Av Andreas Edwien, idehistoriker/Jesus-forsker
I et innlegg av forsker Henrik Syse i Aftenposten 15. april anbefaler han sterkt kirkens påskegudstjenester: «Det er en av de største opplevelser du kan unne deg». At «den kristne kirke ville ikke ha eksistert uten påsken», har han rett i. Men å si at påskegudstjenesten er en feiring av «den definerende høytid for hele vår kultur» (min uth.), er i vår tid en påfallende og villedende overdrivelse. Vårt kulturbegrep er blitt positivt ladet med verdier som for en stor del har andre kilder og kommer i klar motsetning til den kristne påskegudstjeneste. Det gjelder etiske prinsipper i humanisme og demokrati med sine menneskerettigheter, fredssakens og religionsfrihetens idealer, rettssamfunnets likhetskrav.
Her vil jeg trolig møte innvendingen om de betydelige etiske og sosiale verdier som sto sentralt i læren til påskegudstjenestens hovedperson, og som derfor er blitt en del av vår kultur. Men fordi disse verdier var og er like jødiske som kristne, var ikke Påskedag en strid om deres gyldighet. Dets motiv var en dyptgående teologisk kontrovers i et politisk autoritært miljø: En messias-pretendent hadde opptrådt med en ekstremt voldelig eskatologi, og ble møtt med rettslig legitim motvold. Selv om domstolens legitimitet ble akseptert av Jesus, hadde han på sin side – i tillegg til å ha overtrådt viktige, konkrete lovbud – vist en total mangel på respekt for elementære rettsprinsipper i den messias-teologi han ble dømt for. Med religionshistoriens verste voldsforestilling – et uhyrlig straffeaspekt, som manglet hjemmel i Moseloven – hadde han truet sitt folk og dets teologiske ledere på deres evige liv: «Hvorledes skal dere unngå dommen til helvete?» … «Rikets sønner skal kastes ut i mørket utenfor» … «Dere har djevelen til far», osv. (Mt.23 :33, 8:12, Jh.8:44).
Med denne bakgrunn for tiltalen opptrådte tiltalte overfor den dømmende rett som en selvbestaltet overhistorisk dommerfullmektig på vegne av folkets Gud med et personlig maktkrav så uhørt at det befant seg fjernt fra alt som «Lovens folk» noensinne ville kunne akseptere. Og like viktig: to tusen år senere er vi selv nødt til å innrømme at denne opptreden også er totalt uforenlig med – og derfor overhodet ikke «definerer» – vår egen kulturs humanistiske, demokratiske og rettslige prinsipper. Faktisk kan derfor påskehistoriens nærmeste tilknytning til våre egne kulturverdier hevdes å være den side ved den som våre kristne kirker har vurdert lavest: jødenes respekt for rettslige prinsipper. Det er ikke mulig hevde at domstolens saksbehandling og domsslutning var et justismord, slik man grunnløst har gjort.
At påskedramaet førte til at vi religiøst underutviklede europeere fikk oppfyllt et behov for «frelse» ved en fantasifull mytologi med en barbarisk himmel-justis, og at vi har dets hovedperson og medaktører å takke for at dette smertefulle bruddet med jødedommens nasjonale skranker ga oss del i dens etiske og sosiale verdier, ligger utenfor rammen her å gå nærmere inn på.
Påskegudstjenesten lider av den alvorlige etiske skavank at den med sin sakrale autorisering av et rent partsinnlegg i denne lokale teologisk-politiske konflikten, hindrer seg selv i å se den fra sin motparts side. I kristendommens europeiske historie har denne vår blindhet kostet millioner av Jesu landsmenn deres liv og velferd. Påskegudstjenesten inviterer til et religiøst-subjektivt svermeri hvor man i en primitiv dualisme kan tro seg å være på parti med «de gode» mennesker mot «de onde», og med «Gud mot Satan», Når en forsker uten forbehold anbefaler denne gudstjenesten, bør han ikke nevne sitt yrke, da det kan forlede til å tro at den er et forskningresultat. Vår humanistiske kultur krever at påskedramaet gjøres til objekt for en edruelig kritisk forskning og tenkning, som kan bidra til å avslutte den fatale hovedrolle det i nærmere to tusen år har spilt som årsak til våre europeiske jødeforfølgelser.
Leave a Reply