette for at leserne ikke skal tro at jeg i denne boken ikke også behandler langt viktigere sider ved «Jesu konflikt med menneskerettighetene» enn de vi her har drøftet.
Mine tilsvar til Edvin Larsson og Hans Kvalbein er av redaksjonen lovet plass i Credo nr. 3 1982.
Replikk fra Gunnar Elstad
Jeg har ikke ment å benekte at AE har plass for det åndelige i sin virkelighets-oppfatning. Men det er mange typer åndelighet, og det er så store forskjeller på de ulike religioner at det går godt an å være både religiøs og «åndelig» og likevel ha et negativt forhold til den bibelske gudsforestilling og gudserkjennelse.
Videre er jeg altså djerv nok til å mene at gudsforestillingen er langt mer enhetlig enn AE synes å mene, og det er ikke rett å si at en slik oppfatning er «beviselig» uholdbar. Jeg er ikke uenig i AE’s konklusjon fordi jeg ikke har forstått premissene, men fordi jeg regner noen av premissene for å være uholdbare og fordi det av og til er slik at en fra de samme premisser kan trekke ulike slutninger, alt etter hvilken helhetsoppfatning en har.
Så er vi altså reelt uenige om hvordan vi skal oppfatte forholdet mellom Thomas-evangeliet og de evangelier vi finner i Bibelen, og det er tvilsomt om den ene av oss vil la seg overbevise av den andre. At Bibelen bruker «han» når den snakker om Gud, har jeg aldri drømt om å benekte, ei heller beklage. Om AE synes dette er et pinlig faktum for kirken og i høyeste grad kjønnsdiskriminerende, står han fritt til å mene det. Personlig synes jeg det er litt krampaktig å tolke fakta på den måten, og jeg tror jeg også må få stå fritt til å mene det.
Leave a Reply