Foto: Andrew Kalut

Dogmet om Jesu oppstandelse 1

Andreas Edwien fikk inn to kronikker i Klassekampen i forkant av påsken 1992. Kronikken tok for seg dogmet om Jesu oppstandelse og Edwien knyttet oppstandelsen til «religiøs rasisme». Denne første delen kom på trykk 13.4.1992.

 ”Jesus kan komme igjen i morgen den dag”, utbrøt nylig biskop Per Løn­ning i en TV-debatt (om «Dyret i Åpenbaringen»). Ingen i det utvalgte panel motsa ham. Spørsmålet om når Jesus kommer, kan man diskutere. Men ikke om han kommer. For a t  han «kom­mer igjen», og at han som den oppstandne er ”den samme som mannen fra Nazareth”, proklameres ustop­pelig og i så høytidelige former gjennom vår statsteologiske kringkasting at det hever seg over debatt. Og særlig på Jom­fru Marienlyst, hvor man bør betrakte seg som «gjest i Her­rens hus».

Den ”dobbelte utgang” 

For dette er en alvorlig sak. Hva han – Jesus – skal foreta seg når han kommer, blir som alle vet klart understreket: Han skal «dømme levende og døde». Hva det innebærer har Bjørgvin-bispens kollega i Oslo nylig minnet om. Biskop Aar­flot sier seg ifølge Vårt Land ”lei for” at en av hans prester har tatt avstand fra «den evige pine». Han innskjerper at fordi «Bibelen og bekjennelsen er norm for kristen tro og tanke», er det en «dobbelt utgang av dommen». Når han allikevel ikke ønsker Vålerengen-prestens avskjed, er det fordi denne ikke bestrider «den dobbelte utgang». Og formodentlig fordi det er svært meget «å gå på» i en straffeskala fra den stats­kirkelige bekjennelses «pine uten ende» (Augustana art. 17) og nedover til tidsbegrensende avstraffelser hvor selv de sanksjoner Europas mest yt­terliggående voldsdiktatorer har operert med, blir særdeles snille og humane. Den «dobbelte utgang» skyl­des at også himmelske diktato­rer sier man enten ja eller nei til. Avgjørende for frelsen, og for dommen som skal sortere oss for de to «utganger», er at vi velger rett religion, rett tro, rett frelser, rett fører. Eller som biskopen – på trygg norsk stats­teologisk grunn – slår fast: «Jesus er det eneste grunn­laget for frelse og evig liv», – «forholdet til Jesus er avgjøren­de i dommen» (Vårt Land 22. februar 1992). Og han får støtte: ”Et menneskes dom og frelse vil være avhengig av den stilling det tar til hans forkynnelse og person” (professor og ordinert prest Jacob Jervell). 

Nasjonal ulykke eller teologisk tragedie?

Ved slik å gjøre den tiltaltes per­sonlige, subjektive forhold til og meninger om dommeren avgjørende for om han skal dømmes eller frifinnes, demon­strerer og praktiserer våre kristne kirker – her statskirken i rettsstaten Norge – prototypen på den korrupte justis. Denne psykofysiske terroren med den voldsomst tenkelige trus­sel mot våre sjeler og våre livs­syn står stadig sentralt i norsk teologi. Dens tilsynsmenn har i lovbestemt oppdrag å påse at prestene holder fast ved den personifiserte dualismes men­neskesyn, knyttet til Jesus og hans gjenkomst som dommer. 

Dette til tross for at det  ikke lar seg historisk bestride at profeten fra Naza­reth, som utvilsomt spådde sin gjenkomst innen sin egen generasjons levetid, hittil har tatt feil med nærmere to tusen år. Ikke minst av den grunn kan man neppe be­breide dem som innstiller seg på at han ikke kommer. For det norske folk – og for de ansvarli­ge teologer, blir dermed situa­sjonen fra kirkens synspunkt stadig mer prekær. Ifølge en fersk meningsmåling er det bare fem av ti nordmenn som «tror på Gud» og på at «Jesus er vår frelser» (Aftenposten 15.2.1992). Altså et forstem­mende dårlig resultat av at landets borgere gjennom mer enn tretti generasjoner fra vug­ge til grav har vært gjenstand for en intens og bokstavelig talt voldsom teologisk propaganda. 

Forutsatt at teologien er riktig, er dette ikke bare en stats- og fol­kekirkelig tragedie. Det er naturligvis en na­sjonal ulykke av enorme dimen­sjoner. Hvis teologien derimot er gal, er det i det minste – som vi skal se – en teologisk tragedie. For hva er det historiske grunnlaget for dette statsideologiske drama? Er det virkelig utsikt til at Je­sus – tross sine feiltakelser – kan komme igjen?

”Oppstandelsen” og den tomme grav. 

Det er uten videre klart at det kan Jesus bare gjøre under en hovedforutsetning: at han «sto opp fra de døde tredje dag», at han «fór opp til himmelen», og at han siden har oppholdt seg der i sin fysiske identitet i påvente av gjenkomsten. Dette reiser følgende spørsmål:
Mener statskirkens teologis­ke lærere, biskoper og prester stadig i fullt alvor at dette brudd på en fundamental na­turlov – med en tom grav som nødvendig konsekvens – fak­tisk fant sted, og det med den følge at han ikke bare den gang ble objektivt sett i live i sin personlige, dvs. fysisk be­tingete identitet, men at han vil bli det på ny? Og har de i så fall et reelt historisk grunnlag for å mene dette? 

Til det er først å si at det lenge har vært sterkt iøynefal­lende hvorledes teologer flest i vår tid rygger tilbake for en of­fentlig konfrontasjon med dette for kirke og folk altoverskyggende problem. Da jeg i 1962-65 rettet skarp kritikk mot deres likegyldighet for det historiske sannhetsspørsmål, flyktet en daværende domprost over hals og hode fra proble­met: «Kirken utgir tro for tro», erklærte han i en kommentar nærmest påtatt nonchalant (Per Lønning i Morgenposten). Og dermed fer­dig med det! At jeg i min kri­tikk påviste at nettopp dette var en misbruk av selve «tros»­begrepet, og utførlig begrunnet at temaet vitterlig er av rent historisk karakter (nærmere nedenfor), forlangte han å ignorere fullstendig. Overfor et gjentatt, nå person­lig direkte spørsmål fra min side i 1970 til biskopen av sam­me navn (nå i Borg), dro han seg fremdeles unna – til sin trygge prekesto­ls monolog. 

Situasjonen i dag er uforan­dret: kirkens teologer skyver dette utå­lelige dilemma foran (evt. bak) seg ved å si at: «den tomme grav hører med til en nytesta­mentlig forståelse av påskebe­givenheten». Hvis den er «en begivenhet uten konsekvenser for hans legeme», så «er det ikke en bibelsk virkelighet vi fallbyr» (Per Lønning: «Kristen tro», Oslo 1989, s. 162. Begge uth. av meg).

Ganske riktig. Men ved den­ne finurlige ordbruk unngår teologen be­hendig å røpe sitt eget stand­punkt til denne prekære fysiske oppstandelse – den eneste som han vet han med samme historiske og språklige redelighet som vi møter hos NTs ”evangelister” – kan beteg­ne som: «oppstandelsen».
Det er følgelig den statskir­kelige strateg som her taler – og tier. (Jf. min artikkel herom i Klassekampen 20.11.1991. Jeg spurte der bl.a. om hva bis­kop Lønning som fhv, politiker hadde lært på Stortinget om «de styrendes plikt til å tilkjen­negi hva de er i stand til å sva­re på seriøs kritikk?»). En sty­rende statsteolog ser det i dag åpenbart som en hovedoppgave å unngå å svare, og dermed unngå å forstyrre kirkens med­lemmer (og politikere) med teologiens alvorlige historiske sannhetsproblem. En ærlig konfrontasjon med de særdeles brysomme histo­riske kilder til «påskebegiven­heten», vil stille teologen over­for den umulige oppgave å måtte gi en plausibel forklaring på hvorfor et toppsensasjonelt brudd på en grunnleggende na­turlov er mer sannsynlig enn andre og ganske selvfølgelige, nærliggende  forklaringer på atJesu grav var  tom­ – la meg nevne denne mest sannsynlige:  Den ble brukt midlertidig ”fordi den var så nær” og man hadde tidsnød pga. sabbaten. Avdøde ble deretter om natten flyttet til annet gravsted av sine venner, for i hemmelighet å gi den galilæiske blasfemiker en anstendig begra­velse. Kirkens konfesjonelle fa­sade, dens hovedpersons over­historiske ufeilbarlighet – og teologenes hyrderolle, står og faller med hans «oppstandel­se». For som Lønning klart og riktig understreket allerede som verdslig politiker: Hvis dette dogme «ble fjernet, ville hele kristendommen falle fra hverandre i meningsløsheter». («Utenfor allfarvei», Oslo 1962, s, 73). 

På denne stadig mer tåkefylte allfarvei er det i dag som nevnt folksomt – av kirkelige teologer. Og her synes enigheten å være stor om at den sikreste måten å unngå at «oppstandelsen» – og der­med «gjenkomsten til dom» – blir «fjer­net», er at man avstår fra en­hver medvirkning til en offent­lig debatt hvor «mysteriets» tåke splittes og spørsmålet om oppstandelsens historiske fak­tisitet stilles utvetydig og klart. Jeg skal gi noen flere eksem­pler på dette:

Memorandum til de teologiske fakulteter

Ved den nevnte allfarvei møtte jeg for noen år siden også Inge Lønning, professor i teologi (og rektor) ved Universitetet i Oslo. Foranledningen var at han her hadde holdt en foreles­ning om Jesu oppstandelse. Min interesse for hva spesielt han hadde på hjertet, skyldtes at jeg da hadde ventet i en år­rekke på svar på en henvendel­se jeg, i egenskap av bibel-, kristendoms- og Jesusforsker og med grunnlovpålagt, inndøpt medlemskap i Den norske kirke, hadde sendt både Løn­nings fakultet og Det Teologis­ke Menighetsfakultet. Det er nøyaktig tretti år siden. Det ble utgitt i trykken med titte­len: «Kirkens dogmer om Jesu naturlovstridige fødsel og opp­standelse. Memorandum til de teologiske fakulteter: SANN­HET ELLER USANNHET?» (påsken 1962)

I henvendelsen hevdet jeg at disse to dogmene etter sitt inn­hold ikke er «trossetninger». De ”gjelder ikke tros-spørsmål, men faktiske, kontrollerbare historiske spørsmål som bare kan besvares på grunnlag av nøktern og uavhengig forsk­ning». Og svaret på dem må hevdes å være «av avgjørende betydning», dels for «hvorledes Jesus personlighet må oppfat­tes, hva som var forutsetninge­ne for hans opptreden og for­kynnelse», dels for «hvordan man skal vurdere det gudsbe­grep den kristne kirke opererer med, dets vesen og natur og forhold til menneskenes liv og historie».
 
På tross av dette har kir­kens teologer til i dag ikke levert noen begrunnelse for disse historis­ke postulaters holdbarhet som tilfredstiller de mest elemen­tære krav til en historisk moti­vering. Derfor må det nå, frem­holdt jeg, være de teologiske fa­kulteters plikt å enten: 1) legge fram de nødvendige bevis – i samsvar med normale krav til historisk sannsynlighet – for at disse postulerte brudd på grunnleggende fysiologiske na­turlover må antas virkelig å ha funnet sted, eller: 2) hvis de ikke er i stand til å oppfylle den bevisbyrde som her hviler tungt på dem, åpent erkjenne som en lo­gisk og språklig nødvendig konsekvens: at det som deres kandidater i kirkens tjeneste her sier om Jesus fra Nazareth, «er i strid med den historiske sannhet.»

Begge de teologiske fakulte­ter erklærte straks (bl.a. i avi­sene Dagen, Bergens Tidende, Dagbladet og Morgenbladet) at de ville svare på henvendelsen: Den «krever selvsagt et svar, som også vil bli gitt» (MF’s dekanus), og «En debatt er vi selvsagt interes­sert i» (UTF’s dekanus). Og de skulle gi sitt svar ex cathedra, når fakultetenes lærere var «samlet etter ferien».

Det hørtes lovende ut. Men da et halvt år var gått, fikk jeg meddelelse om at de hadde (i alle fall foreløpig) ombestemt seg: Jeg måtte (øyensynlig og forhåpentlig inntil videre) nøye meg med eventuelle kommen­tarer i form av teologers «an­meldelser» av mitt memoran­dum. Dermed gikk det slik: «anmeldelsene» ga intet svar, og i sin form unngikk de den varslede og lovede debatt. De besto dels i forti­else av utfordringens helt av­gjørende poenger og spørsmål, dels i gjenta­kelser av nettopp den form for unndragelse jeg i min henvendelse kritiserte teologene for, nemlig: «sterke tendenser til å tilslø­re og utviske spørsmålenes pregnans ved hjelp av retoriske omgåelser og en utflytende tolknings-symbolikk som øver sterk vold mot språkets norma­le anvendelse, herunder forsøk på å få skjøvet dem over i en hemmelighetsfull «metafysisk» sfære hvortil historieforskning­ens metoder simpelthen nektes adgang”.
 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *