Dette er tittelen på en artikkel cand.theol. Svein Olaf Thorbjørnsen skrev i Tidsskrift for Teologi og Kirke 4/1986. Thorbjørnsen var på dette tidspunktet studieveileder på MF, etter noen år som vitenskapelig assistent i systematisk teologi. Thorbjørnsen valgte seg ut tre kritikere som han presenterte og ga en kritisk vurdering av, nemlig Arnulf Øverland (1889-1968), Philip Houm (1911-1990) og Andreas Edwien (1921-2015).
Det er få som på et vitenskapelig grunnlag har gjort en vurdering av Edwiens forfatterskap. I det følgende gis et kort resyme av denne artikkelen, og Edwiens kommentar til denne vil bli lagt til. Vi skulle gjerne publisert artikkelen i sin helhet, men har ikke tillatelse til dette. Den kan imidlertid lånes eller bestilles, men finnes dessverre ikke i Idunn’s digitale database.
Thorbjørnsen gjør innledningsvis rede for utvalget. Han har brukt kriteriet om å finne representanter for fundamental religionskritikk som stiller spørsmål ved ”selve religionens vesen og mulighetsbetingelser”, og som ”sentrerer om sider ved kirke og kristendom som en mener er kritikkverdige og uholdbare”. Et kriterium er også at denne skal ha en form som vanlige kristne mennesker vil møte og derfor også kritikere som det ofte henvises til når en ønsker å kritisere religion og kristendom. I det følgende gjengis Thorbjørnsens presentasjon av de utvalgte kritikerne, her med hovedvekten på Andreas Edwien.
Kort om presentasjonen av Øverland
Thorbjørnsen peker på at kritikkens form er en forstyrrende del av bildet. Øverlands ”undertone av harselas” og manglende respekt for annerledestenkende, mener Thorbjørnsen er blitt fulgt opp av deler av dem som har fulgt i Øverlands spor. Han henviser bl.a. til tegneserien ”Jesus & Co.”, utgitt av Hedningesamfunnet, 1982-84). Thorbjørnsen mener Øverlands kritikk er tydelig preget av en ”lukkethet som har mange av materialismens og positivismens umiskjennelige trekk” og at en del av forutsetningene som Øverland bygde på, siden er forlatt av forskningen. Thorbjørnsen mener Øverlands moralske religionskritikk var overfladisk, men likevel hadde relevans 50 år etter, fordi den stadig ble opprettholdt og derfor aktualisert. Spørsmålet om kirken tidde fordi den ikke hadde noe å svare, eller om den forsøkte å redde restene ved å tie, blir stadig holdt liv i, mener Thorbjørnsen.
Kort om presentasjonen av Houm
Han står med bokutgivelser i 1965, 68 og 73 og har ifølge Thorbjørnsen et ”frisinnet” ideal. Jesusskikkelsen skulle tydeligere frem gjennom sin menneskelighet og feilbarlighet. Houm ønsket, ifølge Thorbjørnsen, en nær og levende Jesus-skikkelse som er annerledes enn en ”halvgud …forkledd som trollmann og magiker”. Videre mener Houm at forkynnelsen ikke reflekterer at Det nye testamentet står frem som urkristendommens produkt. I stedet blandes bokstavtro med vilkårlig og personlig moral, slik Houm finner det hos Hallesby. Houms kritikk handler i stor grad om redelighet og teologiens vilje og mot til å forholde menighetene og lekfolket dens nyere erkjennelser. H. Conzelmanns kjente utsagn: ”Kirken lever av at resultatene av den vitenskapelige Jesu-liv forskningen ikke blir gjort kjent i den”, er sentralt hos Houm, mener Thorbjørnsen.
Så om Thorbjørnsens presentasjon av Edwien
Thorbjørnsen klarer ikke innledningsvis å la være å referere til Houm som har uttalt at Edwien ”minner om en ortodoks teolog som har skiftet ut dogmene med ideene”. Og: ”der hvor Edwiens ideer ikke får sin bekreftelse av forskningen, der er det forskningen som tar feil, ikke ideene”.
Ifølge Thorbjørnsen gir Edwien et grunnleggende kritisk perspektiv på den jødiske dualismen, på dogmet om Jesu ufeilbarlighet og idealiseringen og forgudingen av Jesus. Dette blir skjebnesvangert når kirken autoriserer det som rett lære.
Thorbjørnsen mener Edwien idéhistorisk kan forstås i lys av en ”idealistisk monisme”. Representanter for denne er bl.a.a Schleiermacher, Goethe og Schelling. Thorbjørnsen mener Edwien ut fra et slikt ståsted ”går til felttog mot all form for dualisme”. Gud synes hos Edwien å være et skapende, upersonlig og bærende prinsipp. I den grad godt og ondt kan knyttes til gudsbegrepet, er det enhetlig og ikke dualistisk. Menneskets vei til åndelig utvikling og bevisstgjøring, skjer hos Edwien først og fremst gjennom å forholde seg etisk.
Metodisk argumenterer Edwien for objektive og nøytrale undersøkelser basert på historisk kritiske metoder. Ifølge Thorbjørnsen mener Edwien at Bibelens tale om Jesu holdninger og oppfatninger er klare nok og ikke avhengig av et forutgående helhetssyn eller livssyn for å tolkes, på samme måte som menneskerettighetserkæringen også er det og derved kan sammenstilles. Thorbjørnsen mener Edwien viker unna betydningen av hans eget virkelighetssyn som forutsetning for argumentasjonen: … ”et helhetssyn som postulerer at Jesus ikke var noe religiøst unikum… bestemmer valg av metode… som sikrer det ønskede resultat”. Thorbjørnsen mener Edwien undersøker et materiale som bygger på ikke-materialistisk virkelighetsforståelse med briller som egentlig er materialistisk bestemte. Det til tross for at Edwien verken ønsker å fremstå som materialist eller agnostiker, men helt klart regner med en transcendent virkelighet, ”en absolutt, uforanderlig, bevisst eksistens som er og som skaper”. Torbjørnsen viser også til at Edwien skiller mellom ekte indre religiøse opplevelser og ytre sansebestemte mytologiske hallusinasjoner.
Thorbjørnsen mener Edwien gjør seg skyld i det samme som han anklager sine motstandere for, nemlig å gjøre Jesus til noe annet enn han historisk er, ved å rive han ut av hans historiske sammenheng. Dette gjør han eksempelvis ved å legge menneskerettighets-erklæringen ved siden av Jesu etikk, uten å gi tilstrekkelig akt på den avstand i tid som er mellom, og at våre prioriteringer kan være direkte sammenlignbare.
Thorbjørnsen karakteriserer Edwien som utradisjonell, – og med støtte stort sett begrenset til Human Etisk Forbund. Thorbjørnsen mener manglende vilje til å drøfte egne forutsetninger kan være årsaken til at Edwiens kritikk skapte såpass lite fruktbar debatt og at kritikkens form har fungert begrensende.
Torbjørnsen ønsker avslutningsvis å skille mellom ”sant” og ”falskt” anstøt. Det sanne har sin begrunnelse i evangeliet, i Jesu eksklusivitet, i hans funksjon som frelser, i tro som forutsetning, mv. Slike anstøt kan det ikke uten videre argumenteres mot, mener Thorbjørnsen: ”Realiteten hviler i selve det under evangeliet er”.En del av kritikken fra Houm og Edwien faller inn under her, ifølge Thorbjørnsen.
Falske anstøt derimot, handler om misforståelser, for eksempel at kristne motiverer handling ut fra fremtidig evig lønn, eller kritikk på grunnlag av ”historiske synder” sett opp mot dagens idealer. Thorbjørnsen mener Edwiens kritikk også gir eksempler på slike falske anstøt og avslutter artikkelen slik:
”Troens fundament, gudsvirkeligheten, vil aldri reelt kunne diskuteres mellom kritikere og forsvarere. Så lenge den enkelte kristne opplever møtet med denne realitet som overveldende og frigjørende, vil aldri kritikken kunne være noe annet enn en utfordring til igjen og igjen å tenke igjennom de fundamenter som troen bygger på. Det er i seg selv noe, men realitetene vil aldri kunne argumenteres bort”.
Leave a Reply