Jesu oppstandelse – teologenes dilemma
”Jesus kan komme igjen i morgen den dag”, utbrøt nylig biskop Per Lønning i en TV-debatt (om «Dyret i Åpenbaringen»). Ingen i det utvalgte panel motsa ham. Spørsmålet om når Jesus kommer, kan man diskutere. Men ikke om han kommer. For a t han «kommer igjen», og at han som den oppstandne er ”den samme som mannen fra Nazareth”, proklameres ustoppelig og i så høytidelige former gjennom vår statsteologiske kringkasting at det hever seg over debatt. Og særlig på Jomfru Marienlyst, hvor man bør betrakte seg som «gjest i Herrens hus».
Den ”dobbelte utgang”
For dette er en alvorlig sak. Hva han – Jesus – skal foreta seg når han kommer, blir som alle vet klart understreket: Han skal «dømme levende og døde». Hva det innebærer har Bjørgvin-bispens kollega i Oslo nylig minnet om. Biskop Aarflot sier seg ifølge Vårt Land ”lei for” at en av hans prester har tatt avstand fra «den evige pine». Han innskjerper at fordi «Bibelen og bekjennelsen er norm for kristen tro og tanke», er det en «dobbelt utgang av dommen». Når han allikevel ikke ønsker Vålerengen-prestens avskjed, er det fordi denne ikke bestrider «den dobbelte utgang». Og formodentlig fordi det er svært meget «å gå på» i en straffeskala fra den statskirkelige bekjennelses «pine uten ende» (Augustana art. 17) og nedover til tidsbegrensende avstraffelser hvor selv de sanksjoner Europas mest ytterliggående voldsdiktatorer har operert med, blir særdeles snille og humane. Den «dobbelte utgang» skyldes at også himmelske diktatorer sier man enten ja eller nei til. Avgjørende for frelsen, og for dommen som skal sortere oss for de to «utganger», er at vi velger rett religion, rett tro, rett frelser, rett fører. Eller som biskopen – på trygg norsk statsteologisk grunn – slår fast: «Jesus er det eneste grunnlaget for frelse og evig liv», – «forholdet til Jesus er avgjørende i dommen» (Vårt Land 22. februar 1992). Og han får støtte: ”Et menneskes dom og frelse vil være avhengig av den stilling det tar til hans forkynnelse og person” (professor og ordinert prest Jacob Jervell).
Nasjonal ulykke eller teologisk tragedie?
Ved slik å gjøre den tiltaltes personlige, subjektive forhold til og meninger om dommeren avgjørende for om han skal dømmes eller frifinnes, demonstrerer og praktiserer våre kristne kirker – her statskirken i rettsstaten Norge – prototypen på den korrupte justis. Denne psykofysiske terroren med den voldsomst tenkelige trussel mot våre sjeler og våre livssyn står stadig sentralt i norsk teologi. Dens tilsynsmenn har i lovbestemt oppdrag å påse at prestene holder fast ved den personifiserte dualismes menneskesyn, knyttet til Jesus og hans gjenkomst som dommer.
Dette til tross for at det ikke lar seg historisk bestride at profeten fra Nazareth, som utvilsomt spådde sin gjenkomst innen sin egen generasjons levetid, hittil har tatt feil med nærmere to tusen år. Ikke minst av den grunn kan man neppe bebreide dem som innstiller seg på at han ikke kommer. For det norske folk – og for de ansvarlige teologer, blir dermed situasjonen fra kirkens synspunkt stadig mer prekær. Ifølge en fersk meningsmåling er det bare fem av ti nordmenn som «tror på Gud» og på at «Jesus er vår frelser» (Aftenposten 15.2.1992). Altså et forstemmende dårlig resultat av at landets borgere gjennom mer enn tretti generasjoner fra vugge til grav har vært gjenstand for en intens og bokstavelig talt voldsom teologisk propaganda.
Forutsatt at teologien er riktig, er dette ikke bare en stats- og folkekirkelig tragedie. Det er naturligvis en nasjonal ulykke av enorme dimensjoner. Hvis teologien derimot er gal, er det i det minste – som vi skal se – en teologisk tragedie. For hva er det historiske grunnlaget for dette statsideologiske drama? Er det virkelig utsikt til at Jesus – tross sine feiltakelser – kan komme igjen?
”Oppstandelsen” og den tomme grav.
Det er uten videre klart at det kan Jesus bare gjøre under en hovedforutsetning: at han «sto opp fra de døde tredje dag», at han «fór opp til himmelen», og at han siden har oppholdt seg der i sin fysiske identitet i påvente av gjenkomsten. Dette reiser følgende spørsmål:
Mener statskirkens teologiske lærere, biskoper og prester stadig i fullt alvor at dette brudd på en fundamental naturlov – med en tom grav som nødvendig konsekvens – faktisk fant sted, og det med den følge at han ikke bare den gang ble objektivt sett i live i sin personlige, dvs. fysisk betingete identitet, men at han vil bli det på ny? Og har de i så fall et reelt historisk grunnlag for å mene dette?
Til det er først å si at det lenge har vært sterkt iøynefallende hvorledes teologer flest i vår tid rygger tilbake for en offentlig konfrontasjon med dette for kirke og folk altoverskyggende problem. Da jeg i 1962-65 rettet skarp kritikk mot deres likegyldighet for det historiske sannhetsspørsmål, flyktet en daværende domprost over hals og hode fra problemet: «Kirken utgir tro for tro», erklærte han i en kommentar nærmest påtatt nonchalant (Per Lønning i Morgenposten). Og dermed ferdig med det! At jeg i min kritikk påviste at nettopp dette var en misbruk av selve «tros»begrepet, og utførlig begrunnet at temaet vitterlig er av rent historisk karakter (nærmere nedenfor), forlangte han å ignorere fullstendig. Overfor et gjentatt, nå personlig direkte spørsmål fra min side i 1970 til biskopen av samme navn (nå i Borg), dro han seg fremdeles unna – til sin trygge prekestols monolog.
Situasjonen i dag er uforandret: kirkens teologer skyver dette utålelige dilemma foran (evt. bak) seg ved å si at: «den tomme grav hører med til en nytestamentlig forståelse av påskebegivenheten». Hvis den er «en begivenhet uten konsekvenser for hans legeme», så «er det ikke en bibelsk virkelighet vi fallbyr» (Per Lønning: «Kristen tro», Oslo 1989, s. 162. Begge uth. av meg).
Ganske riktig. Men ved denne finurlige ordbruk unngår teologen behendig å røpe sitt eget standpunkt til denne prekære fysiske oppstandelse – den eneste som han vet han med samme historiske og språklige redelighet som vi møter hos NTs ”evangelister” – kan betegne som: «oppstandelsen».
Det er følgelig den statskirkelige strateg som her taler – og tier. (Jf. min artikkel herom i Klassekampen 20.11.1991. Jeg spurte der bl.a. om hva biskop Lønning som fhv, politiker hadde lært på Stortinget om «de styrendes plikt til å tilkjennegi hva de er i stand til å svare på seriøs kritikk?»). En styrende statsteolog ser det i dag åpenbart som en hovedoppgave å unngå å svare, og dermed unngå å forstyrre kirkens medlemmer (og politikere) med teologiens alvorlige historiske sannhetsproblem. En ærlig konfrontasjon med de særdeles brysomme historiske kilder til «påskebegivenheten», vil stille teologen overfor den umulige oppgave å måtte gi en plausibel forklaring på hvorfor et toppsensasjonelt brudd på en grunnleggende naturlov er mer sannsynlig enn andre og ganske selvfølgelige, nærliggende forklaringer på atJesu grav var tom – la meg nevne denne mest sannsynlige: Den ble brukt midlertidig ”fordi den var så nær” og man hadde tidsnød pga. sabbaten. Avdøde ble deretter om natten flyttet til annet gravsted av sine venner, for i hemmelighet å gi den galilæiske blasfemiker en anstendig begravelse. Kirkens konfesjonelle fasade, dens hovedpersons overhistoriske ufeilbarlighet – og teologenes hyrderolle, står og faller med hans «oppstandelse». For som Lønning klart og riktig understreket allerede som verdslig politiker: Hvis dette dogme «ble fjernet, ville hele kristendommen falle fra hverandre i meningsløsheter». («Utenfor allfarvei», Oslo 1962, s, 73).
På denne stadig mer tåkefylte allfarvei er det i dag som nevnt folksomt – av kirkelige teologer. Og her synes enigheten å være stor om at den sikreste måten å unngå at «oppstandelsen» – og dermed «gjenkomsten til dom» – blir «fjernet», er at man avstår fra enhver medvirkning til en offentlig debatt hvor “mysteriets” tåke splittes og spørsmålet om oppstandelsens historiske faktisitet stilles utvetydig og klart. Jeg skal gi noen flere eksempler på dette:
Memorandum til de teologiske fakulteter
Ved den nevnte allfarvei møtte jeg for noen år siden også Inge Lønning, professor i teologi (og rektor) ved Universitetet i Oslo. Foranledningen var at han her hadde holdt en forelesning om Jesu oppstandelse. Min interesse for hva spesielt han hadde på hjertet, skyldtes at jeg da hadde ventet i en årrekke på svar på en henvendelse jeg, i egenskap av bibel-, kristendoms- og Jesusforsker og med grunnlovpålagt, inndøpt medlemskap i Den norske kirke, hadde sendt både Lønnings fakultet og Det Teologiske Menighetsfakultet. Det er nøyaktig tretti år siden. Det ble utgitt i trykken med tittelen: «Kirkens dogmer om Jesu naturlovstridige fødsel og oppstandelse. Memorandum til de teologiske fakulteter: SANNHET ELLER USANNHET?» (påsken 1962)
I henvendelsen hevdet jeg at disse to dogmene etter sitt innhold ikke er «trossetninger». De ”gjelder ikke tros-spørsmål, men faktiske, kontrollerbare historiske spørsmål som bare kan besvares på grunnlag av nøktern og uavhengig forskning». Og svaret på dem må hevdes å være «av avgjørende betydning», dels for «hvorledes Jesus personlighet må oppfattes, hva som var forutsetningene for hans opptreden og forkynnelse», dels for «hvordan man skal vurdere det gudsbegrep den kristne kirke opererer med, dets vesen og natur og forhold til menneskenes liv og historie».
På tross av dette har kirkens teologer til i dag ikke levert noen begrunnelse for disse historiske postulaters holdbarhet som tilfredstiller de mest elementære krav til en historisk motivering. Derfor må det nå, fremholdt jeg, være de teologiske fakulteters plikt å enten: 1) legge fram de nødvendige bevis – i samsvar med normale krav til historisk sannsynlighet – for at disse postulerte brudd på grunnleggende fysiologiske naturlover må antas virkelig å ha funnet sted, eller: 2) hvis de ikke er i stand til å oppfylle den bevisbyrde som her hviler tungt på dem, åpent erkjenne som en logisk og språklig nødvendig konsekvens: at det som deres kandidater i kirkens tjeneste her sier om Jesus fra Nazareth, «er i strid med den historiske sannhet.»
Begge de teologiske fakulteter erklærte straks (bl.a. i avisene Dagen, Bergens Tidende, Dagbladet og Morgenbladet) at de ville svare på henvendelsen: Den «krever selvsagt et svar, som også vil bli gitt» (MF’s dekanus), og «En debatt er vi selvsagt interessert i» (UTF’s dekanus). Og de skulle gi sitt svar ex cathedra, når fakultetenes lærere var “samlet etter ferien”.
Det hørtes lovende ut. Men da et halvt år var gått, fikk jeg meddelelse om at de hadde (i alle fall foreløpig) ombestemt seg: Jeg måtte (øyensynlig og forhåpentlig inntil videre) nøye meg med eventuelle kommentarer i form av teologers «anmeldelser» av mitt memorandum. Dermed gikk det slik: «anmeldelsene» ga intet svar, og i sin form unngikk de den varslede og lovede debatt. De besto dels i fortielse av utfordringens helt avgjørende poenger og spørsmål, dels i gjentakelser av nettopp den form for unndragelse jeg i min henvendelse kritiserte teologene for, nemlig: «sterke tendenser til å tilsløre og utviske spørsmålenes pregnans ved hjelp av retoriske omgåelser og en utflytende tolknings-symbolikk som øver sterk vold mot språkets normale anvendelse, herunder forsøk på å få skjøvet dem over i en hemmelighetsfull «metafysisk» sfære hvortil historieforskningens metoder simpelthen nektes adgang”.
Dogmet om Jesus og den religiøse rasismen
DET FORELIGGER selvsagt ikke noen primær bevisbyrde for at et historisk menneskes person og livsløp har holdt seg innenfor rammen av de strenge naturlover vi alle er underlagt. Men etter erfaringen med de kristne teologers demonstrative likegyldighet overfor sin – nettopp primære – bevisbyrde, har jeg selv som antydet foretatt en, tør jeg si, grundig og nøktern undersøkelse av de historiske kilder («Dogmet om Jesus», Pax Forlag 1965, 4. utg. 1978).
Dette ble den uavvendelige konklusjon: «Jesu oppstandelse», slik kirken presist beskriver den: som et brudd på en fundamental naturlov ved at han «sto opp» fra uomtvistelig klinisk død tilstand, med den følge at han i sin persons fysisk betingete identitet lever i dag – denne oppstandelse har ikke funnet sted. Det bærende kirkelige postulat er basert på et uhyre spinkelt grunnlag: Den forutsetning at Jesus etter sin død ble sensorisk og objektivt «sett» i live av Paulus fra Tarsos. Han er nemlig den eneste i Det Nye Testamentet som personlig påstår dette, og som derfor opptrer med offisielt krav på å være «vitne». Hans «vitneprov» er imidlertid slik at det tvinger den fordomsfri forsker til å konstatere at enhver identitet mellom det historiske menneske Jesus og det vesen Paulus ifølge sine beskrivelser har «sett», mangler. Den eneste holdbare forklaring på dette er at Paulus bygger sin teologi om Jesus på en mytologisk hallusinasjon, framkalt under en religiøs opplevelse.
Det prekære spørsmål om hvor «den oppstandne» befinner seg i dag, kan derfor ikke løses ved å si at «han» er gått over i en «åndelig», objektivt «usynlig» tilstand. For i så fall er den forutsatte identitet med det historiske menneske Jesus opphørt.
Dermed tilbake til professor Lønning: – Hvordan er det mulig, spurte jeg ham etter forelesningen, at han overfor det alminnelige publikum kan utlyse og holde en to timers forelesning om ”Jesu oppstandelse” (konsentrert om Paulus’ teologi herom) uten overhode å ta opp til drøftelse spørsmålet om denne oppstandelse faktisk har funnet sted? Jeg viste til mitt ubesvarte memo av 1962 til Lønnings fakultet og til min undersøkelse i bokform av postulatets historiske grunnlag. Og jeg framholdt at mitt spørsmål var begrunnet i at han representerer et universitet og et fakultet som må forutsettes å være vitenskapelig forpliktet til å belyse og avklare et så sentralt historisk spørsmål. Har han ikke dessuten, f.eks. som redaktør av et statskirkelig tidsskrift («Kirke og Kultur»), en demokratisk plikt til å informere kirkens medlemmer om hva dens ansvarlige teologer er kapable til å svare på kritikken av postulatene om Jesus? Hvorfor unnlater han dette – tilsynelatende helt målbevisst?
Siden jeg heller ikke her kan referere noe opplysende svar, tillater jeg meg herved å gjenta disse spørsmål til rektor og teologiprofessor Lønning. Dette fordi jeg siden vårt møte har fortsatt å etterlyse hans fakultets lovede svar på mitt memorandum av 1962. (Og jeg gjør det på ny i en artikkel i tidsskriftet ”Paradox”, nr. 1, 1992, utg. ved Universitets teologiske fakultet. – Kfr. forøvrig min artikkel om «den liberale teologi» i «Humanist» nr. 4-5, 1981, gjengitt på disse nettsider under rubr. fra Marcion til Jervell).
Dogmet om Jesus og sannhetskravet
Dette gir bakgrunnen for de kommentarer sokneprest Jon Mamen gir i Klassekampen til min teologikritikk i den nevnte bok («Dogmet om Jesus», undertittel: «Hvor mannen fra Nazareth tok feil»). Han er synlig irritert over at den «hentes fram fra gjemmene». Begripelig nok, siden han i 60-årene satt som ung teologisk student under kateteret til de lærere (inkl. ovenfor nevnte I. Lønning) som først offisielt innrømmet sin plikt til å svare på min utfordring til deres teologi om Jesus. Men som deretter gjorde helomvending, for å skyve enhver relevant og brysom kommentar og debatt inn i en ubestemt fremtid. De var åpenbart kommet til at temaet var et tabu: Jesu overhistoriske ufeilbarlighet. Mamen og hans medstudenter fikk dermed et kursus i den teologiske obskurantismes strategi og taktikk, som har som sitt første bud: Du skal ikke svare på vanskelig kristendomskritikk.
Men statskirken og dens teologer har – og dette er det nå på høy tid at de selv innrømmer: en selvskreven demokratisk plikt til å gjøre sine kirkemedlemmer kjent med om de er i stand til å svare på seriøs kritikk av deres teologi om Jesus. Derfor ble anslagsvis fire hundre (400) frieksemplarer av «Dogmet om Jesus» sendt dem i perioden 1965-85. Med noen få unntak forsvant de sporløst i teologenes «gjemmer». Og blant unntakene har ingen av dem forsøkt seg på en seriøs imøtegåelse av kritikken.
Det gjelder også sokneprest Mamen, som øyensynlig mener at man ikke kan vente mer av eleven enn av hans lærere. For de har jo gitt ham grønt lys til ukentlig og offentlig – med statens kirkelover i ryggen – å erklære om Jesus: At han ble unnfanget av en ånd, født av en jomfru, sto opp av sin grav og for til himmels, og at han derfra skal komme igjen til doms til «den dobbelte utgang». Og at dette skyldes at han er «Gud», identisk med et vesen som betegnes som «himmelens og jordens skaper» og med «all makt i himmel og på jord». Det er dette som er statskirkens dogme om Jesus.
Soknepresten kommer her med en – mildt sagt – ytterst lettsindig insinuasjon: Han «tror mange avviser dogmet om Jesus ut fra åndelig latskap» og overlevert «konvensjon». Hva er hans egen åndsinnsats overfor min kritiske analyse av dette dogmet, denne konvensjon fra en to tusen år gammel mytologisk forestillingsverden? Jo, et burlesk forsøk på å så tvil om kritikkens aktualitet med en bemerkning om «Edwiens gamle bok»! Som sine lærere, foresatte og kolleger er han hjertelig klar over at han selv gjør kritikken like flunkende ny og aktuell hver eneste dag han fra sin egen og sin kirkes “gamle bok” forkynner dogmet fra sin statsbeskyttede prekestol.
Vil noen antyde at kravet til teologien om historisk sannferdighet setter etiske, sosiale, kulturelle eller religiøse verdier i fare? I så fall bekrefter de bare at dogmet forfalsker både verdiene og den historiske og menneskelige virkelighet. Den «frigjøringsteologi» som overbevisende og klart har frigjort seg fra en foregående «undertrykkelsesteologi”, har intet å frykte fra sannhetskravet.
Europeerens religiøse rasisme
At vi, som hos mange historiske personligheter, finner etiske og sosiale elementer av universell verdi i Jesu lære og opptreden, kan ikke hindre den redelige historiker i å fastslå at tanken om en europeisk kristendom og kirke befant seg totalt utenfor hans horisont i tid og rom. Jesu budskap og interesse var sekterisk begrenset til en liten tilhengerkrets i hans eget folk og i hans egen generasjon, som han mente var verdenshistoriens siste. Derfor innskjerpet han også gyldigheten av folkets lov, Moseloven, til «minste tøddel og bokstav».
De europeiske kirkers dogme om Jesus er derfor skapt av en religiøst og etisk underutviklet folkegruppes autoritetsbehov og selvhevdende maktambisjoner. De har gitt seg uttrykk i en nesegrus førerdyrkelse, en overspent fiksering på ett eneste historisk menneske, som i påstått ufeilbarlighet forlanges å ha skjebnebestemmende betydning for hele menneskeheten og verdenshistorien. I sin tøylesløse overdrivelse er dette dogme i ferd med å bli de kristne kirkers uopprettelige nederlag.
Jesus og Paulus og de øvrige nytestamentlige forfatteres syn på verden, mennesket og historien er bestemt av en primitiv mytologisk dualisme. Kristendommens teologi er derfor uløselig bundet til denne dualismen, slik biskopen i Oslo nylig har bekreftet: Dens inndeling av menneskene i to sjeleraser av motsatt kvalitet har satt den ute av stand til å vise balansert fornuft i sitt menneskesyn og sine «strafferettslige» aspekter.
Dette opprinnelig gammelpersiske (og ikke jødiske) syndrom ble psykisk grunnleggende for den kristne europeers oppfatning av seg selv. Ved å la forestillingen indoktrineres i sitt barnesinn gjennom en lang generasjonsrekke, og ved å manifestere sin «frelse» ved den fysiske «kommunion» (dåp og nattverd) med det jomfrufødte og oppstandne, ufeilbarlige overmenneske, har europeeren plantet rasismen i sin psyke.
Selv om man taler om en «sjelelig» identifikasjon, så er sjelen så langt fysisk oppfattet i kristendommen («kjødets oppstandelse») at rase-betegnelsen er fullt på sin plass: selv moderne teologer bekrefter dette med sin språkbruk: De kristne kirker omfatter: «mennesker som etter sitt vesen og fra grunnen av er annerledes»! (Inge Lønning i «Frihet til tro», Oslo 1980, s. 26).
Den kristne atombomben
Dermed har jeg antydet at jeg ser på dogmet om Jesus som noe langt mer skjebnesvangert enn en teologisk tragedie. Kristendommen er en teologi, et dogmesystem bygget på de mangfoldige, brokete og motsetningsfylte bibelske gudsideene, med sine forestillinger om guden ikke bare som skaper, velgjører og etisk inspirator, men som slu og lunefull voldsmann, imperialistisk despot og krigfører og natur- og verdensødelegger. Hva så med mennesket, «skapt i (denne) Guds bilde»? I nytestamentlig tid sto som nevnt denne teologien i dualismens tegn med sin sterkt negative verdens- og historieoppfatning: gud – djevel, himmel – helvete, frelse – fortapelse, verdens undergang med apokalyptisk krig og dommedag. Med sitt oppstandelsesdogme flytter kirken ustanselig denne primitive mytologien inn i vår egen tid som en evig gyldig sannhetsåpenbaring. Hva er konsekvensene av dette?
Svaret må selvsagt inkludere at denne teologien er koblet sammen med en rekke etiske, sosiale, humanistiske verdier. Men uansett hvilken positiv betydning disse verdier i denne teologiske innpakning har hatt på den europeiske kultur, så har de vært for svake – jeg vil si for forurenset av dens negative innhold til å forhindre dens katastrofale følger. Det er all grunn til å hevde at det er europeerens teologiske dogmatisme med sin kombinasjon av sjelelig rasisme og barbarisk dualisme, som har ført til at han til sist har satt hele menneskehetens og jordens liv på spill. Det kunne lett ha gått galt, – og faren er ikke over. «De ufeilbarlige autoriteter og grunnsannheten ”kan koste oss livet” (Jens Bjørneboe). Europeeren laget seg teologiske «grunnsannheter» om sin «frelse» og sitt “evige liv», og etter å ha brukt dem til å blåse seg opp til å spille rollen som verdens utvalgte herrefolk og herrerase, har de til slutt gjort ham til vår jords farligste vesen, som med sin heseblesende teknologi uten etisk styring, har truet med å rasere den.
Det er derfor meningsfylt å tale om ”’den kristne atombomben”(jfr. artikkelen om «Den islamske bomben» i Klassekampen25.2. 1992). Den var den første, og ble har betegnet den som en ”metastase” av den teologiske helvetestrusselen. Oldtidens krigs-, volds- og destruksjonsmytologi er ved kirkens hodeløse autorisering blitt globalt livsfarlig. (Nærmere herom i min bok «Er kristendommen en fare for verdensfreden”, 2, utg. 1986). – I denne forbindelse minner jeg om at det var den aggressivt framrykkende kristne kirke med sin trussel om evig straff for hedninger (foruten selvsagt jøder) som i det 7. århundre framkalte en defensiv motreligion: islam. Forståelig nok svarte den med sin kontraadvarsel om helvetesstraff for de vantro. I dag kan vi se en parallell i den primære kristne atombomben og dens forhold til en (planlagt?) sekundær “islamsk” avlegger av denne.
Dogmet om oss selv
I sin religions negative historieoppfatning med sin volds- og ødeleggelsesteologi og sin ringeakt for «denne verden» (jfr. kulminasjonen i Johannes’ Åpenbaring, som er basert på Jesu eskatologiske historieoppfatning ), og i troen på at hans gud har lovet å erstatte ham den jord og den himmel han så lenge har holdt på å ødelegge – og gi ham «en ny himmel og en ny jord», er europeeren blitt både historiens verste militarist og dens uovertrufne natur- og miljø-ødelegger. At det dreier seg om den kristne, dvs. den døpte og konfesjonelt indoktrinerte europeer, lar seg ikke bestride. Derfor vil jeg korrigere den som har sagt at europeeren «ikke har tålt avkristningen». Det riktige er å si at han ikke har tålt kristendommen.
Han har ikke tålt den infantile teologi han selv har skapt: sitt eget dogme om at et menneske, et individ av hans egen art, er «Gud». For det måtte nødvendigvis bli til en teologi, et dogme, en løgn om oss selv. Den løgn at vi som «kristne» – i positiv betydning – skiller oss ut fra menneskeheten forøvrig ved å være: «mennesker som etter sitt vesen og fra grunnen av er annerledes». Et oppgjør med kristendommens teologi er derfor et oppgjør med europeerens apoteose av seg selv: hans religiøse rasisme.
Leave a Reply