En prest i den kristne kirke uttalte nylig i et foredrag: «Menneskebildet står og faller med Gudsbildet. » Han trakk ikke noen bemerkelsesverdige konsekvenser av dette, men det var tydelig at han ante dem.
Vi må gi ham rett i disse anelser. Til alle tider har menneskene dannet seg guder i sitt eget bilde. Alltid har de utstyrt dem med de samme estetiske og etiske egenskaper som har preget dem selv. Gudenes sinnelag har som menneskenes skiftet fra storm til solskinn, fra vrede til glede. De har vært milde og harde, gode og grusomme, barmhjertige og sadistiske, ærekjære, nidkjære og pedantiske, uselviske, storslåtte og generøse, egoistiske, smålige og gjerrige. Som sine tilbedere har de hatt utvalgte venner og utvalgte fiender, de har sluttet kontrakter og overenskomster, de har straffet og belønnet, hevnet og tilgitt. De har sittet på troner som dødelige, jordiske fyrster, de har ført krig og sluttet fred som dem, de har bodd i tabernakler, templer og himmelske slott og hatt tjenere og ambassadører med alle fullmakter, de har vært stammehøvdinger, nasjonale diktatorer og verdensherskere, de har inngått ekteskap og avlet sønner og døtre. Som sine tilbedere – i hvis bilde de er dannet – har de krevd blodsutgydelse for å bli forsonet ved begåtte forbrytelser, de har demonstrert sin «makt» ved fryktelige trusler om ødeleggelser og hinsidige pinsler og til gjengjeld sin kjærlighet og godhet ved de lyseste løfter og forjettelser. Med en lett omskrivning av noen kjente ord fra det bibelske skapelsessagnet kan altså forholdet uttrykkes slik:
«Og mennesket dannet seg en gud i sitt skrøpelige bilde og blåste sin ånde i hans nese.»
I virkeligheten er gudsbegrepet det beste barometer for menneskets åndelige nivå. Her kan vi avlese deres frihet og trelldom, godhet og ondskap, tillit og angst. Her avspeiles deres åndelige balanse eller mangel på sådan, deres etiske overskudd og deres smålighet, rommelighet og pedanteri. «Si meg hvem din gud er, og jeg skal si deg hvem du er.» Den åndelige omveltningstid vi lever i, innbyr til å gjøre opp vår sjelelige status. Hvor står vi? Hvor høyt har historiens arm løftet oss? Skal vi få svar på det, må vi kontrollere våre religiøse forestillinger og begreper. Vi må gå til kirken og skolestuen og få tak på det aktuelle gudsbildet. For stadig er det en bestemt religiøs lære – en mytologi – som danner det åndelige grunnlaget for vår moralske oppfostring og sjelelige forming. Og her møter oss også som ventet et broket bilde preget av de samme sterke motsetninger som kjennetegner europeerens psyke. Mennesket har ikke fornektet seg. Også vi har valgt oss en gud i vårt eget bilde. Det kristne gudsbegrepet synes å være en tro forstørret kopi av menneskesinnet med dets rakt motsatte ytterpunkter av godt og ondt. Vi finner i dette gudsbilde barbariske trekk som en uvilkårlig assosierer med de siste årtiers grusomheter i konsentrasjonsleirene – jeg siterer fra kristendommens kildeskrift, «evangeliet» :
«Disse fiendene mine som ikke ville ha meg til konge over seg: Før dem hit og hugg dem ned for mine øyne.» (Luk. 19, 26) – «Frykt ham som først kan drepe og siden har makt til å kaste i helvede» (Luk. 12, 5) . – «Da skal denne tjeners herre (Gud) komme en dag han ikke venter og i en time han ikke vet om, og hugge ham sønder og la ham få lodd og del med hyklerne. Der skal være gråt og tenners gnissel» (Matt. 18, 34) . – «Da skal han si til dem på sin venstre side: Gå bort fra meg, forbannet som dere er, til den evige ild som er beredt djevelen og hans engler» (Matt. 25, 41).
Nå vet vi at selve den religiøse forkynnelse i dag til dels er i ferd med å sprenge sine dogmegrenser, i det den ved iherdig fortolkning søker å avdempe disse med et mildt ord frastøtende trekk i gudsbildet, mens de f.eks. i middelalderens kristendom dannet kjernen og motivet og ble fremhevet og forsterket. Her kan vi altså tydelig spore menneskets etiske utvikling! Men ellers er det ingen tvil om at menneskene bærer i seg voldsanvendelsens spirer i samme utstrekning som de ennå ikke har sagt seg løs fra disse trekk. Når den aktuelle teologiske fortolkning søker å finne et slags kompromiss mellom tilgivelsens gud og hevnens gud, så er det helt enkelt uttrykk for at menneskene moralsk ennå står på kompromissets standpunkt. Ennå er de delvis behersket av den ulykksalige forestilling at ondt kan fordrives med ondt. Ennå lever disse nihodede «trolle i hjernens og hjertets hvelv», lever av redselen, frykten – «menneskets laveste instinkt» som Fridtjof Nansen kalte det. – Gudsbildet har ennå de samme trekk som den autoritære stats bødler. Større er ikke avstanden fra vår høyeste ideologi til den moralske nihilisme! På den annen side har vi det kristne gudsbegrepets etisk høyverdige side, det som representerer åndsmakten i kristendommen og som tross alt det grums fra angstens fantasiliv gjennom årtusener som den er blitt forurenset med, har gjort den til menneskehetens mektigste løftestang. Jeg siterer igjen fra «evangeliet»: «Gud er god mot de utakknemlige og onde». (Luk. 6, 35) . – «Gud dømmer ingen – .» (Joh. 5, 22) . – «Vær barmhjertige, som deres himmelske far er barmhjertig.» (Luk. 6, 36) . Selv om dette gudsbilde bare sjelden kommer fram i Jesu forkynnelse – i sin reneste form finner vi det bare i to av hans lignelser: «Den bortkomne sønn» og «Det bortkomne får» – så er det dette som er blitt verdens lys. Bare her harmonerer det med kristendommens etiske menneskeideal, bare her blir det mening i det berømte ord : «Vær fullkommen som din himmelske far er fullkommen.» Her møter vi den tilgivende, kjærlige Gud i bildet av en far og en god hyrde, et bilde uten de smålige, amoralske trekk fra den primitive religion. Vi møter skaperen, som ikke hevner, ikke straffer fordi han har alt initiativ og alt «ansvar».
I de århundrer kristendommen har vært Europas religion, har disse to innbyrdes motstridende sider i det kristne gudsbegrep drevet sitt spill, sin kamp om menneskesjelen. Eller for å uttrykke det omvendt: I dette gudsbilde har menneskets psyke avspeilet seg i sin styrke og sin svakhet, sin godhet og sin ondskap, sin livstillit og sin livsangst. Her har den gitt seg selv det frie spillerom over den moralske skala («legalisert» av forsoningslæren) som angsten behøver: snart har betoningen ligget på den mørke, grusomme side, snart på den lyse, kjærlige – alt etter det aktuelle «behov». Men – og det er det store: fra middelalderen til i dag kan vi iaktta en tydelig flytting av tyngdepunktet som på en vidunderlig anskuelig måte viser det europeiske menneskes etiske vekst.
Her skal vi imidlertid merke oss at religionsundervisning er langt mer konservativ enn forkynnelsen. Den første har ikke kunnet ta seg den «fortolkningsfrihet» som den siste har gjort, og den fører derfor mennesket mer ubarmhjertig tilbake i den opprinnelige kristne mytologi, Religionshistorisk er denne mytologi et resultat av en jødisk babylonsk-persisk-hellensk synkretisme. Barnet møter altså sine orientalske forfedres tillit og angst, godhet og ondskap, kjærlighet og hat i gjenspeiling på teologiens firmament. Den konflikt som dette naturlig nok forårsaker, «løses» gjennom oppveksten ved at begrepet «Gud» etter hvert oppløses – mister liv og virkelighet – for som det er sagt: «– et rike som er i splid med seg selv kan ikke bestå». Termen «frykte og elske» – som på en enkel måte avslører spliden – er blitt det pluss-minus som opphever sin gjenstand, fordi frykt og kjærlighet (tillit) er de mest uforsonlige antagonister som noensinne er stilt side om side.
Resultatet av dette kursus blir helt naturlig religiøs og moralsk forvirring. Mennesket blir uten etisk holdepunkt. De etiske idealer trekker fra den ene side, det eskatologiske barbari fra den annen. Faktisk har barnelærdommen med sitt mindreverdige gudsbilde idealisert og kanonisert selve det onde. I høytidelig, sakral form møter barnet i dette gudsbegrep refleksen av det som hele den humanistiske verden i dag avskyr og strever for å komme bort fra: truslene om rå og grusom vold.
Det konfesjonelle resultat er naturlig nok negativt. Men de moralske følger er uhyre skjebnesvangre. Når mennesket på barnesinnets tabula rasa får preget bildet av et vesen som benytter seg av konsentrasjonsleirer og tortur for å pine og ta hevn over alle dem som det ikke lykkes å skremme til å godta en religiøs konfesjon, og samtidig lærer at de er skapt i dette vesens bilde, så er rimeligvis – som allerede nevnt – veien ikke så svært lang til diktaturstatens moralske nihilisme. Nettopp i dag er det ennå offisielt kristne Europa mottagelig for kortsynte, sekterisk ideologer i likhet med nazismen, fordi en bestemt psykologisk type – diktatoren – lett kan tre inn på det primitive gudsbildets plass etter at dette har mistet transcendent liv, virkelighet og autoritet – og overta dets egenskaper; Lidenskapelig og hensynsløst hat til ikke-partifeller og enestående løfter om belønning til de «troende». Derfor er den autoritære stat med sine fryktelige voldelige overgrep, et psykologisk fullt naturlig fenomen nettopp i det ennå dogmekristne Europa.
Vi begynte med å vise hvorledes gudsbildet avspeiler menneskenes moralske nivå. Dette påvirker så igjen det etiske liv – her er en stadig vekselvirkning. Det gjelder også om det tradisjonelle gudsbilde i en religiøs omveltningsperiode psykisk er fortrengt og menneskene ytre sett erklærer seg religiøst indifferente. (Barndomsinntrykkenes psykologi har en stor aktuell oppgave i å påvise sammenhengen her.) Men i dag opplever vi altså en sterk bevisst opposisjon mot det kristne gudsbegrepets mindreverdighet og etiske primitivitet, en opposisjon som naturligvis selv er «kristen» i moralsk forstand, fordi den springer ut av trangen til å virkeliggjøre den kristne etikk. Den kristne dogmatikk og den kristne etikk avslører seg som antagonister. Som eksempel kan en nevne vår holdning overfor medmennesker av andre religioner. Mens de kristne dogmer her oppfordrer til steil intoleranse og et sterkt nedsettende syn på «hedninger» (langt mer nedsettende enn mange «hedenske» religioners syn på de kristne!) så går den etiske utvikling ut av denne smålighet: til å erkjenne
(siste del mangler)
Leave a Reply