Hvis Jesus ikke er Gud – hvor har han da tatt feil?

Kategorier:

Kategorier:
Bokomslag. Dogmet om Jesus

Om et journalistisk justismord i Dagbladet

Andreas Edwien
Idehistoriker / Jesusforsker

«Jesus var Gud selv
(Oslo biskop i Dagbladet 2003)

«Vi kan ikke længer bekjende os til troen på Jesu guddom. Gudesønner fødes ikke til verden»
(Teologen Kristian Schjelderup i Dagbladet 1924)

BLANT VERDENS RELIGIONER er det ingen som i sine offisielle bekjennelser diskriminerer sine konkurrenter så grovt som kristendommen. Med sitt grenseløst hovmodige postulat om sin religions angivelige stifter: “Jesus er Gud», provoserer og nedverdiger de kristne kirker alle andre religioners tilhengere, fremfor alt sine “søsken” jødedommen og islam, som de på grunnlag av dette postulatet truer med religionshistoriens verste voldsforestilling, samtidig som de forråder dem ved å trampe på sin egen og deres felles helligdom: monoteismen. En påstått “liberal” og “tolerant” biskop i Oslo (Gunnar Stålsett) ble nylig engasjert som religionslærer for Dagbladets lesere. På spørsmål fra en av dem innskjerpet han dette religionshistoriens mest fundamentalistiske og etisk, religiøst og historisk slettest begrunnede dogme, med å svare – uten å bli forstyrret av protester i spaltene: «Jesus var Gud selv». Midt i denne bekjennelse til Jesu guddommelige ufeilbarlighet nekter Norges biskoper og prester å respektere hans egne ord: hans sikkert autentiske, klare egenerklæringer:

«Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten en, det er Gud (…) Faderen er større enn jeg». Samtidig med dette forbød Jesus uttrykkelig sine disipler å misjonere for sin lære blant oss europeiske hedninger (Mk.10:18, Jh.14:28, Mt.10:5, 15:24)|.

I beundring for den romerske statskirkebygger keiser Konstantin, kneler Den norske kirkes geistlighet for dogmet han for 1680 år siden fikk hedningenes biskoper på kirkemøtet i Nicaea til å vedta: at galileeren er det ufeilbarlige, guddommelige overmenneske, og derfor «Gud av Gud…..av samme vesen som Faderen». – At vår kirkes teologer den dag i dag unisont signerer dette famøse vedtaket, betyr at den norske kirkestriden i første halvpart av siste hundreår, er blitt stående uavgjort i det offentlige kirkerom. At en av dem kan gjøre det i Dagbladet – uten påfølgende debatt – røper at «den liberale teologi» ikke har løst vår overleverte religions enorme problem, på tross av sin treffende formulering i en boktittel: Hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til (artikkelserie i Dagbladet i 1924 av teologen Kristian Schjelderup). Dette gjør stats- og «folkekirkens» forhold til sine medlemmer, som er tvangsdøpt som spedbarn til læren om at Jesus er Gud, ekstremt uholdbart.
Meg gjorde det grunnlovpålagte kirkemedlemskap til Jesus-forsker og kirkekritiker. Etter at jeg i en fremstilling av den idehistoriske Jesus hadde levert (ifølge Aftenposten) «den aktuelle versjon av «hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til», henvendte jeg meg i 1962 til våre teologiske lærestoler om saken. I et trykt skrift: Sannhet eller usannhet? Memorandum til de teologiske fakulteter, påviste jeg at dogmet om at Jesus er Gud, ikke er et spørsmål om religiøs tro. Det er et historisk forskningsobjekt som primært gjelder sannhetsgehalten i postulatene om hans naturlovstridige fødsel og oppstandelse. Jeg henstillet til fakultetene – og gjentar det her – om å oppfylle sine vitenskapelige plikter ut fra sin bevisbyrde: Kan de etter århundrers forskning ikke føre bevis for disse rent historiske påstandene, må de nå fraråde sine kandidater i kirken å fremsette dem. Det er ikke holdbart å fremstille legender som universelle historiske sannheter, slik kirken gjør. – Saken ble presentert i Dagbladet under overskriften «Teologene lover å svare Edwien». Men de teologiske fakultetene valgte å bryte dette offisielle løftet. Min kritikk av ufeilbarlighets-teologien ga jeg da uttrykk for i Dogmet om Jesus. En bok om hans feiltakelser (Pax Forlag 1965, 5.utg.1995).

DET AKTUELLE PROBLEM stiller jeg slik:1. Kirkens påstand om at Jesus er Gud, betyr at han var og er ufeilbarlig, og dette plikter dens teologer å føre bevis for. 2. Hvis han ikke er det, er det vår plikt å avklare hvor han har tatt feil.

Hvor han hadde rett, vet vi. Det gjelder selvsagt Jesu særlige sans for i ord og adferd å utdype de store etiske og sosiale verdier i jødedommen, som hadde innviet ham i troen på sin gud som verdens, livets og menneskenes skaper og derfor som giver av gode bud om å elske sin neste. Men det gjør ham ikke til «Gud», eller til et ufeilbarlig overmenneske. Den nøkterne historiker må nødvendigvis konstatere at en vesentlig del av hans guds-, livs- og virkelighetsoppfatning er preget av datidens snevre, og derfor feilaktige mytologiske verdensbilde og historiesyn. Han delte sin samtids bilde av guden som en sterkt voldelig, autoritær himmelsk mannsperson med blodig karriere som krigfører, folkemorder, hevner og ødelegger. Under markant innflytelse fra ikke-jødisk, dualistisk mytologi opptrådte den galileiske profeten – ifølge vår kirkes «hellige skrift» – bl.a. slik:

Jesus sorterte sitt folk i to grupper av motsatt sjelelig kvalitet på grunnlag av deres forhold til ham. Om «jødene» som «ikke trodde på ham», hevdet han at de hadde «djevelen til far». De skulle «kastes ut i mørket utenfor». Med «nedstyrting til dødsriket» og ødeleggelse av deres byer til en skjebne verre enn Sodomas, skulle Jesus ta hevn over dem som ikke viste interesse for hans og apostlenes budskap. Teologiske motstandere truet han – uten hjemmel i sitt folks lov – med evigvarende Gehenna-straff. Ifølge en av Jesu liknelser skulle de som avviser den rette messias-pretendent og hans krav på kongeverdighet, «slaktes ned». (Joh.kap.3 og 8, Mt.8, 10, 11 og 23, Lk.19).
De alvorlige brudd Jesus her begår på elementære normer for menneskeverd og menneskerettigheter, gjør de kristne kirkers lære om ham til en etisk skjebnesvanger feiltakelse. Våre teologer lukker øynene for at han med sine voldstrusler forbrøt seg grovt, ikke bare mot den jødiske lovreligions grunnsetninger, men mot universelle etiske prinsipper vi selv anser som fundamentale for et rettssamfunn. Den dom folkets høye råd felte over ham, hadde utvilsomt et solid rettslig grunnlag. Mens derimot vi – ved å utrope ham til «Guds sønn» og «Gud» – har gjort den til et uhørt justismord. Vi er selv blitt historiens verste justismordere ved å la våre kirker gi hans trusler mot sine landsmenn en overhistorisk autoritet, og misbruke legender om ham som forstørrer en lokal, nasjonalt intern, rettslig-teologisk konflikt til et kosmisk drama mellom «Gud og jødene». Her kan vi finne svar på spørsmålene:

Hvorfor er vi kristne europeere blitt tidenes verste antisemitter? Og folkemordere? Hvorfor er vi blitt verdenshistoriens verste militarister?

Skyldspørsmålet hviler blytungt – ikke på en domspredikant fra oldtiden som ikke forutsatte senere generasjoners eksistens. Men på oss selv og vårt uhyre lettsindige dogme om at han er «Gud». Min konklusjon var og er: De kristne kirkers lære om Jesus med sin voldelige teologi og dualistiske antropologi, utgjør en fare for humanismen, demokratiet, menneskerettighetene og for fred mellom jordens folk og deres religioner.

NÅR VI SOM FOLK i tusen år har dyrket og tilbedt en historisk mannsperson som «Gud» – definert av kirken som et vesen med ”all makt, visdom og godhet” – tar det naturligvis tid å venne seg til en nøktern vurdering av ham som menneske. Dette fikk et påfallende uttrykk i Dagbladet, og førte til at min ovenfor påpekte problemstilling og alvorlige intensjon med boken «Dogmet om Jesus», ble maltraktert til ugjenkjennelighet: Avisens daværende medarbeider Yngvar Ustvedt komponerte et «referat» som i sin nedvurdering av Jesus som menneske ble like absurd som opphøyelsen av ham til «Gud». I mitt navn forfattet han bl.a. følgende «sitater»: «Jesu horisont var i det hele så trang at praktisk talt ikke en eneste høyerestående tanke kunne trenge inn hos ham, sier Edwien» (…) «Det foreligger hos ham (Jesus) «selvfølgelig ingen caritas, bare et halvkvalt tilløp som er slått ut i forknytt barbarisme».

Til tross for at dette er sitatforfalskninger så grove at de på sitt sakområde kan antas å være norgesrekord, ble min protest mot denne ærekrenkelsen av Jesus, og dermed av meg som dens påståtte opphavsmann, avvist med en «dokumentasjon» av ord og setningsbrokker som særdeles brutalt var slitt ut av sin kontekst. Gjengivelsen ble av forfatteren Jens Bjørneboe i ukeavisen Orientering betegnet som «så usannferdig, så villedende, så sjikanøs og skandaløs at det er grunn til å stoppe opp ved den og spørre etter årsaken». Han antok at «en blodtåke av raseri» hadde antastet lese- og oppfatningsevnen. Det lyder sannsynlig. Men nei – Ustvedt benektet dette, og hevdet uten forbehold i et svar til Bjørneboe (i Orientering): «Jeg refererte (…) forfatterens egne uttalelser om Jesus fra Nazareth». Hvis det var sant, måtte jeg generelt ha gjort meg skyldig i en nærmest total svikt i min dømmekraft som forsker overfor mitt historiske objekt. Kontroversen var innom byretten, hvor en dommer med sans for god pressekikk anbefalte den løst der den hører hjemme: i avisspaltene. Men Dagbladet, som stadig på ny aktualiserer problemet «hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til», har latt dette journalistiske justismord bli stående uoppgjort til i dag.

ER TIDEN BLITT MODEN for innrømmelser og restitusjon? Har jeg – som kritiker av kirkens teologi om Jesu overhistoriske ufeilbarlighet – i min monografi om feilaktigheter og uholdbare forestillinger ved hans guds- og virkelighetsbilde, menneskesyn og historieoppfatning som påpekt ovenfor, og min kritikk av sterkt voldelige, sekteriske sider ved hans lære, dermed erklært mannen for å være «praktisk talt» blottet for både «høyerestående tanker» og «caritas»? Og i så fall berøvet ham all ære som religions- og morallærer? Det er den ekstreme betydning av at Dagbladets medarbeider har fastholdt «sitatene» som mine «egne uttalelser». Jeg antar det normalt vil være en presseetisk selvfølge at en så drøy anklage mot en religionsforskers vurderingsevne, forutsetter en særlig hensynsfull dokumentasjon. Dersom en slik dokumentasjon fremdeles uteblir, bør jeg (stadig uten foreldelsesfrist for meg) kunne se frem til en beklagelse, som bekrefter at noen slik nedvurdering av mennesket Jesus, som sitatmisbruken innebærer, ikke kan påvises i mitt teologikritiske forfatterskap.

Det betyr noe så selvsagt som at «nedvurderingen» ikke gjelder et historisk menneske som har krav på å bli aktet som den han var, i sitt miljø, sin tid og sin historiske situasjon. Men at den er en detronisering av Jesus fra den umenneskelige rollen vi stadig lar kirken påtvinge ham som «Gud» og ufeilbarlig overmenneske i den norske stats «offentlige religion».

A.E.

Ref. 1)Dagbladet 26.07.2003, 2)Aftenposten 27.12.1958, 3) Dgbl. 21.5 og 5.6.1962. 4) Dgbl. 8. og 25.11.1965, 5)Orientering 4. og 11.12.1965, (jf. Jens Bjørneboes essays).

Andreas Edwien: Idekampen i det bibelske gudsbilde. Jesus forkynnelse i åndshistorisk lys (Tanum 1958). Dogmet om Jesus. Hvor mannen fra Nazareth tok feil.(Pax Forlag 1965, 5.utg. 1995). Kristendommen – en fare for verdensfreden?(HEF 1977/86). Jesus i konflikt med menneskerettighetene (HEF 1979).

22. juli. 2004

Artikkelen ovenfor har pr. i dag ventet på plass i Dagbladet i 26 måneder, etter tolv ubesvarte henvendelser for å få vite om den vil bli satt på trykk. Som det fremgår inkluderer den et velvillig tilbud fra forfatteren til løsning av en alvorlig klagesak
om “urettmessig avisomtale” (her i form av grove sitatforfalskninger). Dette er en situasjon hvor avisen daglig oppfordrer den som er utsatt for dette om å “ta kontakt med redaksjonen”. (se også rubr. bokomtale).

24.september 2006


Kommentarer

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.