I Norsk Teologisk Tidsskrift nr.3 1960, står det en anmeldelse av mitt arbeide ”Idékampen i det bibelske gudsbilde. Jesu forkynnelse i åndshistorisk lys”. Omtalen inneholder en del detaljkritikk, som for størstedelen savner enhver relevans til bokens tema. Dens uttalte hensikt er å anfekte min kompetanse. Da den samtidig er saklig ubegrunnet, tør jeg be om plass til en tilbakevisning:
1. Påstanden om at jeg generelt “betrakter antikken med overbærende nedlatenhet ” savner grunnlag. Sitatene som er forsøkt benyttet til dens støtte, består av tre-fire uttrykk revet voldelig løs fra sin sammenheng, en unormal sitatbruk, særlig
i et fagtidsskrift. Metoden tjener ikke desto mindre til å konstatere noe som kalles ”manglende skolering” og “manglende viten med videre konsekvenser”.
Fullt så suspekt er saken ikke: Hva jeg stiller opp mot hverandre i den forbindelse er jødisk gudsoppfatning sammenliknet med europeisk (gresk-romersk senere germansk og norrøn) mytologi. Noen alminnelig vurdering av gresk-romersk kultur forekommer ikke i boken, slik N.A.D. vil ha det til, det ville falle utenfor dens ramme. Forøvrig synes ikke N.A.D. å være videre fortrolig med begrepet “antikken”, hele min boks emne faller inn under dette. Når jeg i en helt spesiell sammenheng taler om “antikkens ukultiverte jordbunn” (s.261), så fremgår det tydelig nok at vekten her ligger på adjektivet, og at jeg ikke – som N.A.D. vil ha det til – dermed betrakter hele antikken som “ukultivert ”. ”Antikken” er ikke uten videre identisk med høykultur, den relativt høye filosofiske dannelse var således ikke allemannseie, som N.A.D. synes å tro.
2. Jeg har et sted inndelt de skrifter som har ”bestemt Jesu tro og lære” i følgende grupper : 1. ”Loven og profetene ”, 2. ”Skriftene” og 3. ”Den apokryfiske litteratur”. Dette kommenterer N.A.D. slik at jeg dermed ”overser at i den jødiske kanon var det først og fremst ”loven” som sto i en særstilling, mens rangsforskjellen mellom “profetene” og “skriftene” var mindre (s.90).”
Lovens særstilling har jeg tvertimot behandlet i hele kapitler, og følgelig, langt fra ”oversett ” Jeg siterer:
“Allikevel måtte troen grunnes på en autoritet, på en åpenbaring av Jahves vilje. Og den søkte alle i Moseloven. Folkets intense mytiske autoritetsbehov… klamret seg til dette eneste faste punkt: Moseloven var og måtte være gudens en gang for alle åpenbarte og urokkelige vilje. Om alle andre holdepunkter sviktet, så måtte dette bli stående… Men nettopp ved at autoritetsbehovet i senjødedommen konsentrerte seg om Loven… den altoverskyggende autoritet Loven hadde på Jesu tid. osv. (s.139-141).
Når denne særstilling ikke er behandlet på dette spesielle sted (s.90), så skyldes det naturligvis at det er uten betydning i ordet jeg her skal ha frem. Min inndeling er i hovedsak bestemt av disse skriftgruppenes kronologiske avslutning, og den stemmer med den tradisjonelle, eller for å si det med RGG: “Gesetz und Propheten sind im NT eine fertige Grösse”, noe som ikke gjaldt ”Skriftene”.
3. N.A.D: “Den ensidige forståelse av “pakten” som en kontrakt har vel sammenheng med manglende kjennskap….”. Det siktes her til at jeg i en bestemt sammenheng (s.19) har brukt sammenlikningen med en “kontrakt” for dermed å markere at den eldste monolatriske paktsoppfatning på en avgjørende måte atskiller seg fra den monoteistiske, derved at Jahve da var “et subjekt blandt andre subjekter”, og at i hvert fall den mulighet teoretisk forelå, at israelitten kunne “velge hvem han ville dyrke” i tidens gudegalleri (en klar reminisens av dette syn finner en i Jos.24.15 f.). Noen anvendelse av kontraktanalogien utover dette gjør jeg ikke, samtidig som det uttrykkelig bare gjelder dette bestemte, tidlige avsnitt i Jahve-ideens historie. Det er uhyre misvisende når N.A.D. skriver som om dette er min generelle tolkning av hele det gammeltestamentlige paktsbegrep.
4. N.A.D: ”Han kjenner til at man delvis – på rent religionshistorisk grunnlag – har reagert mot den rendyrked evolusjonisme, men lar seg ikke affisere av det. Den sendatering av salmene og overvurdering av profetenes betydning som tilhører
en eldre kritisk forskning, blir lagt til grunn for det hele”.
Dette tyder på at man ikke har klart for seg at en fremstilling etter idehistoriske linjer ikke kan legge vekt på spørsmålet hvilken ”betydning” en bestemt gudsoppfatning – her de gammeltestamentlige profeters – har hatt for den folkelige religiøsitet i samtiden (jeg går ut fra det er dette N.A.D. sikter til). I en beskrivelse av gudsidé-utviklingen som munner ut i Jesu forkynnelse, skal det godt gjøres å ”overvurdere profetenes betydning”. En annen oppfatning forekommer meg høyst bemerkelsesverdig.
Til insinuasjonen om at jeg bygger på foreldede forskningsresultater er ellers å si at min ”sendatering” av visse salmer ikke er eldre enn at den samsvarer med et verk fra 1955 (S. Mowinckel: Skriftene, I. del). Det er forøvrig grovt uriktig å si at dette er mitt eneste materiale (“blir lagt til grunn for det hele”). Hvis N.A.D. på tross herav – slik ser det ut – mener at forskningsresultater som er fremkommet de siste fem år, ikke bare har fastslått en annen datering av de salmer jeg siterer, men at dette vesentlig rokker ved min fremstilling, bør han gi saklig belegg for denne for meg ganske utrolige oppfatning.
5. N.A.D: “Særlig vanskelig har forfatteren for å komme til rette med liknelsestolkningen; av Lk.16.1 ff utleser han f.eks. at “Den utro husholder blir rost for sine moralsk høyst tvilsomme transaksjoner øyensynlig fordi de går ut over en rik mann ” (s.161).
Eksemplet har nok ikke noe med “liknelsestolkning” å gjøre, det forties at det står i en helt spesiell sammenheng: som illustrasjon til Jesu generelle holdning til “de rike”. At han i en liknelse benytter som mønstergyldig en adferd som står på linje med “bedrageri for egen vinnings skyld”, kaller på en psykologisk forklaring, og vi finner den etter mitt skjønn i dette at “husholderen” tar fra en rik mann og gir til de fattige. Hvordan liknelsen skal ”tolkes” er et annet spørsmål, som jeg sant å si ikke innlater meg på. (Selv eksegetiske spesialister har så vidt jeg skjønner ikke hatt så lett for å “komme til rette” med den i så måte).
6. N.A.D.: “Påstanden om at Galilea på Jesu tid bare hadde vært forenet med Judea i et halvt hundre år, roper en betydelig historisk uvitenhet” (s.277).
“Påstanden” som skal være så avslørende, er ingen påstand, men en omtrentlig angivelse gitt en passant i en note angående motsetningsforholdet mellom de to provinser. Den bygger dels på de faktiske kilder, dels på den oppfatning at århundret før Jesu tid var så politisk ustabilt at begrepet “forening ” ikke må overvurderes. Skjønt mitt manuskript hadde ”kanskje bare et halvt hundre år”, og dette vel burde blitt stående, stemmer min angivelse med det eneste sikre som kan fastslås, nemlig at Galilea var ”forenet ” med Judea siden Pompejus, dvs. siden ca. 60 år før ”Jesu tid “. At Galilea ble erobret allerede av Aristobul I (104-103) er en antakelse som ikke har noe sikkert grunnlag (en grundig forsker som Schürer taler høyst om “Vermutung”, men kan ikke vise til sikre kilder, grunnlaget hos Josephus er jo merkelig spinkelt, påfallende i betraktning av dennes ellers gode kjennskapo og interesse for landsdelen).
Til overmål kommer så at spørsmålet om et helt eller et halvt hundreår er komplett irrelevant for det jeg skal ha frem, selv innenfor notens trange ramme.
7. N.A.D: “Mangelen på virkelig historisk metode viser seg også i behandlingen av det nytestamentlige materiale. Man kan i og for seg akseptere at forfatteren vil la tradisjonshistoriske spørsmål ligge, for å samle seg om en ideanalyse av Jesu lære slik den foreligger i evangeliene. Men da. kan man ikke samtidig av den redaksjonelle rekkefølge hos Matteus dra slutninger om historiske forskyvninger i Jesu forkynnelse, enn mindre innlate seg på noen historisk-psykologisk forklaring av Jesu sjelelige utvikling. Historisk rekoustruksjon forutsetter metodisk kildekritikk”.
Dette er å stille saken på hodet. Jeg har ikke med min hovedvekt på det idehistoriske avskåret meg selv fra å ha meninger om tradisjonshistoriske spørsmål, heller ikke fra å antyde en mer historisk metode, eller fra å gjøre gjeldende en oppfatning om “historiske forskyvninger i Jesu forkynnelse” uten å vedlegge en spesalundersokelse av kildematerialet.
Det faktum at mitt opplegg til en naturlig historiskpsykologisk beskrivelse av Jesu ”sjelelige utvikling” som ikke strider mot normale psykologiske lover, uten videre bekreftes i sine hovedtrekk av “den redaksjonelle rekkefolge hos Matteus”, er ikke ensbetydende med at jeg ”drar slutninger” om denne utvikling ut fra denne rekkefølge. Derimot taler denne iakttakelse for at en realistisk “tradisjonsforklaring” bør vise noe større tillit til kildenes pålitelighet. I betraktning av at denne forskning hittil i ikke liten grad har basert sine resultater mer på resonnementer ut fra dogmatiske forutsetninger som står i et eller annet avhengighetsforhold til konfesjonelle synsmåter, enn på realistiske, historisk-psykologiske overveielser, tør det være på sin plass å stille avgjørelsen om mangel eller ikke mangel på “historisk metode” og “metodisk kildekritikk” i bero i den forbindelse.
8. Forøvrig skal jeg få bemerke at påstanden om at jeg ” bygger på H.S. Nybergs teori” i min sondring mellom “høyguden ” og ”gudesønnen”, ikke er korrekt. Til denne sondrings støtte vil jeg få peke på at jeg først ble oppmerksom på Nybergs interessante tekst- og tradisjonskritiske studie efterat mitt manuskript var ferdig, og jeg henviste da til hans artikkel i en note. – (Apropos: Når jeg et sted, som N.A.D. bemerker, ”blander sammen tekstkritikk og tradisjonskritikk” under en helt generell omtale, så skjer det selvsagt bevisst, fordi begrepene saklig går over i hverandre: “oversettelse” er som bekjent også ”overlevering”, uansett sondringens praktiske nødvendighet. – Når jeg har ment å kunne anføre Jesaias 9 som antakelig ”farsmotivets første spire”, menes naturligvis første tydelige “spire” i den litterære overlevering, jeg har selvsagt ikke dermed benektet at den har sine bakenforliggende ”frø”. Bokens karakter har jo ikke kunnet gi plass for en detaljdrøftelse i så henseende. (Allikevel brukes eksemplet som bevis for “i det hele lite sans for kronologi”). – Den oppfatning at jeg “ensidig sammenkobler begrepene far og skaper, paktsfelle og herre”, viser at N.A.D. har oversett hele min behandling av motivenes innbyrdes krysning og gjensidige påvirkning (se særlig s.77-84).
9. Endelig mener N.A.D. at jeg gjør meg skyldig i hva han kaller “hele oppstillingen av så å si hypostaserte ideer og motiver”. Jeg er tvert imot skjønt enig i at slikt ”mangler fundament i konkrete, historiske undersøkelser”, og tar derfor nettopp særlig sterk avstand fra “hypostasering av ideer og motiver” med et karakteristisk eksempel fra nyere teologisk tenkning, hvor slik oppstilling utgjør et utbygget system (s.273-274). N.A.D. tier om den sak.
Det lar seg forstå, bl.a. fordi denne representant for “hypostasering av motiver er en kjent professorkollega av ham (A. Nygren). Skulle han nevnt det, ville jo påstanden om at jeg driver med bare “så å si hypostasering” ta seg litt for merkverdig ut i den på forhånd vanskelige eksempelsamling hvormed han har skullet begrunne sin professordom om “meget dilettantisk”, “manglende skolering”, “manglende viten” og “mangel på historisk metode” osv.
Etter dette må jeg i det minste ha lov til å oppfatte N.A.D. slik at han mener min egen faglige innsikt og sans for “historisk metode” på vesentlige punkter langt bør overstige den som offisielt velskolerte og derfor velbetitlede fagspesialister kan legge for dagen. Det er jeg enig i.
Leave a Reply