Et visst glasshus har lett for å rase singlende sammen over enhver kirkens mann som innlater seg på emnet antisemittisme. Så skjer under atskillig brak med signaturen F. i siste nummer av Kirke og Kultur. Han er så frimodig å prøve å utfordre en ”opinion” som i hans øyne er malplassert opptatt av sør-afrikanske varer, lite av hjemlige rasetilbøyligheter, spesielt utslag av antisemittisme. Eksempelet er: En polsk jøde har nylig her i landet fått ”slengt predikatet jøde etter seg” og er flyktet til storbyen for å kunne leve i skjul.
Eksempelet er rystende og pinlig for oss alle. Men overraskende er det ikke. Høyst interessant er F’s feiladresserte ironisering over en opinion som for lengst har begynt å omfatte antisemittismen og dens kilder med våken interesse. Vi står her overfor et særlig flaut utslag av en så betent kirkelig samvittighet at hykleriet er eneste utvei.
”Kanskje det var en tanke”, spør F, ”å flytte idealismen et stykke hjemover? Å være litt mindre storartet og litt mer realistisk? Litt mindre prinsipiell og litt mer menneskelig?”
I lang tid har nok dette vært mer enn ”en tanke” – unnfanget ganske andre steder enn i kirkelige tidsskriftredaksjoner. ”Idealismens søkelys er virkelig for lengst rettet mot meget realistiske objekter i selve vår kulturs ”allerhelligste” arne. Det eneste naturlige utgangspunkt for et arbeid for varige praktiske resultater på det området.
”En polsk flyktning har fått slengt predikatet jøde etter seg.” Jeg er enig med Kirke og Kultur. Det er en skandale.
Det er en 1500-årig kirkehistorisk skandale av rystende dimensjoner! Det folk denne mann tilhører har i mer enn halvannet årtusen fått slengt ordet ”jøde” etter seg. Hvorfra? Fra den kristne kirkes prekestoler og altere! Fra prest og lærer i forkynnelse og undervisning.
Det får det slengt etter seg den dag i dag! Fra samme hold! Den skandalen har vi ennå til gode å se kommentert i kirkelige tidsskrifter.
Ekkoet av dette rammet for 15-20 år tilbake 6 millioner av dette folket – og forvandlet dem til aske.
Ekkoet rammer i dag bl.a. en polakk som må flykte i vårt eget land. Landet som for få generasjoner siden ville nektet ham å overskride sin grense, under vakthold av en kirke som skulle holde vår kultur ren og ubesmittet av sjelelige ”minusflyktninger”.
Sa jeg ekko? Jeg leste nylig i avisen om en liten pjokk som troskyldig ga Eichmanns gjerninger sin støtte, etter å ha gjennomgått ”kristen oppseding” i vår barneskole under en sikkert from frøkens kateter.
Bare i løpet av det siste halvår har jeg hørt grovt antijødiske taler fra søndagshøymessens prekestoler servert gjennom Norsk Rikskringkasting.
På vårparten i fjor stod en professor i teologi ved Universitetet i Oslo (N. A. Dahl) på talerstolen på Misjonshøgskolen i Stavanger og slengte på ny ordet ”jøde” etter det urettferdigst og styggest forfulgte folk i verdenshistorien.
”De vantro jøder” sa professoren, ”står som representanter for den verden som står Gud i mot… Verdens motstand får et konsentrert uttrykk blant jødene… De er nedenfra, av verden, de har djevelen til far… Bak ”jødene” og ”verden” har djevelen stått”. (Foredraget gjengitt i Norsk Teologisk Tidsskrift nr. 4, 1959).
Professorens prosjektil var Johannesevangeliets mytologisk infantile jødehat. Han lot ”Skriftens” autoritative røst si det verste for seg. Avgjørende er at han klart applauderte ved sine kommentarer og sin totale unnlatelse av å komme med en kritisk imøtegåelse av denne dypt primitivistiske dualisme. Og konklusjonen var: Gå ut og få det fordømte og fortapte folk på bedre tanker…
For å holde fasaden i orden passet professoren på å skyte inn at dette ”ikke har noe med antisemittisme å gjøre”. Her er i sannhet – jeg tør si den villede, beregnende begrepsforvirring eklatant.
Må jeg få korrigere på det alvorligste: Her står vi nettopp og tvert om overfor selve den selvrettferdighetens forvorpne ”ånd” som har styrt det kristne jødehat i halvannet årtusen, som har støtt dette hundsede og forhånte folk ut i mørket, pint og plaget og jaget det, drept og knust det – og merket restene på kropp og sjel. Det er denne samme ”ånd” – vedholdende næret av kirkens konfesjonelle propaganda – som i de siste hundreår stadig på nytt har manifestert sin virksomhet i mer og mindre sekundære former for ”politisk” rasehat. Hitler og Eichmann gikk notorisk i den kristelige antisemittismens skole.
Ringen er sluttet. Det faktum bør ingen kirkelig taktiker lenger prøve å skrøne seg selv og andre bort fra. Det er avgjort på tide ”å flytte idealismen et stykke hjemover” – i stedet for å ”fare over land og hav for å vinne en proselytt”. Og der bør man prøve å være litt mindre kirkelig storartet og litt mer realistisk. Litt mindre kristelig prinsipiell og litt mer menneskelig!
Det er særlig gagnlig når konfesjonen er et glasshus.
Dagbladet, 19.8.1960
Leave a Reply