Dogmet om Jesu oppstandelse

Kategorier:

Kategorier:

Jesu oppstandelse – teologenes dilemma

”Jesus kan komme igjen i morgen den dag”, utbrøt nylig biskop Per Løn­ning i en TV-debatt (om «Dyret i Åpenbaringen»). Ingen i det utvalgte panel motsa ham. Spørsmålet om når Jesus kommer, kan man diskutere. Men ikke om han kommer. For a t  han «kom­mer igjen», og at han som den oppstandne er ”den samme som mannen fra Nazareth”, proklameres ustop­pelig og i så høytidelige former gjennom vår statsteologiske kringkasting at det hever seg over debatt. Og særlig på Jom­fru Marienlyst, hvor man bør betrakte seg som «gjest i Her­rens hus».

Den ”dobbelte utgang” 

For dette er en alvorlig sak. Hva han – Jesus – skal foreta seg når han kommer, blir som alle vet klart understreket: Han skal «dømme levende og døde». Hva det innebærer har Bjørgvin-bispens kollega i Oslo nylig minnet om. Biskop Aar­flot sier seg ifølge Vårt Land ”lei for” at en av hans prester har tatt avstand fra «den evige pine». Han innskjerper at fordi «Bibelen og bekjennelsen er norm for kristen tro og tanke», er det en «dobbelt utgang av dommen». Når han allikevel ikke ønsker Vålerengen-prestens avskjed, er det fordi denne ikke bestrider «den dobbelte utgang». Og formodentlig fordi det er svært meget «å gå på» i en straffeskala fra den stats­kirkelige bekjennelses «pine uten ende» (Augustana art. 17) og nedover til tidsbegrensende avstraffelser hvor selv de sanksjoner Europas mest yt­terliggående voldsdiktatorer har operert med, blir særdeles snille og humane. Den «dobbelte utgang» skyl­des at også himmelske diktato­rer sier man enten ja eller nei til. Avgjørende for frelsen, og for dommen som skal sortere oss for de to «utganger», er at vi velger rett religion, rett tro, rett frelser, rett fører. Eller som biskopen – på trygg norsk stats­teologisk grunn – slår fast: «Jesus er det eneste grunn­laget for frelse og evig liv», – «forholdet til Jesus er avgjøren­de i dommen» (Vårt Land 22. februar 1992). Og han får støtte: ”Et menneskes dom og frelse vil være avhengig av den stilling det tar til hans forkynnelse og person” (professor og ordinert prest Jacob Jervell). 

Nasjonal ulykke eller teologisk tragedie?

Ved slik å gjøre den tiltaltes per­sonlige, subjektive forhold til og meninger om dommeren avgjørende for om han skal dømmes eller frifinnes, demon­strerer og praktiserer våre kristne kirker – her statskirken i rettsstaten Norge – prototypen på den korrupte justis. Denne psykofysiske terroren med den voldsomst tenkelige trus­sel mot våre sjeler og våre livs­syn står stadig sentralt i norsk teologi. Dens tilsynsmenn har i lovbestemt oppdrag å påse at prestene holder fast ved den personifiserte dualismes men­neskesyn, knyttet til Jesus og hans gjenkomst som dommer. 

Dette til tross for at det  ikke lar seg historisk bestride at profeten fra Naza­reth, som utvilsomt spådde sin gjenkomst innen sin egen generasjons levetid, hittil har tatt feil med nærmere to tusen år. Ikke minst av den grunn kan man neppe be­breide dem som innstiller seg på at han ikke kommer. For det norske folk – og for de ansvarli­ge teologer, blir dermed situa­sjonen fra kirkens synspunkt stadig mer prekær. Ifølge en fersk meningsmåling er det bare fem av ti nordmenn som «tror på Gud» og på at «Jesus er vår frelser» (Aftenposten 15.2.1992). Altså et forstem­mende dårlig resultat av at landets borgere gjennom mer enn tretti generasjoner fra vug­ge til grav har vært gjenstand for en intens og bokstavelig talt voldsom teologisk propaganda. 

Forutsatt at teologien er riktig, er dette ikke bare en stats- og fol­kekirkelig tragedie. Det er naturligvis en na­sjonal ulykke av enorme dimen­sjoner. Hvis teologien derimot er gal, er det i det minste – som vi skal se – en teologisk tragedie. For hva er det historiske grunnlaget for dette statsideologiske drama? Er det virkelig utsikt til at Je­sus – tross sine feiltakelser – kan komme igjen?

”Oppstandelsen” og den tomme grav. 

Det er uten videre klart at det kan Jesus bare gjøre under en hovedforutsetning: at han «sto opp fra de døde tredje dag», at han «fór opp til himmelen», og at han siden har oppholdt seg der i sin fysiske identitet i påvente av gjenkomsten. Dette reiser følgende spørsmål:
Mener statskirkens teologis­ke lærere, biskoper og prester stadig i fullt alvor at dette brudd på en fundamental na­turlov – med en tom grav som nødvendig konsekvens – fak­tisk fant sted, og det med den følge at han ikke bare den gang ble objektivt sett i live i sin personlige, dvs. fysisk be­tingete identitet, men at han vil bli det på ny? Og har de i så fall et reelt historisk grunnlag for å mene dette? 

Til det er først å si at det lenge har vært sterkt iøynefal­lende hvorledes teologer flest i vår tid rygger tilbake for en of­fentlig konfrontasjon med dette for kirke og folk altoverskyggende problem. Da jeg i 1962-65 rettet skarp kritikk mot deres likegyldighet for det historiske sannhetsspørsmål, flyktet en daværende domprost over hals og hode fra proble­met: «Kirken utgir tro for tro», erklærte han i en kommentar nærmest påtatt nonchalant (Per Lønning i Morgenposten). Og dermed fer­dig med det! At jeg i min kri­tikk påviste at nettopp dette var en misbruk av selve «tros»­begrepet, og utførlig begrunnet at temaet vitterlig er av rent historisk karakter (nærmere nedenfor), forlangte han å ignorere fullstendig. Overfor et gjentatt, nå person­lig direkte spørsmål fra min side i 1970 til biskopen av sam­me navn (nå i Borg), dro han seg fremdeles unna – til sin trygge prekesto­ls monolog. 

Situasjonen i dag er uforan­dret: kirkens teologer skyver dette utå­lelige dilemma foran (evt. bak) seg ved å si at: «den tomme grav hører med til en nytesta­mentlig forståelse av påskebe­givenheten». Hvis den er «en begivenhet uten konsekvenser for hans legeme», så «er det ikke en bibelsk virkelighet vi fallbyr» (Per Lønning: «Kristen tro», Oslo 1989, s. 162. Begge uth. av meg).

Ganske riktig. Men ved den­ne finurlige ordbruk unngår teologen be­hendig å røpe sitt eget stand­punkt til denne prekære fysiske oppstandelse – den eneste som han vet han med samme historiske og språklige redelighet som vi møter hos NTs ”evangelister” – kan beteg­ne som: «oppstandelsen».
Det er følgelig den statskir­kelige strateg som her taler – og tier. (Jf. min artikkel herom i Klassekampen 20.11.1991. Jeg spurte der bl.a. om hva bis­kop Lønning som fhv, politiker hadde lært på Stortinget om «de styrendes plikt til å tilkjen­negi hva de er i stand til å sva­re på seriøs kritikk?»). En sty­rende statsteolog ser det i dag åpenbart som en hovedoppgave å unngå å svare, og dermed unngå å forstyrre kirkens med­lemmer (og politikere) med teologiens alvorlige historiske sannhetsproblem. En ærlig konfrontasjon med de særdeles brysomme histo­riske kilder til «påskebegiven­heten», vil stille teologen over­for den umulige oppgave å måtte gi en plausibel forklaring på hvorfor et toppsensasjonelt brudd på en grunnleggende na­turlov er mer sannsynlig enn andre og ganske selvfølgelige, nærliggende  forklaringer på atJesu grav var  tom­ – la meg nevne denne mest sannsynlige:  Den ble brukt midlertidig ”fordi den var så nær” og man hadde tidsnød pga. sabbaten. Avdøde ble deretter om natten flyttet til annet gravsted av sine venner, for i hemmelighet å gi den galilæiske blasfemiker en anstendig begra­velse. Kirkens konfesjonelle fa­sade, dens hovedpersons over­historiske ufeilbarlighet – og teologenes hyrderolle, står og faller med hans «oppstandel­se». For som Lønning klart og riktig understreket allerede som verdslig politiker: Hvis dette dogme «ble fjernet, ville hele kristendommen falle fra hverandre i meningsløsheter». («Utenfor allfarvei», Oslo 1962, s, 73). 

På denne stadig mer tåkefylte allfarvei er det i dag som nevnt folksomt – av kirkelige teologer. Og her synes enigheten å være stor om at den sikreste måten å unngå at «oppstandelsen» – og der­med «gjenkomsten til dom» – blir «fjer­net», er at man avstår fra en­hver medvirkning til en offent­lig debatt hvor “mysteriets” tåke splittes og spørsmålet om oppstandelsens historiske fak­tisitet stilles utvetydig og klart. Jeg skal gi noen flere eksem­pler på dette:

Memorandum til de teologiske fakulteter

Ved den nevnte allfarvei møtte jeg for noen år siden også Inge Lønning, professor i teologi (og rektor) ved Universitetet i Oslo. Foranledningen var at han her hadde holdt en foreles­ning om Jesu oppstandelse. Min interesse for hva spesielt han hadde på hjertet, skyldtes at jeg da hadde ventet i en år­rekke på svar på en henvendel­se jeg, i egenskap av bibel-, kristendoms- og Jesusforsker og med grunnlovpålagt, inndøpt medlemskap i Den norske kirke, hadde sendt både Løn­nings fakultet og Det Teologis­ke Menighetsfakultet. Det er nøyaktig tretti år siden. Det ble utgitt i trykken med titte­len: «Kirkens dogmer om Jesu naturlovstridige fødsel og opp­standelse. Memorandum til de teologiske fakulteter: SANN­HET ELLER USANNHET?» (påsken 1962)

I henvendelsen hevdet jeg at disse to dogmene etter sitt inn­hold ikke er «trossetninger». De ”gjelder ikke tros-spørsmål, men faktiske, kontrollerbare historiske spørsmål som bare kan besvares på grunnlag av nøktern og uavhengig forsk­ning». Og svaret på dem må hevdes å være «av avgjørende betydning», dels for «hvorledes Jesus personlighet må oppfat­tes, hva som var forutsetninge­ne for hans opptreden og for­kynnelse», dels for «hvordan man skal vurdere det gudsbe­grep den kristne kirke opererer med, dets vesen og natur og forhold til menneskenes liv og historie».
 
På tross av dette har kir­kens teologer til i dag ikke levert noen begrunnelse for disse historis­ke postulaters holdbarhet som tilfredstiller de mest elemen­tære krav til en historisk moti­vering. Derfor må det nå, frem­holdt jeg, være de teologiske fa­kulteters plikt å enten: 1) legge fram de nødvendige bevis – i samsvar med normale krav til historisk sannsynlighet – for at disse postulerte brudd på grunnleggende fysiologiske na­turlover må antas virkelig å ha funnet sted, eller: 2) hvis de ikke er i stand til å oppfylle den bevisbyrde som her hviler tungt på dem, åpent erkjenne som en lo­gisk og språklig nødvendig konsekvens: at det som deres kandidater i kirkens tjeneste her sier om Jesus fra Nazareth, «er i strid med den historiske sannhet.»

Begge de teologiske fakulte­ter erklærte straks (bl.a. i avi­sene Dagen, Bergens Tidende, Dagbladet og Morgenbladet) at de ville svare på henvendelsen: Den «krever selvsagt et svar, som også vil bli gitt» (MF’s dekanus), og «En debatt er vi selvsagt interes­sert i» (UTF’s dekanus). Og de skulle gi sitt svar ex cathedra, når fakultetenes lærere var “samlet etter ferien”.

Det hørtes lovende ut. Men da et halvt år var gått, fikk jeg meddelelse om at de hadde (i alle fall foreløpig) ombestemt seg: Jeg måtte (øyensynlig og forhåpentlig inntil videre) nøye meg med eventuelle kommen­tarer i form av teologers «an­meldelser» av mitt memoran­dum. Dermed gikk det slik: «anmeldelsene» ga intet svar, og i sin form unngikk de den varslede og lovede debatt. De besto dels i forti­else av utfordringens helt av­gjørende poenger og spørsmål, dels i gjenta­kelser av nettopp den form for unndragelse jeg i min henvendelse kritiserte teologene for, nemlig: «sterke tendenser til å tilslø­re og utviske spørsmålenes pregnans ved hjelp av retoriske omgåelser og en utflytende tolknings-symbolikk som øver sterk vold mot språkets norma­le anvendelse, herunder forsøk på å få skjøvet dem over i en hemmelighetsfull «metafysisk» sfære hvortil historieforskning­ens metoder simpelthen nektes adgang”.

Dogmet om Jesus og den religiøse rasismen

DET FORELIGGER selvsagt ikke noen primær bevisbyrde for at et historisk mennes­kes person og livsløp har holdt seg innenfor ram­men av de strenge naturlover vi alle er underlagt. Men etter erfaringen med de kristne teo­logers demonstrative likegyl­dighet overfor sin – nettopp primære – bevisbyrde, har jeg selv som antydet foretatt en, tør jeg si, grundig og nøktern undersøkelse av de historiske kilder («Dogmet om Jesus», Pax Forlag 1965, 4. utg. 1978).

Dette ble den uavvendelige konklusjon: «Jesu oppstandelse», slik kirken presist beskriver den: som et brudd på en fundamen­tal naturlov ved at han «sto opp» fra uomtvistelig klinisk død tilstand, med den følge at han i sin persons fysisk beting­ete identitet lever i dag – denne oppstandelse har ikke funnet sted. Det bærende kirkelige postulat er basert på et uhyre spinkelt grunnlag: Den forut­setning at Jesus etter sin død ble sensorisk og objektivt «sett» i live av Paulus fra Tarsos. Han er nemlig den eneste i Det Nye Testamentet som personlig på­står dette, og som derfor opp­trer med offisielt krav på å være «vitne». Hans «vitneprov» er imidlertid slik at det tvinger den fordomsfri forsker til å konstatere at enhver identitet mellom det historiske mennes­ke Jesus og det vesen Paulus ifølge sine beskrivelser har «sett», mangler. Den eneste holdbare forklaring på dette er at Paulus bygger sin teologi om Jesus på en mytologisk hallusi­nasjon, framkalt under en reli­giøs opplevelse.

Det prekære spørsmål om hvor «den oppstandne» befin­ner seg i dag, kan derfor ikke løses ved å si at «han» er gått over i en «åndelig», objektivt «usynlig» tilstand. For i så fall er den forutsatte identitet med det historiske menneske Jesus opphørt.

Dermed tilbake til profes­sor Lønning: – Hvordan er det mulig, spurte jeg ham etter forelesningen, at han overfor det alminnelige publikum kan utlyse og holde en to timers fo­relesning om ”Jesu oppstan­delse” (konsentrert om Pau­lus’ teologi herom) uten over­hode å ta opp til drøftelse spørsmålet om denne oppstan­delse faktisk har funnet sted? Jeg viste til mitt ubesvarte memo av 1962 til Lønnings fa­kultet og til min undersøkelse i bokform av postulatets histo­riske grunnlag. Og jeg fram­holdt at mitt spørsmål var be­grunnet i at han represente­rer et universitet og et fakul­tet som må forutsettes å være vitenskapelig forpliktet til å belyse og avklare et så sen­tralt historisk spørsmål. Har han ikke dessuten, f.eks. som redaktør av et statskirkelig tidsskrift («Kirke og Kultur»), en demokratisk plikt til å in­formere kirkens medlemmer om hva dens ansvarlige teolo­ger er kapable til å svare på kritikken av postulatene om Jesus? Hvorfor unnlater han dette – tilsynelatende helt målbevisst?

Siden jeg heller ikke her kan referere noe opplysende svar, tillater jeg meg herved å gjenta disse spørsmål til rektor og teo­logiprofessor Lønning. Dette fordi jeg siden vårt møte har fortsatt å etter­lyse hans fakultets lovede svar på mitt memorandum av 1962. (Og jeg gjør det på ny i en artikkel i tidsskriftet ”Paradox”, nr. 1, 1992, utg. ved Universitets teo­logiske fakultet. – Kfr. forøvrig min artikkel om «den liberale teologi» i «Humanist» nr. 4-5, 1981, gjengitt på disse nettsider under rubr. fra Marcion til Jervell).

Dogmet om Jesus og sannhetskravet
Dette gir bakgrunnen for de kommentarer sok­neprest Jon Mamen gir i Klassekampen til min teologikritikk i den nevnte bok («Dogmet om Je­sus», undertittel: «Hvor mannen fra Nazareth tok feil»). Han er synlig irritert over at den «hen­tes fram fra gjemmene». Begri­pelig nok, siden han i 60-årene satt som ung teologisk student under kateteret til de lærere (inkl. ovenfor nevnte I. Løn­ning) som først offisielt innrømmet sin plikt til å svare på min ut­fordring til deres teologi om Je­sus. Men som deretter gjorde helomvending, for å skyve enhver relevant og brysom kommentar og debatt inn i en ubestemt fremtid.  De var åpenbart kommet til at temaet var et tabu: Jesu over­historiske ufeilbarlighet. Mamen og hans medstudenter fikk dermed et kursus i den teo­logiske obskurantismes strate­gi og taktikk, som har som sitt første bud: Du skal ikke svare på vanskelig kristendomskri­tikk.

Men statskirken og dens teo­loger har – og dette er det nå på høy tid at de selv innrømmer: en selvskreven demokratisk plikt til å gjøre sine kirkemedlem­mer kjent med om de er i stand til å svare på seriøs kritikk av deres teologi om Jesus. Derfor ble anslagsvis fire hundre (400) frieksemplarer av «Dogmet om Jesus» sendt dem i perioden 1965-85. Med noen få unntak forsvant de sporløst i teologe­nes «gjemmer». Og blant unn­takene har ingen av dem for­søkt seg på en seriøs imøtegåel­se av kritikken.

Det gjelder også sokneprest Mamen, som øyensynlig mener at man ikke kan vente mer av eleven enn av hans lærere. For de har jo gitt ham grønt lys til ukentlig og offentlig – med sta­tens kirkelover i ryggen – å er­klære om Jesus: At han ble unnfanget av en ånd, født av en jomfru, sto opp av sin grav og for til himmels, og at han der­fra skal komme igjen til doms til «den dobbelte utgang». Og at dette skyldes at han er «Gud», identisk med et vesen som be­tegnes som «himmelens og jor­dens skaper» og med «all makt i himmel og på jord». Det er dette som er statskirkens dogme om Jesus.

Soknepresten kommer her med en – mildt sagt – ytterst lettsindig insinuasjon: Han «tror mange avviser dogmet om Jesus ut fra åndelig latskap» og overlevert «konvensjon». Hva er hans egen åndsinnsats over­for min kritiske analyse av det­te dogmet, denne konvensjon fra en to tusen år gammel my­tologisk forestillingsverden? Jo, et burlesk forsøk på å så tvil om kritikkens aktualitet med en bemerkning om «Edwiens gamle bok»! Som sine lærere, foresatte og kolleger er han hjertelig klar over at han selv gjør kritikken like flunkende ny og aktuell hver eneste dag han fra sin egen og sin kirkes “gamle bok” forkynner dogmet fra sin statsbeskyttede prekestol.

Vil noen antyde at kravet til teologien om histo­risk sannferdighet setter etis­ke, sosiale, kulturelle eller reli­giøse verdier i fare? I så fall be­krefter de bare at dogmet for­falsker både verdiene og den historiske og menneskelige vir­kelighet. Den «frigjøringsteolo­gi» som overbevisende og klart har fri­gjort seg fra en foregående «un­dertrykkelsesteologi”, har intet å frykte fra sannhetskravet.

Europeerens religiøse rasisme
At vi, som hos mange historis­ke personligheter, finner etiske og sosiale elementer av univer­sell verdi i Jesu lære og opptre­den, kan ikke hindre den rede­lige historiker i å fastslå at tan­ken om en europeisk kristen­dom og kirke befant seg totalt utenfor hans horisont i tid og rom. Jesu budskap og interesse var sekterisk begrenset til en liten tilhengerkrets i hans eget folk og i hans egen generasjon, som han mente var verdenshistoriens siste. Derfor innskjer­pet han også gyldigheten av fol­kets lov, Moseloven, til «minste tøddel og bokstav».

De europeiske kirkers dog­me om Jesus er derfor skapt av en religiøst og etisk underutvi­klet folkegruppes autoritetsbe­hov og selvhevdende maktam­bisjoner. De har gitt seg ut­trykk i en nesegrus førerdyr­kelse, en overspent fiksering på ett eneste historisk menneske, som i påstått ufeilbarlighet for­langes å ha skjebnebestem­mende betydning for hele men­neskeheten og verdenshistorien. I sin tøylesløse overdrivelse er dette dogme i ferd med å bli de kristne kirkers uopprettelige nederlag.

Jesus og Paulus og de øvrige nytestamentlige forfatteres syn på verden, mennesket og histo­rien er bestemt av en primitiv mytologisk dualisme. Kristen­dommens teologi er derfor ulø­selig bundet til denne dualis­men, slik biskopen i Oslo nylig har bekreftet: Dens inndeling av menneskene i to sjeleraser av motsatt kvalitet har satt den ute av stand til å vise ba­lansert fornuft i sitt menneske­syn og sine «strafferettslige» aspekter.

Dette opprinnelig gammel­persiske (og ikke jødiske) synd­rom ble psykisk grunnleggende for den kristne europeers opp­fatning av seg selv. Ved å la fo­restillingen indoktrineres i sitt barnesinn gjennom en lang ge­nerasjonsrekke, og ved å mani­festere sin «frelse» ved den fy­siske «kommunion» (dåp og nattverd) med det jomfrufødte og oppstandne, ufeilbarlige overmenneske, har europeeren plantet rasismen i sin psyke.

Selv om man taler om en «sjelelig» identifikasjon, så er sjelen så langt fysisk oppfattet i kristendommen («kjødets opp­standelse») at rase-betegnelsen er fullt på sin plass: selv mo­derne teologer bekrefter dette med sin språkbruk: De kristne kirker omfatter: «mennesker som etter sitt vesen og fra grunnen av er annerledes»! (Inge Lønning i «Frihet til tro», Oslo 1980, s. 26).

Den kristne atombomben
Dermed har jeg antydet at jeg ser på dogmet om Jesus som noe langt mer skjebnesvangert enn en teologisk tragedie. Kristen­dommen er en teologi, et dog­mesystem bygget på de mang­foldige, brokete og motset­ningsfylte bibelske gudsideene, med sine forestillinger om gu­den ikke bare som skaper, vel­gjører og etisk inspirator, men som slu og lunefull voldsmann, imperialistisk despot og krigfø­rer og natur- og verdensødeleg­ger. Hva så med mennesket, «skapt i (denne) Guds bilde»? I nytestamentlig tid sto som nevnt denne teologien i dualis­mens tegn med sin sterkt negative verdens- og historieoppfat­ning: gud – djevel, himmel – helvete, frelse – fortapelse, ver­dens undergang med apokalyp­tisk krig og dommedag. Med sitt oppstandelsesdogme flytter kirken ustanselig denne primi­tive mytologien inn i vår egen tid som en evig gyldig sann­hetsåpenbaring. Hva er konse­kvensene av dette?

Svaret må selvsagt inkludere at den­ne teologien er koblet sammen med en rekke etiske, sosiale, humanistiske verdier. Men uansett hvilken positiv betyd­ning disse verdier i denne teo­logiske innpakning  har hatt på den europeiske kultur, så har de vært for svake – jeg vil si for forurenset av dens negative innhold til å forhindre dens katastrofale følger. Det er all grunn til å hevde at det er europeerens teologiske dogmatis­me med sin kombinasjon av sjelelig rasisme og barbarisk dualisme, som har ført til at han til sist har satt hele men­neskehetens og jordens liv på spill. Det kunne lett ha gått galt, – og faren er ikke over. «De ufeilbarlige autoriteter og grunnsannheten ”kan koste oss livet” (Jens Bjørneboe). Eu­ropeeren laget seg teologiske «grunnsannheter» om sin «frel­se» og sitt “evige liv», og etter å ha brukt dem til å blåse seg opp til å spille rollen som ver­dens utvalgte herrefolk og her­rerase, har de til slutt gjort ham til vår jords farligste ve­sen, som med sin heseblesende teknologi uten etisk styring, har truet med å rasere den.

Det er derfor meningsfylt å tale om ”’den kristne atombomben”(jfr. artikkelen om «Den is­lamske bomben» i Klassekampen25.2. 1992). Den var den første, og ble  har betegnet den som en ”metastase” av den teologiske helvetestrusselen. Oldtidens krigs-, volds- og destruksjons­mytologi er ved kirkens hodelø­se autorisering blitt globalt livsfarlig. (Nærmere herom i min bok «Er kristendommen en fare for verdensfreden”, 2, utg. 1986). – I denne forbindelse minner jeg om at det var den aggressivt framrykkende krist­ne kirke med sin trussel om evig straff for hedninger (foru­ten selvsagt jøder) som i det 7. århundre framkalte en defen­siv motreligion: islam. Forståe­lig nok svarte den med sin kontraadvarsel om helvetesstraff for de vantro.­ I dag kan vi se en parallell i den primære kristne atombomben og dens forhold til en (planlagt?) sekundær “islamsk” avleg­ger av denne.

Dogmet om oss selv
I sin religions negative histori­eoppfatning med sin volds- og ødeleggelsesteologi og sin ring­eakt for «denne verden» (jfr. kulminasjonen i Johannes’ Åpenbaring, som er basert på Jesu eskatologiske historieoppfatning ), og i troen på at hans gud har lovet å erstatte ham den jord og den himmel han så lenge har holdt på å øde­legge – og gi ham «en ny him­mel og en ny jord», er europee­ren blitt både historiens verste militarist og dens uovertrufne natur- og miljø-ødelegger. At det dreier seg om den kristne, dvs. den døpte og konfesjonelt indoktrinerte europeer, lar seg ikke bestride. Derfor vil jeg korrigere den som har sagt at europeeren «ikke har tålt av­kristningen». Det riktige er å si at han ikke har tålt kristen­dommen.

Han har ikke tålt den infantile teologi han selv har skapt: sitt eget dogme om at et menneske, et individ av hans egen art, er «Gud». For det måtte nødven­digvis bli til en teologi, et dog­me, en løgn om oss selv. Den løgn at vi som «kristne» – i positiv betydning – skiller oss ut fra menneskeheten forøvrig ved å være: «mennesker som et­ter sitt vesen og fra grunnen av er annerledes». Et oppgjør med kristendommens teologi er der­for et oppgjør med europeerens apoteose av seg selv: hans reli­giøse rasisme.


Kommentarer

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.