Antisemittismen

– En konsekvens av kristendommens uholdbare teologi om Jesu guddom

Da Jesus – ved Paulus` misjonsvirksomhet – var blitt presentert som ”Kristus” og overnasjonal him¬mel-messias for hedningene, varte det ikke lenge før Jesu personifikasjon av dualismen i ”onde” og ”gode”, troende og vantro mennesker, ble tilsvarende gene¬ralisert og forenklet. I kraft av myten om Jesu oppstan¬delse, av Paulus’ antijødiske teologi, og som følge av jødenes selv¬sagte avvisning av denne teologi, utvidet de europeiske hedningene i stigende grad den av Jesus særlig utpekte, vantro kontrapart til å omfatte «jødene» i sin alminnelighet. Det var på ny det primitive behovet for forenkling som gjorde seg gjeldende. Johan¬nes-evangeliet, hvor jødehatet er særlig sterkt fram¬tredende, og hvor Jesus bl.a. sier om ”jødene” som ”ikke trodde på ham”, at de ”har djevelen til far”, ble hovedskrift i Det nye testamente. Med sitt forsøk på å sammenføye den paulinske himmel-Jesus med den histo¬riske Jesus, ble dette skrift samtidig NT’s hovedkilde til kirkens inkarnasjonsdogme om Jesus som en guddommelig person. Dette viser årsakssammenhengen mellom selve Jesus-apoteosen og kristenhetens antisemittisme. Jesus var selv «jøde», og det er hevet over enhver historisk tvil at den jødekristne menighetens lære, som ble så sterkt forkjetret av den europeiske, hedningekristne kirke, var i nærmest samsvar med Jesu egen.
Når man trekker fra dualismen og hans opptreden som mytisk, apokalyptisk-eskatologisk messias, står synoptikernes Jesus for så vidt i Det gamle testamentes domsprofetiske tradisjon. Det ser ikke ut til at hans første tilhengerkrets oppfattet noe markert grunnlag for ”jødehat” i selve hans opp¬treden, i betraktning av at Jesus i flere hundre år hadde sine mest trofaste tilhengere blant jøder. Det er i alle fall først ved den hedninge¬kristne, europeiske kirkes etter hvert hysteriske forgudelse av hans person, at han er blitt gjort til antisemittismens far fremfor noen annen. Hanvar selvsagt aldri blitt det, om han ikke ved denne forgudelse var blitt revet løs fra den jøde¬kristne tradisjon, og – i åpenbar strid med apostlenes oppfat¬ning – erklært som legemlig «oppstanden», og til sist proklamert som «Gud». Dermed ble «jødene» gjort til «Guds mordere». Det er dette – den verst tenkelige anklage som kunne rettes mot den monoteistiske jødedoms folk – som er hovedkilden til den ondartede antisemittismen i Europa.
Jødenes lidelseshistorie i denne del av verden, som sav¬ner ethvert historisk sidestykke i andre religionsmiljøer, har derfor – etter å ha tatt sin verbale og psykiske begynnelse i Det nye testamente – sitt avgjørende utgangspunkt i det faktum at den religiøst mest naive fraksjon av dogmatiserende fanatikere fikk overtaket i oldtidens kirkekamp, særlig på kirkemø¬tet i Nicæa (325). Fordi de overspente athanasianere seiret, de som utformet læren om at Jesus var «av samme vesen som Faderen», den som den dag i dag fastholdes som offisiell ideologi av de kristne kirker, er den teolo¬giske antisemittisme blitt en integrerende del av vår overleverte religion. Hadde de mer sindige arianere vært sterkere i oldkirken, disse i kulturell dannelse og religiøs innsikt mer høytstående orientalere, som klarte å vise et visst dogmatisk måtehold og forkastet læren om Jesu guddom og følgelig om jødene somgudsmordere, og som derfor hadde forutsetninger for åtilegne seg jødedommens religiøse og etiske verdierpå en mindre overspent måte enn den seirende fraksjon, så hadde europeeren antakelig unngått å sette den uhyggelige skamflekk på sitt historiske rulleblad som hans jødeforfølgelser er blitt 44). Men det var europeeren ikke religiøst moden for. Od det hindret muligheten for at han i tide kunne nå fram til en mer nøktern vurdering av Jesu historiske rolle, se ham mer på like fot med de gammeltestamentlige profeter og andre ledende skikkelser i religionshistorien. For som jødisk domsprofet hadde Jesus atskillig til felles med sine forgjengere, f.eks. Amos og Jesaias – skjønt med den forskjell at Jesus manglet deres selvkritikk.
Fordi Jesus allerede i sin teologi om Menneskesønnen og dennes opptreden som en slags ”visegud”, selv utvilsomt brøt med monoteismen – jødedommens første bud – og ved sin adferd også med dens krav om et objektivt lovgrunnlag for eskatologien, og utvilsomt ble dømt med fullt lovmessig hjemmel, ble han med Paulus’ bistand utstøtt av folket. Og slik revet ut av sitt miljø ble Jesus gjort til jødenes farligste fiende. De skulle få oppleve at barbarene på det europeiske kontinent i nord var rede til å fullbyrde trusselen: «De som ikke vil ha meg til konge over seg, før dem hit og slakt dem ned for mine øyne» (Lk. 19:27).

De polyteistiske europeiske hedninger, som knapt begrep et mukk av den israelittisk-jødiske domsprofeti som uttrykk for et religiøst høytstående folks selvkritikk og selvransakelse, fordi de selv sto på et så langt lavere religiøst og etisk utviklingsnivå enn jødene, trodde i sitt arme, forvirrede selvbedrag å tjene «Gud» med å bruke både Jesus og Israels profeter som fryktelige våpen mot deres eget folk. En uhyggelig, grotesk misbruk – som neppe har noe sidestykke i verdens religionshistorie!

I sitt barbari har våre kristne kirker i nesten to tusen år underbygget sitt naive og kunstige dogme om Jesu guddom og dermed sin ”fariseiske” selvhevdelse, ved å svartmale jødene. Ved hjelp av den utspekulerte kon¬trastvirkning, kunne man bevare illusjonen i kraft av en stadig, bevisst eller ubevisst historieforfalskning. Så lenge man har kunnet støtte dogmet med jomfrufødsel- ¬og oppstandelsespostulatets krykker, skjer svartmalingen naturligvis automatisk, for dermed pekes jo «jødene» uten videre ut som «Guds mordere». Og for å kunne ramme stadig nye generasjoner, kunne man henvise til ordene om at profetmord skulle straffes på selv de fjerneste etterkommere. (Mt. 23:31-36, endog i klar strid med Moselovens «fire ættledd», 2. Mos. 34:7).

Etter at dogmene om Jesu rent fysiske guddommelighet langt om lenge så smått begynte å vakle, har europeerne i sin teologi – for allikevel å kunne fastholde en form for Jesus-forgudelse – gått over til å legge stadig sterkere vekt på å utmale svart-hvitt-bildet av forholdet mellom «jødene» og Jesus ut fra den konflikt som kommer til uttrykk i de nytesta¬mentlige skrifter, fremdeles med særlig Johannes-evangeliets jødehat som normgivende, skjønt med den betydelige støtte det har også hos synoptikerne.

I tradisjonell ortodoks stil har kirken alltid fremstilt Jesus som den syndfrie, altoverskuende, allmektige, en¬bårne «Guds Sønn» og himmelhero. I nyere tid – særlig fra det 19. og 20. århundre – har man imidlertid med voksende fantasi prøvd også å gjøre ham til den fullkomne, allvitende, modige, rene og lyteløse humanist og filantrop som hadde vandret omkring i et morass av hykleri, ondskap, feighet, naivitet og nød. Tyngdepunktet i Jesus-dyrkelsen ble forskjøvet fra myten om «den sanne Gud» til myten om det etisk og intellektuelt fullkomne, «sanne menneske». Fra å være guddommelig frelser i himmelen ble Jesus menne¬skelig helt og ideal på jorden. Og til sist ble den him-melske gudssønn dermed uunngåelig til en prototyp på det «ariske», rasemessig suverent overlegne menneske.

Den kristne sakramentslære, med nattverden i sent¬rum, hadde forlengst lagt grunnlaget for oppfatningen av kristenheten som et rasefellesskap: Man åt seg til en slags fysisk union med det jomfrufødte og oppstandne Overmenneske. Tidligere hadde nok jødene kunnet redde livet ved bl.a. å ”utslette” sin jødiske identitet og anta kristen dåp og «tro». Men nesten to tusen års kirkelige jødehets på grunnlag av den eskatologiske, dualistiske sjeleraselære, måtte få dyptgående virkninger både på den kristne rasisten og hans offer. Derfor kom til sist – etter denne langvarige indre forberedelse, og begrunnet i Overmenneskets egen rasistiske stempel på dem som hadde ”djevelen til far” – forvandlingen av ”religionshatet” til ”rasehat” som en uunngåelig konsekvens.

Fra slutten av det nittende århundre drev den eskatologiske lære om de to utpekte grupper av ”frelste” og ”fortapte” sjeler, glatt over i en antropologisk rase¬ideologi. 45) Samtidig var Jesus hentet ned fra de him¬melske høyder uten å bli satt på den plass i historien hvor han hører hjemme: i sin egen tid, sitt eget miljø med dets menneske-, samfunns- og ver¬densbilde. Og denne halvhet fikk uhyggelige følger. De europeiske kir¬ker hadde alltid varslet sitt eskatologiske oppgjør med dem den hadde utpekt som Jesu og den kristne verdens spesielle motpart: «jødene». Fordi deres dogme om Jesus ble stående, ble dette oppgjør nå mer enn noensinne forsøkt flyttet fra en uklar eskatologisk fremtid til en håndgripelig nåtid, – i stedet for å plasseres på det religionshistoriske museum for tilbakelagt fanatisme og intoleranse. Etter i mer enn halvannet tusen år å ha stemplet jødene som den kvalifiserte vantro og dømt dem til den eskatologiske «ildovn», hadde våre kristne kirker klart å bryte ned siste rest av respekt for jødenes menneskeverd og bane veien for religions- og verdenshistoriens verste forbrytelse. Rundt omkring i Europa satt nylig millioner av enfoldige «kristne», sminket med kirkens konfesjonelle ferniss, fortumlet av dens dogmatiske propagandas hammerslag – og samtykket stilltiende i hva de så som «Guds dom» over jødene.

Hvem er vi, som roser oss av vår ånd og vår kultur? Hvem er vi, som lar en «statskirke», en «offentlig reli¬gion» den dag i dag få fortsette med å dosere de infantile ideo¬logiske doktriner som bevislig er skyld i verdenshistoriens mest ondartede folkeforfølgelse med massemord på millioner av uskyldige mennesker som konsekvens?

Den personifiserende dualisme er krigens og voldens ideologi. Tiden er derfor fullmoden for oppgjøret med den. Den postulerer dogmet om det varige fiendskap. Den framkaller uavlatelig partier som ikke kan tåle hver¬andre. Den sier at verdens bærende krefter og makter er tvedelt og at de to streber etter å utslette hverandre. Dualismen er i sin personifikasjon fiendskapets ideologi, falsk og naiv, skapt av forsømte barn som ennå ikke kunne tenke fordi de ikke hadde gått i ettertankens skole, av barbarer som ikke kunne vite, fordi de ikke hadde lært nok av livets erfaring. Og barbarenes barn gjorde den – og mange av dem gjør den fremdeles – til religion. De var barn som levde i mytens og fantasiens verden, i sin infantile forestiling om det ondes natur ennå for små for en dypere sannhet.

Jødene hadde en grundigere og dypere menneskelig erfaring. De visste allerede på Jesu tid i sitt innerste at dualismen var falsk. Da den brøt seg inn i senjøde¬dommen og hadde brukket og splittet den opp, ante de at den ikke eide den dypeste kjerne av sannhet. At den aldri kunne forene på etisk og åndelig grunnlag.

Derfor ble monoteismen i det avgjørende øyeblikk hellig, hjørnestenen. Dualismen hadde splittet og kuttet jødedommen opp i sekter på kryss og tvers, og da den uunngåelige konsekvens av dette til sist meldte seg: en av deres egne ble den personifiserte dualismes utford¬rende profet, gikk over de siste grenser og forlangte plass ved Jahves høyre hånd, da våknet det monoteistiske instinkt for alvor. Da skjønte man at det var galt fatt. Guds enhet – og derfor visjonen om fred på jorden – sto i alvorlig fare, religionens bæresøyle var truet: Et menneske av deres egen midte prøvde å gjøre seg nesten til «Gud»! De hadde rett i sin frykt. Instinktet var riktig: Ingen nestekjærlighetens etos kunne varig bestå på en krenkelse av Skaperens enhet. Uten den ville freden og enheten bli et evig fata morgana. At hedningene ennå var for kulturelt underutviklet til å nå frem til en etisk monoteisme uten gjennom dualismens midlertidige illusjon, kunne de ikke vite. Eller ante de det i sin fortvilte protest? For de var ute av stand til å svare med noe annet enn sin lov, et svar som er hevet over all kritikk: Herren vår Gud er en, og der er ingen ved siden av ham. Dualismens opprører måtte vite hva han gjorde. Han tok og måtte ta konsekvensene.

Tanken om Den Ene var tanken om Enhet, og dermed i virkeligheten om fred! Kravet om Jahves usynlighet, at han var av ånd, var dypest sett et krav om toleranse. En kriger hadde nok den gamle gud vært i Israels øyne. Men bare for å knekke hovmod, sitt folks ikke minst (skjønt det hadde mindre av det enn sine undertrykkere), der var de største profetene enstemmige. Bare for å gjøre mennesket ydmykt overfor Skaperen. Ikke i krig med noe annet enn menneskets hovmod og maktbryn¬de. Ikke i evig krig og splid med seg selv. Ikke en evig partifører. Gjør «Gud» til menneske, gjør et menneske til «Gud», så er den ufeilbarlige partiføreren der, den ideologiske diktator som skjelner årvåkent mellom de som er «med meg» og de som er «mot meg» og derfor ikke er i stand til å granske hjerter og nyrer. Derfor sa jødene nei til Jesus-apoteosen!

En gang skulle ulv og lam forsones og krigens våpen smis om til fredens verktøy, det var jødens ukuelige tro og håp. Og beskyttet i sin nasjonal-religiøse tradi¬sjon førte han selv en våpenløs frihetskamp gjennom to årtusener – uten sidestykke i verdenshistorien. Og kraften hentet han i sin tro på framtiden, på sin rett til frihet, til å være seg selv, på mennesket, på Skaperens enhet.

Derfor ble dualismen med sin evige krig, med sin «mytologiske militarisme» i helvetesforestillingen bare en episode i den jødiske religionshistorie. Man ante at det var synd mot ånden å forbinde den med evighetsperspektivet, at det ville være blasfemi. Bare ett virkelig dogme har jøden hatt: Gud – Skaperen – er en. Av den sprang tanken om menneskehetens enhet fram – og dermed tanken om fred – på jorden. Og det var den samme etiske intensjon, som også – skjønt innenfor sekteriske grenser – trådte fram i Jesu lære, som frukten av jødedommens moralutvikling: Elsk din fiende – fordi du ikke skal ha noen – fordi Gud er en og derfor alle menneskers skaper.”

Jødene ante alt den gang at deres ytre forestillinger om «Gud» bare var en mytologisering av det relative og tidsbestemte. Derfor har de alltid nektet å lage seg konkrete, synlige bilder av «Gud». De kjempet fanatisk mot hellenernes og romernes krav om at de skulle ære konger og keisere og deres symboler med religiøs til¬bedelse. De hadde og tilba bare en gud, den usynlige Jahve. Derfor ble de også av omverdenen beskyldt for ateisme: en usynlig gud var ingen gud. Men de bøyde seg ikke. De holdt urokkelig fast ved at livets skaper og oppholder var usynlig og aldri inkarnerte seg: Gud var Ånd! På helt de samme premisser avviste de senere Jesus-apotesen. De nektet å plassere et menneske på Guds trone. De visste at hvis de gjorde det, hvis de opphøyet mennesket, en skapning, til «Gud», så forrådte de den ”Allmektige og Usynlige”. De visste det og de hadde selvf¢lgelig rett. På dette sentrale punkt bar de på menneskehetens dypeste, sanneste anelse. Europas jøder ble en permanent påminnelse til den kristne kirke om påny og påny å tenke sin ideologi igjennom, ransake dens premisser og stadig sette spørsmålstegn ved inkar¬nasjonspostulatet.

Sin anelse, sin visshet om «Guds» enhet og usynlighet klamret jødene fast til sine nasjonale tradisjoner, hva annet kunne de gjøre? Ved dette sitt innbitte forsvar av åndsmonoteismen ved hjelp av sine – for andre kanskje uforståelige-historiske tradisjoner, kunne de bevare «skat¬ten i akeren» gjennom de mørke pinefulle århundrer i det forfølgelsenes ragnarokk de skulle møte.

Samtidig var det midt i sin kompromissløse kamp for monoteismen at jødene hadde drevet fruktene og frøene av sin religiøs-etiske erkjennelse, slik den hadde funnet uttrykk i deres skrifter, ut til de fremmede, til «hedningene» på en annen måte enn de selv hadde beregnet. De som ikke var modne for «Guds» usynlighet, men ropte på en inkarnert gud, på en menneskelig auto¬ritet, en ideologisk diktator, en sterk mann som hadde tenkt og sagt alt de mente de behøvde å vite, de hadde gjort deres dualistiske opprører fra Galilea til sin hånd¬gripelige, synlige «Gud».

De romerske, germanske og norrøne barbarer måtte altså ha en «Gud» som i bokstavelig forstand var dannet i deres bilde. Likesom for babylonere, egyptere og hel-lenere var heller ikke for dem en usynlig, en åndelig gud noen «Gud». De kunne fra først av bare fordøye en liten tilmålt del av dette nye lys fra Orienten. Derfor valgte de seg inntil videre en gud med passende dimen¬sjoner, et menneske i rollen som mytologisk himmel¬konge, som lovet dem paradisisk salighet hvis de falt ned og hyllet ham som «Gud», og samtidig garanterte en reddsom avstraffelse for alle motstandere og uten¬forstående. Og for selv å være sikre på å frelses fra hans trusler om å bli «kastet i ildovnen», splittet de seg opp i sitt forvirrede bedrag om det ondes og det godes personifiserte inkarnasjon. Alle ville stå sin motset¬ningsfulle menneskegud bi i hva de tok for hans mytolo¬giske utrenskingsaksjoner mellom «ugras» og «hvete». Derfor ble barbarenes kristne verden en langvarig skue¬plass i en alles krig mot alle. Hadde han ikke selv sagt: «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd»? Ergo trakk man sverdet.
Men den i de kristnes øyne verste av alle fiender, fordi han midt iblant dem nektet å hylle deres men¬neskegud, han slo ikke igjen når han ble slått, førte ikke lenger forsvarskrig med hatets og voldets våpen. I tusen år hadde han stått på defensiven overfor over¬mektige stormakter – og forlangt sin rett til å være herre i sitt eget hus, til å være seg selv. I ytterligere to tusen år, men nå våpenløs, uten fedreland, sto jøden stadig på defensiven og verget sin rett – og dermed alles rett – til åndsfrihet. I disse to tusen år hadde han vendt det annet kinn til, fulgt – som av instinkt – det etiske imperativ som var den sanne frukt av hans folks erkjennelse: Han som – i motsetning til «Jesu etterfølgere» for hvem jorden var og skulle være en evig jammerdal – i sin Bibel og i sitt bryst bar på drømmen om fred på jorden.

Heller gikk han i døden enn å forråde sin tro overfor de forvirrede korsfarere, Taus, flekket av barbarenes spytt, hadde han dratt med tiggerstaven og klæsbylten på sin årtusenlange flukt etter fred – gjennom kirkens og krigens hatfylte Europa. Men millioner skulle til sist bare finne den i døden.…..

Den kristne fariseeren på gatehjørnet, som takket sin dogmatiske dverg av en gud for at han hadde fått sitt «beger og fat» renset utvendig – med en skvett vann, en slurk vin og en brødbit – begynte å undre seg over denne jødiske ubøyelighet. En undring som tok til å under¬minere hans uforgripelige gudelighets posisjoner. Litt etter litt – men uhyre langsomt – er han begynt å tenke og våkne.


Kommentarer

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.