Om å ta dåpen og dens dogme på alvor

Edwien problematiserer biskop Stålsetts oppfordring om å «ta dåpen på alvor» og påpeker at det innebærer å ta en rekke av kirkens sentrale dogmer på alvor.

1999. Upublisert

Da Oslo i fjor fikk ny biskop, kom han i et intervju med Dagsavisen med denne bemerkelsesverdige uttalelsen: ”Min oppgave vil være å si til folk: ’Ta din dåp på alvor!’”. Siden spedbarnet ikke kan gjøre det, var dette henvendt til voksne tenkende mennesker. Det interessante var at biskopen spesielt nevnte kirke- og kristendomskritikere, som han noe nedsettende omtalte som de som «har en krangel på gang” henholdsvis «med Kirken» og ”med Kristus”. «Kristus” er ikke en historisk person, men betegnelsen på kirkens dogme om den oppstandne Jesus. Med dette dogmet om Kristus, om «Faderen og Sønnen», er det kirken gjør ham til et naturstridig overmenneske, og dette dogmet er det vi døpes til. Biskop Stålsetts oppfordring vil derfor nødvendigvis gå ut på å undersøke samvittighetsfullt om dette er historisk holdbart.

Dagsavisen kom med en ny oppfordring om å ta dette «på alvor” i årets påskekommentar, som lot en kjent kirkens teolog utfordre leserne om Kristusdogmets historiske grunnlag . Med en korrekt bruk av uttrykket ”hevder», sier avisen om teologene: «de hevder at Jesus sto opp fra de døde og at han lever i dag» .

Dette er ingen harmløs trosforestilling . Det er et sterkt utfordrende historisk postulat om et sensasjonelt brudd på en grunnleggende fysiologisk naturlov, hvormed vi i vår «offentlige religion» hever Jesus himmelhøyt over alle andre religionsstiftere i den hensikt å proklamere ham som «Gud » og verdensdommer . Det er følgelig en provokasjon overfor alle andre religioner og livssyn.

Dagsavisen hevder at «historikerne setter strek» ved Jesu død og begravelse, og at «teologene overtar mer enn gjerne ”det påfølgende problem. Hvorfor lar avisen da en teolog i Den norske kirke som har avlagt sitt presteløfte til Jesu oppstandelse, uttale seg om dogmets grunnlag som historiker? Som historiker har jeg ikke noe svar på hvorfor Maria fant Jesu grav tom … Dette er et mysterium», hevder Jacob Jervell. Han gir denne forklaringen: «Maria, disiplene og hundrevis av andre mennesker hevdet at Jesus viste seg for dem etter at han hadde blitt gravlagt». Dette skal være objektive iakttakelser , siden de ble gjort «langt fra hverandre i tid og sted». Som historiker og Jesusforsker har jeg ikke avlagt noe presteløfte til mitt forskningsobjekt . Og jeg har aldri ”satt strek» ved Jesu begravelse for å la «teologene overta» med sitt dogme om hans naturstridige overmenneskelighet. Derfor har jeg følgende svar på teologens argumenter: At graven Jesus først ble lagt i, var tom, er intet mysterium .Det opplyses at den ble benyttet på grunn av tidsnød kvelden før sabbaten. Begravelsen etter jødisk rituale måtte derfor utsettes, noe som klart bekreftes av at kvinnene kom til graven om morgenen for å fullføre den. Men dette var da allerede besørget av Jesu venner, Josef av Aritmatea og Nikodemus. De hadde gode grunner for å flytte avdøde til en annen grav og for å gjøre dette om natten: Det opplyses at de var ”redde for jødene», og de ville følgelig skjule at de ga en henrettet blasfemiker en anstendig begravelse. (Joh.19:8; 42. Mk.16:1).

Hva så angår påberopelsen av «hundrevis” av vitner må jeg påpeke at det bare er ett navngitt menneske i Det nye testamente som oppfyller elementære krav til opptreden som vitne: Paulus. Han er den eneste som personlig presenterer og uttaler seg med krav på å ha «sett Jesus i live etter hans død. Men han innrømmer åpent og ærlig at han ”ikke vet» om hans syner var av objektiv sensorisk eller av subjektiv psykisk karakter. (1.Kor.15:8, jfr.2.Kor, 12:2-4) . Dette betyr at ikke ett eneste navngitt vitne opptrer personlig med fordring på å ha gjort slike sansede observasjoner av Jesus etter hans død som hans oppstandelse og personlige tilstedeværelse forutsetter. (Jfr.forøvrig kapitlet «Hvorledes illusjonen om Jesu oppstandelse er blitt til” i min bok «Dogmet om Jesus», 5. utg. 1995, s. 160-242). Med hvilken rett lar vi ”statens offentlige religion” proklamere religionshistoriens mest kontroversielle dogme på et så uhyre tynt historisk grunnlag?

Andreas Edwien
23. august 1999

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *