Intervju i avisen i Ny Tid

Intervju gjort i Ny Tid. Ukjent dato og skribent. Intervjuet har form av en presentasjon av Edwien og enkelte av hovedtemaene hans, som vold og ideologikritikk.

Andreas Edwien vokste opp i et prestehjem preget av den «liberale teologi» og dens skarpe konflikt med den mer konservative ortodoksien, den gang med Hallesby i spissen – «Selv var jeg en slags troende kristen i to uker», forteller han i en samtale med Ny Tid. 

Andreas Edwien, du studerte jus under krigen, men avbrøt en mulig karriere i det faget. Du har sagt at dette har en sammenheng med at «krigen rystet opp i dine livssynsproblemer». Kan du forklare dette nærmere?

– Ja, det som hendte gjorde at jeg syntes hele grunnlaget under rettsstudiet kom på glid. Jeg begynte å se sammenhengen mellom autoritære politiske ideologier og kristendommen. Hitler-dyrkelsen og Jesus-dyrkelsen framsto som psykologisk nær beslektede messianske bevegelser. I den siste boken sier jeg at Stalin og Hitler var ektefødte barn av Europas autoritære, totalitære ideologi: kristendommen. For at vi nordmenn ikke skal rose oss, kan jeg gjerne tilføye at det like fullt gjaldt Quisling. Stalin hadde opprinnelig presteutdannelse og Hitler var avgjørende påvirket av «germansk-kristne» filosofer som Richard Wagner og Houston Stewart Chamberlain. Den siste, som skrev antisemittismens hovedverk, var en fanatisk troende Kristus-bekjenner.

– Det er også påfallende å se at Hitler hadde lært avgjørende ting av kirken. Han sier et sted at han behandlet sitt partiprogram på samme måte som han behandlet bekjennelses­ skrifter. Derfor forandret han ikke en tøddel. Det har kirken heller aldri gjort, for ikke å så tvil om ideologiens sannhet.I første rekke var det parallellen mellom konsentrasjonsleirene – hvis virkelighet ble rullet opp etter krigen – og helveteslæren som sprang i øynene. Derfor begynte min kristendomskritikk med avisartikler hvor jeg angrep helveteslæren i lys av nazismen og dens anvendelse av vold og tortur mot annerledes-tenkende. I disse voldsmettede fører-ideologien sviktet grunnlaget for alle demokratiske rettsbegreper. Og jo mer jeg tenkte over at vi selv fremdeles hadde en av dem som «statsbærende ideolog» ble beskjeftigelsen med disse spørsmålene viktigere enn alt annet.

Mener du med det at kristendommens utslettelse er en forutsetning for varig fred i verden?

– Nei, jeg vil ikke si det på den måten. Men kristendommen – idet jeg understreker at den korrekt må defineres som en teologisk eller mytologisk verdensanskuelse – må berøves den kulturelle respekt den hittil har levd på i Europa. Vi må avsløre den som den primitive og barbariske voldsteologi den er. Dette ser jeg som en forutsetning for verdensfreden. Øst-vest-konflikten – den hittil farligste i menneskehetens historie – springer direkte ut av kristendommens dualistisk-sekteriske voldsmytologi. Det må betraktes som en selvfølge at den mister sine offentlige privilegier, og både direkte og indirekte opphører å være i statsbærende ideologi.

Men vil ikke en individualisert, eller privatisert, tro også påvirke statsmakten?

– Ikke på samme farlige måte som i dag. Og ikke hvis vi samtidig avslører hvor inhuman og antidemokratisk og derfor fredstruende den kristne mytologien er, dels fordi den i så uhørt grad benytter seg av trusler om vold, dels fordi den autoriserer en fullstendig negativ historieoppfatning. Som kristne teologer selv uttrykker det: «historien er en Satans herskertid». Men da må vi også avsløre hvorledes kirken og de kristne organisasjonene misbruker en universell, sosial etikk til sine religiøs-sekteriske formål.

– Misbruket skjuler seg i dag bl.a.  i et begrep som «kristne grunnverdier», et uhyre lumskt begrep som folk altfor lett lar seg lure av. Man har klart å skape den illusjon at ordet «kristen» ikke er stort annet enn et positivt ladet, sosial-etisk begrep – noe vi ser i enhver norsk valgkamp – skjønt sannheten er at det har et vidtgående teologisk-mytologisk-sekterisk innhold. Man forsaker å legitimere absurde teologiske postulater ved hjelp av endel gode, til dels allmenngyldige leveregler som Jesus i det vesentlige hadde felles med andre jødiske profeter og moral-lærere. I denne forbindelse vil jeg betegne de «kristne formålsparagrafer» for offentlig støttet barneoppdragelse som fullstendig forkastelige i demokratiets århundre. De er skremmende gjengangere fra en autoritær tidsalder i Europa som har bl.a. munnet ut i to verdenskriger og folkemord på hedninger og jøder.

– Jesus var i sitt egenartede samfunnsideal fremmed for demokratiske ideer. Hans gudsrike forestilling var et bilde av en diktaturstat, med ideologisk ensretting og grov vold mot annerledes-tenkende. Hvis vi fortsetter feigt å unnlate å se dette faktum i øynene, kan det koste oss og våre etterkommere forferdelig dyrt.Jeg understreker at dette er en vurdering av Jesus i lys av vår tids beste idealer. Den rent historiske vurdering ut fra hans miljømessige forutsetninger må naturligvis også konstatere mange positive trekk hos ham. Noen av dem kan sees som et slags mytologisk-sekterisk forstadium til sosialistiske ideer.

Du har ved flere anledninger kommet inn på problemene i forholdet mellom kristendom og sosialisme. Hvordan ser du på dette i dag?

– Forutsatt at man mener noe positivt med «sosialisme» er det helt umulig å forene kristendommens Jesus-dyrkelse med sosialisme. Ikke fordi man i et rent historisk perspektiv må se noe utelukkende negativt i kristendommen, men fordi en korrekt definisjon nødvendigvis må gi den et teologisk innhold som er helt uforenlig med de beste idealer i sosialismen.

Hva tenker du på?

– Jeg utelukker ikke eksistensen av det man med et uklart og noe belastet ord kan kalle en «metafysisk virkelighet».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *