En hårdnakket refser av kirken og de kristne dogmer

Hall Trøan Galaaen gjorde i 1974 et lengre intervju med Andreas Edwien. Senere utga han boken «I livssynskampens brennpunkt», på Fjellheimen Forlag (1999). I boken gjør han et nytt intervju bygget på intervjuet som han gjorde 25 år tidligere. Begge intervjuene følger etter hverandre med diktet «Dine eneste jord, menneske» mellom og en sluttkommentar fra Galaaen. Hele kapitlet i boka er gjengitt med tillatelse fra forlaget.

– Hva er grunnen til at du er blitt en så hårdnakket refser av kirka og de kristne dogmer?

Den siste verdenskrig med sin voldskulminasjon spilte en stor rolle. Jeg fant paralleller mellom nazismen og den avtoritære kristendom. Dyrkelsen av en avtoritet, en ufeilbar person som ikke må motsies, er felles for begge ideologier. Den ene lover frelse på jorden, den andre i himmelen, vel å merke for sine tilhengere. Videre den ustanselige, monotone propaganda for og gjentakelse av ubeviste postulater og slagord. Samtidig er forholdet til utenforstående og motstandere parallell. Nazismen og beslektede ideologier truer med konsentrasjonsleiren, kristendommen og kirka med helvete.

– Men hvis Jesus var ”Guds sønn”, ville det ikke da være naturlig at han var ufeilbarlig?

Spørsmålet må snus om. Vi må ta utgangspunkt i det vi kan kontrollere og konstatere historisk. I mine skrifter har jeg påvist at Jesus tok feil i en rekke vesentlige forestillinger i sin lære. Det gjelder således hans verdensbilde og historieoppfatning og hans dualistiske menneskesyn, samtidig som hans synsmåter faller naturlig inn i datidas for en stor del primitive tenkemåte. På grunn av sin langvarige, rent fysiske maktposisjon tror kirkas teologer at de har rett til å stille bevisbyrden på hodet. De forkynner sine sensasjonelle påstander om Jesu biologiske abnormiteter: hans fødsel uten menneskelig far og legemlige overvinnelse av døden hvorpå de freidig fritar seg sjøl for bevisbyrden og velter den over på sine kritikere!

– Lå det politiske motiver bak Jesu opptreden?

Det kan en på en måte si, men de ble forskjøvet til det hinsidige plan. Under romernes okkupasjon av Israel hadde en jøde ingen mulighet for å bli en politisk Messias.

– Ville Jesu rolle vært en annen om landet hadde vært fritt?

Ja, antakelig en vesentlig annen. Jesus betraktet okkupanten og den trykkende okkupasionen som Guds redskap og rettferdige straffedom og et tegn på verdens forestående undergang, som han ventet i løpet av sin egen generasjon, og dette preger hans livssyn og lære. Derfor trodde han heller ikke på noen frelse for sitt folk som sådan, bare for en liten utvalgt gruppe tilhengere.

– Du går hardt til verks mot dogmene og den kristne lære. Har ikke kristendommen også ført mye positivt med seg?

Som så mange religioner har den i en periode hatt en positiv betydning. Men negative og skadelige virkninger er for lengst blitt overveiende. Hvor mener du de positive virkningene ligger?

Først og fremst på det sosial-etiske plan. Særlig etter at reformasjonen løsnet noe på kirkas avtoritære grep, og kristendommen mer ble allemannseie, bidro den etter hvert til å aktivisere underprivilegerte klasser og gruppe, som følte et løfte om oppreisning i deler av Jesu forkynnelse og Bibelen forøvrig. De sosialpolitiske og sosialistiske bevegelser har nok en del av sitt historiske grunnlag her.

– Er kristendommens sosial-etiske betydning alene Jesu fortjeneste?

Nei, avgjort ikke. Det er viktig å være klar over at Jesus her bare var et gjennomgangsledd i en utvikling. Allerede Israels store profeter startet den sosial-etiske kritikk av overklassen, og denne tendens ble særlig sterk i visse kretser av senjødedommen, der vi utenfor Bibelen finner skrifter som Jesus åpenbart er avgjørende påvirket av. Æren for de sosial-etiske verdier i vår religion har en rekke av oldtidens jødiske profeter og forfattere.

– Din bok: ”Idekampen i det bibelske gudsbilde” har høstet sterk anerkjennelse både her i landet og internasjonalt. Biskop Per Lønning har karakterisert den som ”…kanskje det mest intelligente forsøk på å komme den kirkelige kristendom til livs via dens kilder”. Hva sier du til det?

Jeg har intet å innvende mot en slik karakteristikk sjøl om biskopens anerkjennelse naturligvis er noe syrlig. For øvrig setter jeg stor pris på mottagelsen fra danske kritikere.

– Enkelte norske kritikere påstår at du bare nedvurderer Jesus og ikke har noe positivt å si om ham. Således har programsekretær Yngvar Ustvedt tillagt deg følgende: ” .. Hans (Jesu) horisont var i det hele så trang at praktisk talt ikke en eneste høyerestående tanke kunne trenge inn hos han .. ” Har du sagt dette?

Nei, sjølsagt ikke, verken det eller noe liknende. I ”Idekampen i det bibelske gudsbilde” har jeg gitt en bred behandling av de ”høyerestående tanker” og positive verdier i Jesu lære og av den historiske bakgrunn for dem. Emnet for ”Dogmet om Jesus” er et vesentlig annet, nemlig som bokas undertittel også klart presiserer: Jesu feiltakelser ut fra postulatet om hans ideologiske ufeilbarlighet. Men også der har jeg mer enn tredve steder omtalt hans ”høyerestående tanker”. Ustvedt påberoper seg en kritikers frihet og rett til å forfatte den slags absurde uttalelser i mitt navn!

– Jens Bjørneboe sier at ”Dogmet om Jesus” er preget av ” .. en gjennomført nyansert og overveiet tenkning, og at den rager høyt over det nivå de fleste Jesusforskere befinner seg på.. ” Nærmest motsatt reagerer Philip Houm når han påstår at den skjønt forfatteren tillegges ”.. intelligens, kunnskaper og selvstendighet .. ” skal være skjemmet av noe han kaller ”blindt hat”. Hva har du å si til det?

Houm vet at dette ikke er sant. Jeg kunne vanskelig gjøre annet enn å oppfordre ham til å respektere vanlige bevisregler og i det minste påpeke en setning eller et avsnitt som skulle gi uttrykk for den slags ”hat” han belaster meg med. Dette gjorde jeg i en Oslo-avis, men Houm avslo å svare både offentlig og privat. Han har rygget tilbake for et hvert ordskifte med meg. Bakholdsangrep er noe en kirkekritiker må vente seg. Det er synd at Houm må bruke sitt talent på grov, usann informasjon om en ”konkurrent” som er mer konsekvent i sin dogmekritikk enn ham selv. Houm er sine gode intensjoner til tross, fanget inn av visse foreldete teologiske problemstillinger. Nylig erklærte han seg som di­sippel av teologen Johannes Ording, som virket like etter århundreskiftet.

– En kan undre seg over hvorfor du ikke er engasjert i religionsdiskusjoner i NRK. Har du mottatt noen anmodning om det?

Nei, ”Dogmet om Jesus” ble tvert om nektet omtale i radioens programpost ”Dagens bok”. Begrunnelsen var at en statskirketeolog hadde tatt avstand fra synspunktene i boka.

– Men det er vel en prest forpliktet til?

Naturligvis er han det. At boka ble rammet av statsteologisk sensur, kan ingen bestride. Det røpes av de bisarre episodene som utspilte seg høsten 1965, og som viser hvor sterkt avhengig NRK er av statskirkas teologer. Det forklarer også uttalelsene til Philip Houm og Yngvar Ustvedt du nevnte. Disse to var journalistkolleger i Dagbladet. Der må jeg ha provosert dem med noen kronikker jeg skrev i avisa, særlig i begynnelsen av 1960-årene, og som kolliderte med deres syn på Jesus som en slags liberal teolog og humanist. Begge var bokaktuelle med dette Jesus-bildet, som er en moderne variant av kirkas Jesus-dogme. Og begge hadde Jacob Jervell, professor i nytestamentlig teologi, som sin yndlingsteolog.

– Det var påfallende at Houms bok ”Mannen fra Nazareth og den norske kirke” og”Dogmet om Jesus” utkom på samme dag?

Ja, men noen tilfeldighet var det ikke etter som Houm og hans forlag hadde satset på å komme meg i forkjøpet og fikk god hjelp av NRK til det. I ”Dogmet om Jesus” stiller jeg meg på et rent historisk-vitenskapelig grunnlag sterkt kritisk til Jervells teologi og kildeanalyse, og dette rammet også Houms og Ustvedts Jesus-bilde. Derfor ville en åpen kollisjon mellom våre bøker ha ødelagt NRK’s statskirkelige opplegg. Som fast medarbeider kunne Yngvar Ustvedt som dessuten var kringkastingssjefens sønn, spille en nøkkelrolle. Problemet ble løst ved at Houm med sin bok straks ble presentert i TV av sin kollega Yngvar Ustvedt, og i radioens bokkronikk av sitt og Ustvedts teologiske ideal, Jacob Jervell. Konspirasjonen ble fullstendig da min bok litt senere på høsten ble anmeldt i Dagbladet av Yngvar Ustvedt. Han maltrakterte den ved en så grov sitatmisbruk at Jens Bjørneboe betegnet anmeldelsen som skrevet i ” ..en blodtåke av ra­seri ”.

– Kom NRK med noen nærmere begrunnelse for å nekte omtale av din bok?

På forespørsel fra ei avis, som betegnet NRK’s sensur av boka ”alarmerende”, ble det i første omgang ikke oppgitt navn på hvilken konsulent NRK hadde brukt. Det ble bare sagt at han var ”fagmann” og hadde tatt avstand fra mine synspunkter på ”vitenskapelig” og ”helt objektive kriterier”. Det var det hele. Senere ble det innrømmet at denne ”fagmannen” var den samme som hadde lansert Houms bok: professor Jacob Jervell. Jeg måtte konstatere at en for bedømmelse av ei bok som – det var NRK klar over i følge undertittelen – handler om Jesu feiltakelser – valgte institusjonen en konsulent som ikke bare har avlagt sitt presteløfte til hans ufeilbarlighet, men hvis spesielle Jesus-bilde og kildevurdering jeg har en flere siders kritisk omtale av i boka. Og enda verre: Denne dobbelt inhabile konsulentens ”objektivitet” og ”vitenskapelighet” ble presentert som så selvsagt at en avslo å røpe noe som helst til belysning av vurderingens holdbarhet. Teologen Jervell var åpenbart tilfreds med sin rolle som hemmelig statskirkelig sensurinstans.

– Du tok rettslige skritt overfor NRK?

Ja, institusjonen skal i alle fall tilstrebe objektiviet. Defor fant jeg dette så drøyt at jeg saksøkte vedkommende programredaktør ved Oslo byrett for å få uttalelsen om ”objektivitet” og ”vitenskapelighet” mortifisert. Først etter åtte års betenkning har NRK trukket påstanden tilbake. I forveien hadde da konsulenten, Jacob Jervell, i et brev til byretten ”bedt om unnskyldning” for den eneste uttalelse han har gitt offentlig angående min bok. Saken er så hevet ved forlik. Det må kunne sies at dette gir et interessant bilde av NRK’s og statsteologens form for ”objektivitet” og ”vitenskapelighet”.

– I et land med statskirke kan en kanskje ikke vente noe annet av en stats­kringkasting?

Mange vil mene det. Men det er absolutt uforenlig med demokratiske prinsipper. NRK har fulgt en linje som vanligvis gjør debatter om kristendom og kirke til en karikatur av en debatt. Slik må det gå når en lar den ene part erverve mer enn 700 faste programposter i året –motparten har ingen – til å propagandere uimotsagt for sine meninger og posisjoner. Kirkas folk kan dermed sjøl velge både tema og motpart i en debatt og å si nei der de føler de er den svake part. De kan entre NRK’s prekestol dagen etter. Dette lammer kristendoms-debatten generelt og skaper en voldsom slagside som gir den kristne teologen et farlig privilegium.

– En prest uttalte nylig om NRK: ” .. En er ikke fullt oppmerksom på hvor kolossalt mye kirka skylder disse massemediene .. ”?

Det er riktig. Etter en periode med sterk tilbakegang av kirkas ideologiske enevelde i vårt land, kan en spørre om Kringkastingen skal bli dens ”reddende engel” og gjenreise dens maktposisjoner. De konservative teologers maktstilling i kirka og den nytte de har av sine halvliberale kolleger for å kunne holde på makten kan ved hjelp av Kringkastingens monopolstilling bli en alvorlig fare for demokratiet og åndsfriheten.

– Hva er så egentlig ditt livssyn, Andreas Edwien?

Skal jeg svare kort, må det bli at jeg tross alt har en urokkelig tro på mennesket.

– Inngår det i ditt livssyn noe gudsbegrep sjøl om kristendommens ”gudsbegrep” åpenbart ikke gjør det?

Gudsbegrepet i vår kultur og i vår ”offentlige religion” er så belastet og utslitt og så innsnevret at ”Guds død” ikke blir noen floskel. Det er utrolig at et tilsynelatende opplyst kulturfolk i det tjuende århundre kan la staten ved sine kirkelover forplikte et presteskap til å framstille ”Gud” som et biologisk kjønnsvesen dvs. som en avledyktig, fysisk preget mannsperson som har besvangret en umælende jordisk kvinne, nærmest ved en slags ”voldtekt”. Denne bestemmelsen av ”Gud”, med sin maskuline allmakt som Herren, Faderen og Sønnen, har uten tvil vært selve arnestedet for såvel kvinnens undertrykkelse i vår kulturkrets, som for den århundrelange voldelige undertrykkelse fra det ”hvite” mannssamfunnets side overfor de ikke-kristne folk.

– I ”Dogmet om Jesus” skriver du på de avsluttende sider følgende: ”Himmelens og jordens skaper” har ingen yndlingsreligion og ingen ”utvalgte”, kjenner ingen kirke, intet parti og ingen sekt, bare levende mennesker og alt som lever. ”Skaperen”, har ingen ”visegud”, ingen ”enbåren sønn”, kjenner ingen annen inkarnasjon enn det gode. Det evige liv som er av ånd, kjenner ingen konflikt med naturens lover, behøver ingen mirakler, frykter ingen historisk forskning. Det er sjøl kilden til alt liv, og til alt som fremmer, bevarer og beskytter liv i dets vekst mot lyset. Det sanne liv kjenner ingen død, men er sjøl broen over dens kløft. Betyr det at du tror på et evig liv for mennesket?

Jeg kan kanskje si det slik: Det eksisterer en høyere bevissthet enn menneskets egen, og som alt som lever er avhengig av, og menneskets bevissthet en funksjon av!

Din eneste jord, menneske

I ei av riksavisene kom jeg noen år senere over et dikt av Andreas Edwien.
Det kan kanskje illustrere hans livssyn noe nærmere:

DIN ENESTE JORD, MENNESKE

Vokt dere
for predikantene
som sier jeg skal skape
en ny himmel
og en ny jord,
sier Den Usynlige.

2
Tro ikke på dem
fordi om de sier
at de tror på meg.
De vet ikke hvem jeg er,
og mitt skaperverk
kjenner de ikke.

3
For en god jord
under en god himmel
ga jeg dere,
og noen annen jord
får dere ikke,
sier den Usynlige.

4
Derfor:
om dere ødelegger
den gode jord
jeg har gitt dere,
blir dere uten himmel
og uten jord.

5
Uten himmel
og uten jord
enten dere kaller hverandre
kristne eller hedninger,
troende eller vantro,
onde eller gode.

6
Noen ny jord
får dere ikke
og trenger dere ikke.
Men en ny himmel
i deres sinn,
sier Den Usynlige,
himmelens og jordens
skaper.

Nytt intervju i 1999

Når disse memoarene skrives, fikk jeg lyst til å fortsette intervjuet fra 1974 – et kvart århundre senere. Det forløp slik:

Jesus-forskningen ved veis ende

– Fastholder du dine synspunkter fra 1974-samtalen på oppstandelsesdogmet og de øvrige fundamenter kristendommen bygger på? Er dine standpunkter styrket eller svekket på grunnlag av din og andres forskning de forgangne år?

Antakelig var det ikke mulig å bli mer overbevist enn jeg var den gang. Men ytterligere forskning har bekreftet mitt syn. Min kritikk av kirkas ideologi om Jesus bygger på sikker historisk grunn. Kirka taler ikke sant om sin historiske hovedperson. Den tar feil i sin lære, og dens teologer – både de konservative og de liberale – tar feil i sin teologi om ham. En stor del av dem må sies å være fullt klar over dette, og et voksende antall aner det. De har på sin side måttet gi opp håpet om å kunne underbygge teologien med ytterligere forskning, for de har sett at forskningen tvert om er teologiens fiende. Med andre ord: Bortsett fra at litt detaljforskning kan sies å gjenstå, er Jesus-forskningen kommet til veis ende. Vi vet hvem Jesus var. Men det urovekkende er at dens resultater er blitt holdt skjult, og derfor i stor utstrekning er ukjente for folk flest.

I stedet for å rette på dette, er kirkas menn mest opptatt av å prøve å redde noe av den enorme prestisje de sleper på. Og da må de vokte seg for å medvirke i offentlige debatter som stiller problemet: ”Hvem Jesus var og hva kirken har gjort ham til?” mer radikalt enn tidligere, og som derfor ikke holder seg innenfor en forutsatt ramme. De avslår å diskutere med ”sekulære” historikere som ikke har avlagt presteløfte til kirkas bekjennelse, og som derfor uten forbehold stiller sannhetskravet på et rent historisk grunnlag. For ikke å medvirke til kritikkens publisitet, tier de. Særlig de liberale teologene, hvorav de fleste er svorne tilhengere av statskirka, har satt seg som mål å bevare den lengst mulig. Men de vet at fordi Jesu lære er så breddfull av problemer, kan dette bare skje ved at det skapes stor uklarhet om ham som historisk person, om kirkas dogmer og om sentrale religiøse begreper. Allerede i 1950-årene var denne utviklingen kommet langt. Således konstaterte jeg i ei bok fra 1951 at det er ”… den tankemessige og språklige uryddighet som i dag sterkest karakteriserer kirkas forkynnelse – teologene viser en åpenbar frykt for å ta opp debatten om dogmenes tankemessige innhold .. ”

Teologenes forpliktelser

– Betyr det at du fremdeles ikke har fått svar på dine henvendelser til de teologiske fakulteter på 1960-tallet?

Nei, jeg har ikke fått noe svar på det de plikter å svare på. Og det på tross av at fakultetene har innrømmet sin plikt til å svare, og jeg regelmessig har purret på svar. Da de i 1962 fikk mitt ”memorandum” om overmenneske-teologien med etterlysing av dens historiske grunnlag, gikk deres dekaner ut i dagspressen (bl.a. i Bergens Tidende, Dagen, Arbeiderbladet og Dagbladet) med løfter om å gi offisielle svar: ”… Henvendelsen krever selvsagt et svar, som også vil bli gitt, og … en debatt er vi selvsagt interessert i”.

– I forordet til den siste utgaven av: ”Dogmet om Jesus”, som nå har undertittelen ”En bok om hans feiltagelser”, har du gitt en grundig påminnelse om teologenes forpliktelser?

Ja, som de fleste ble jeg uten selv å medvirke som spedbarn døpt ”i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn.. ” Med dette ga staten og kirka uttrykk for at de ønsket mitt medlemskap, som medførte at jeg ble undervist i og pålagt å bekjenne meg til deres lære om Jesus. I et demokratisk samfunn gir dette dobbelte medlemskap i stat og kirke alle en rett til å kontrollere og kritisere kirkas lære og teologi. Men, og det er det viktigste: det gir også kirkas teologer en like selvfølgelig plikt til å svare åpent og redelig på kritikken.

Så lenge Den norske kirke eksisterer som ideologisk organisasjon eller som et kirkesamfunn basert på medlemskap, plikter dens ansvarlige teologer å svare samvittighetsfullt på spørsmålet om hva som er det historiske grunnlaget for deres postulater om Jesus. Både overfor sine medlemmer og statens borgere er de forpliktet til å gjøre rede for på hvilket faktisk grunnlag de holder fast ved disse historiske påstandene, og med hvilken rett de fortsetter å gjøre Jesus til et ufeilbarlig, overmenneskelig vesen ved å postulere fantastiske brudd på historiens og naturens grunnleggende lover for menneskelivet.

Dette er en utrolig og absurd situasjon i et demokratisk samfunn. En norsk statsborger henvender seg seriøst og til dens ansvarlige, statslønnede teologer med universitets-kompetanse som vitenskapelig forpliktede forskere og ber dem redegjøre for sine historiske bevis for de sensasjonelle påstander av rent historisk-faktisk art som de fremsetter om sin hovedperson Jesus fra Nazareth. Og så nekter de å svare etter å ha innrømmet sin plikt til å svare! En må spørre hva Den norske kirke egentlig er for slags institusjon? Hvordan kan teologiske ledere legge for dagen slik arroganse overfor medlemmenes og borgernes selvsagte rettigheter?

– Som du ga eksempler på i vår samtale i 1974, har du likevel fått bemerkelsesverdige reaksjoner og kommentarer til din kildekritikk fra ledende teologisk hold?

Ja, noen av dem er et studium verdt. Det viser seg at når kritikken rettes seriøst mot kjernen i teologien om Jesus, kan reaksjonene hos et par toneangivende teologer i nøkkelstillinger gi et avslørende bilde av kirkas situasjon.

 

Universitetets teologiske fakultet

 

Jeg har fortalt deg at jeg i 1979 oppfordret professor Inge Lønning til å omtale dine bøker i ”Kirke og Kultur”, som han var og fremdeles er redaktør av. Han svarer meg i brev av 15.11. 1979 at nevnte tidsskrift ikke har plass og kapasitet til å omtale all litteratur med berøringsflate til kirkelig-teologiske problemer. Om dine henvendelser, bl.a ditt ”Memorandum til de teologiske fakulteter” fra 1962, innskrenker han seg til å si at de ”… allerede gjennom sine problemstillinger unndrar seg rimelig presis og meningsfull diskusjon..”

Lønnings kommentar bekrefter den situasjon jeg har beskrevet. Ved siden av Jacob Jervells kaotiske teologi og flukt fra en debatt utfra det historiske sannhetskrav, synes jeg Lønnings holdning egner seg ypperlig til å illustrere den dype krise kirkas teologi befinner seg i. Ut fra sitt fag som professor i systematisk teologi siden 1971, er Inge Lønning en av de hovedansvarlige for den ”problemstilling” han vil ”unndra fra diskusjon”. Nettopp kirkas offisielle teologiske system oppfordrer til å ”stille problemet presist”, slik jeg har gjort: Har kirka rett i at det er sant at Jesu fysiske gener på farssiden stammer fra en ”ånd” og ikke fra et menneske, og er det framfor alt historisk sant at den samme Jesus i sin personlige, menneskelige identitet etter sin død sto fysisk opp av graven og at hans eksistens i denne identitet har fortsatt til i dag, og vil fortsette til han som kirka sier ”… skal komme igjen for å dømme levende og døde?” På hvilket konkret historisk grunnlag fortsetter teologene å hevde dette?

Sjokkopplevelse” og debattfrykt

For å forstå Lønnings måte å svare på, må jeg gå tilbake til 1961, året før jeg sendte min ”interpellasjon” til hans fakultet. Da gikk han i kirkepolitisk kompaniskap med sin lærer, presten og den nybakte teologiprofessoren Jacob Jervell, som siden har spilt en hovedrolle i moderne norsk statskirketeologi. Jeg hadde utgitt min idehistoriske analyse av Jesu forhold til de ulike bibelske gudsideenes karakter og utvikling. Etter at hans kollega, professor Ragnar Leivestad, i Aftenposten kalte boka ”en sjokkopplevelse” og ”farlig for kirka”, leverte Jervell en provoserende omtale av den i ”Kirke og Kultur”, som er organ for universitetsteologien.

Min påvisning av at Jesu opptreden, forkynnelse og personlighet er et resultat av en lokal religionsutvikling og ikke av noe slags naturlovstridig inngrep av en guddommelig makt fra en annen verden, ble av Jervell kalt ”Edwiens tese”. Og han erklærte flott og generelt uten noe slags forsøk på en relevant begrunnelse at denne ”tese” bygde på ”bristende historisk grunnlag”. Jervell forsøkte å briljere med viten og kunnskaper som er ukjente for alle andre enn ham selv etter som han var og er alene om denne påstand blant et titalls fagfolk i inn og utland på samme kompetansenivå. Det var sterke krefter i kirka for å få satt en stopper for en farlig debatt om Jesu forkynnelses idehistoriske bakgrunn. Derfor løp Jervell risikoen ved å spille den skumle dobbeltrolle som er så fristende for kristne teologer. En ærlig Jervell burde sagt dette: .. For tre år siden (1958) avla jeg mitt presteløfte til kirkas lære og bekjennelse, dvs. jeg forpliktet meg til å betrakte Jesus som et overhistorisk og overmenneskelig, guddommelig vesen. Derfor kan jeg personlig ikke akseptere ”Edwiens tese”. Jervell skjulte sitt subjektive, religiøse og kirkepolitiske motiv for sin påstand bak sin offisielle rolle som professor og vitenskapelig bibelforsker. Og han gjør det fremdeles etter 38 år.

Teologisk sensur

-Dette var i 1961. Hvordan kom den unge Inge Lønning inn i bildet på et så tidlig tidspunkt?

Han var Jervells elev og beundrer og hadde allerede da plassert seg i ”Kirke og Kultur”s redaksjon. I forståelse med sin 13 år eldre lærer nektet han meg plass i tidsskriftet til et saklig tilsvar hvor jeg simpelthen ba Jervell oppfylle sin bevisbyrde og begrunne sin påstand om ”bristende historisk grunnlag” for min framstilling av Jesus som et ledd i en naturlig religionshistorisk utvikling. Lønning var klar over at en enkel debatt kunne avslørt at Jervell hadde opptrådt som prest og ikke som professor, og satte sitt sensurstempel på mitt innlegg. Det fikk senere plass i Dagbladet der Jervell i en flåsete replikk forsikret at han ville redegjøre for påstanden i bokform. Men noen slik bok eller redegjørelse har aldri sett dagens lys.

– Etter dette rettet du din henvendelse til de teologiske fakulteter og forlangte en avklaring?

Ja, det var klart at problemet måtte gripes an ved de offisielle og mest dominerende hjørnesteinene i kirkas lære: dogmene om at Jesus ved brudd på fødselens og dødens grunnlover for menneskelivet var brutt inn i vår verden utenfra og deretter vendt tilbake til sin hinsidige verden. Jeg tillot meg å henstille til fakultetene å følge opp sine vitenskapelige forpliktelser og ut fra kravet til historisk sannferdighet enten legge fram de nødvendige bevis for at disse brudd på fundamentale naturlover er skjedd, eller – hvis de ikke var i stand til det – fraråde sine kandidater i kirkas tieneste å framsette påstander om dem.

Kriseteologi

Nå dukket Jacob Jervell på ny opp på statskirkas barrikader for å avverge en faretruende debatt. At den ferske teologiprofessor kunne overta styringen, måtte skyldes hans og andre kollegers iver etter å innføre Bultmanns kriseteologi i Norge, og at fakultetets ledelse bøyde seg for dette som alternativ til den alvorlige krise den gammelliberale teologi var kommet i. Mens fakultetet ved sin dekanus hadde erklært seg ”selvsagt interessert” i en debatt ut fra min utfordring, avviste Jervell enhver debatt med å erklære at ”forskeren mangler kriterier til å avgjøre” om det kirka sier om jomfrufødsel og oppstandelse, er historisk sant eller ikke. (”Kirkebladet” nr. 13, 1962). Dette presenterte profssorpresten som så selvsagt at enhver nærmere påvisning var overflødig. Av meg var det derfor ”…uredelig, i beste fall tankeløst…” å bestride at ”… disse ting hadde skjedd…”

På sin side har Jervell i alle år siden pendlet fra den ene ytterlighet til den andre: Som prest bekjenner han seg til naturlovbruddenes toppsensasjoner, som professor innrømmer han at Jesus var ”..sønn av en håndverker i Nazareth…”. Men fordi han vet at kristendommen er et falsum uten Jesu oppstandelse, er den tabu for enhver seriøs debatt. Og slik skaper han og hans voksende elevskare i kirka alminnelig forvirring om Jesu person og lære, og om kirkas dogmer og bekjennelse, som de samtidig gir sin ”fulle tilslutning til”. Denne forvirringen synes stort sett å være velberegnet og veloverveid , som dagens populære strategi for bevaring av stats- og ”folke”-kirka. Derfor skyr teologene offentlige debatter med ikke-kristne historikere og kirkekritikere. Dette er bakgrunnen for Inge Lønnings måte å svare deg på.

– Men i det samme brevet bemerker Lønning at dine henvendelser til de teologiske læreanstaltene ligger atskillig forut for hans tid som lærer ved det Det teologiske fakultet, og at han ikke har noen kjennskap til omstendighetene omkring dette?

Her må jeg korrigere Lønning. Allerede i 1963 fikk han lærerfunksjon ved fakultetet, og som nevnt hadde han da vært medredaktør i ”Kirke og Kultur” siden 1960. Da dette organet for universitetsteologien mottok mitt ”memorandum” i 1962, var han følgelig ikke bare oppfordret av meg til å orientere leserne om henvendelsen, men i høy grad av sin dekanus, professor Reidar Hauge, som på vegne av fakultetet hadde lovet å gi et offisielt svar og sagt seg rede til en debatt om problemstillingen. Men redaktør Lønning har sørget for at det verken da eller senere har kommet en stavelse på trykk i ”Kirke og Kultur”s spalter om henvendelsen. Det samme gjelder min grundige oppfølging av den i bokform, særlig i ”Dogmet om Jesus”, som han fram til i dag har mottatt fem utgaver av. Ikke bare har jeg purret på fakultetene om saken, men også personlig minnet Lønning om den, idet han som lærer i systematikk, er blant de nærmeste til å svare.

Presten som professor

Forklaringen på denne holdningen er like banal som den har vært for Jacob Jervells intense frykt for en konfrontasjon med en historisk-vitenskapelig begrunnet kritikk av hans ”nyliberale” Jesus-teologi. Lønning skaffet seg samme personlige motiv for å holde utfordringen på avstand da han i 1963 fulgte lærerens eksempel og avla sitt presteløfte til kirkens bekjennelse samtidig som han startet sin karrière ved fakultetet som prestelærer.

– Det Inge Lønning derfor egentlig sier i sitt svar til deg, men skjuler ved hjelp av sitt oratoriske talent, er følgende: …Også jeg har personlig forpliktet meg til å betrakte Jesus som det ufeilbarlige overmenneske, og jeg må derfor som redaktør av ”Kirke og Kultur” unndra dette dogme fra kritikk og ”presis diskusjon”. Mitt presteløfte anser jeg som overordnet en kritisk Jesus-forskning som rokker ved dogmet om hans guddom. Derfor har jeg ikke orientert tidsskriftets lesere om Edwiens kristendomskritiske bøker…

Mange tror Universitetets teologiske fakultet ledes av forskere som ser seg vitenskapelig forpliktet på den historiske sannhet. Nei, det ledes av prester som har avlagt sine ordinasjonsløfter til kirkas bekjennelse. De to teologene som i 1960-årene så farene for en debatt som kunne avsløre dette, Jacob Jervell og Inge Lønning, er blant de hovedansvarlige for opprettholdelsen av dogmene om det ufeilbarlige overmenneske fra Nazareth. Ved å la sine presteroller flyte umerkelig over i professorrollene, bestreber de seg på å gi dogmene det skinn av historisk-vitenskapelig holdbarhet som fremdeles får den norske stat til å holde på sin kirke.

Det Teologiske Menighetsfakultet

– Men hva så med Menighetsfakultetets teologer? De må sies å ha samme ansvar som Universitetsteologene, og dets dekaner har erklært at ” .. Edwien selvsagt har krav på et svar som også vil bli gitt… ”?

Også her var det tydelig uenighet. Fakultetet løste problemet ved etter kort tid å bytte ut dekanus, professor Leiv Aalen, med professor Carl Fredrik Wisløff. Hans kommentar gikk ut på at fakultetet ikke så seg i stand til å ta opp til debatt selve det historiske grunnlaget for dets eksistens som presteskole. Dette var et klart og så langt det rekker et forholdsvis redelig svar. Men det kan selvsagt ikke godtas, etter som også Menighetsfakultetet ut fra sine forutsetninger som forsknings- og undervisningsinstitusjon naturligvis er forpliktet på kravet om historisk sannferdighet. Men mine gjentatte purringer på svar har ikke resultert i annet enn henvisninger til teologisk litteratur som ikke gir noe svar.

Oppstandelse og gjenkomst

– Har teologene her forholdt seg tause?

Nei, etter atskillig tid viste de seg mer åpne enn sine kolleger ved Universitetet. La meg nevne to av MF’s lærere som har kommentert min teologikritikk. Den ene er professor Hans Kvalbein som i tidsskriftet ”Credo” – etter seksten år – omsider tok opp min kritikk i ”Dogmet om Jesus” av oppstandelsespostulatet. Debatten som kom i gang, kunne ha ført til et interessant resultat dersom den ikke var blitt stoppet av redaktøren da vi kom til det avgjørende problem: spørsmålet om identitet mellom den faktiske Jesus fra Nazareth og det vesen kirka betegner som ”den oppstandne”. Det er nødvendigvis slik at hvis det ikke hersker identitet mellom disse to, har det ingen mening å tale om Jesu ”oppstandelse”. Det er her teologenes forsøk på et forståelig resonnement stopper opp. Og ”Credo” – organ for Menighetsfakultetets teologi og studentorganisasjon sa stopp før vi kom så langt. Jeg ble nektet plass til å presentere problemet i et tilsvar.

En annen MF-teolog som berørte dette dogmet i en omtale av noen av mine skrifter, er amanuensis Svein Olaf Thorbjørnsen i fakultetets ”Tidsskrift for teologi og kirke” (1986). Som argument mot min framstilling i boka: ”Jesus i konflikt med menneskerettighetene” anfører han følgende:

… Når jeg påviser hvorledes Jesus i sin lære og sine forestillinger på en rekke vesentlige punkter befinner seg i strid med etiske prinsipper og normer for menneskeverd og menneskerettigheter, gir jeg ”…ikke tilstrekkelig akt på den avstand det er i tid mellom det som bedømmes…”

Siden synspunktet anlegges av en lærer for prester i ei kirke og ved et fakultet som har Jesu oppstandelse som sitt grunnleggende dogme, og som i 1962 oppga dette som begrunnelse for å avslå å svare på min kritikk av dogmet, er kommentaren ganske oppsiktsvekkende. Det er nettopp læren om Jesu oppstandelse med sin forutsetning om hans gjenkomst til dom, jeg her angriper på et etisk grunnlag. Kirka og Menighetsfakultetet forutsetter at denne ”avstand i tid” helt og holdent er overvunnet ved Jesu oppstandelse og gjenkomst, og at han derfor skal tillegges suveren rett til å legge sin egen og sin tids rettsoppfatning til grunn for sin bedømmelse av vår tids prinsipper og normer for menneskeverd og menneskerettigheter. Således skal han i følge sitt eget program bl. a. dømme på grunnlag av Moseloven hvis gyldighet han innskjerpet til ”den minste bokstav og hver eneste tøddel”. At min kritikk av oppstandelsesdogmet på denne indirekte måte adopteres av en MF-teolog, røper hvorledes også de konservative teologer begynner å innse hvilken dyptgående krise kirkas teologi om Jesus befinner seg i.

Et rasistisk dogme

– Kan du ut fra disse erfaringene og synspunktene gi en sammenfatning av ditt syn på kirkas situasjon?

De kristne teologene befinner seg i et alvorlig dilemma. De må konsekvent unngå å svare på den ”sekulære” historikers kritikk av deres dogme om Jesu guddom og oppstandelse. En åpen debatt som går til bunns i problemet, vil sette hele kirkas lærebygning og teologi i fare. To ledende norske teologer beskriver korrekt dogmets sentrale og ømtålelige stilling slik:
Hvis den (Jesu oppstandelse) ble fjernet, ville hele kristendommen falle fra hverandre i menigsløshet… (biskop Per Lønning) … Kristendommen står og faller med at Jesus sto opp fra de døde. Hvis ikke dette har skjedd, er kristendommen et falsum… (professor Jacob Jervell).
Når kirkas teologer ikke bare må innrømme at de ”ikke kan bevise” dette – uten historisk sidestykke – enestående inngrep i en av naturens og livets grunnleggende lover, men stilles overfor den utfordring at dette er et forskningsobjekt, og kan motbevises, og at det på et solid historisk, naturvitenskapelig og religionspsykologisk grunnlag er motbevist, har de – når dogmet er viktigere enn sannhetskravet – ingen annen utvei enn å bruke sin maktposisjon til å forhindre en seriøs debatt om problemet.

En betydelig innsats for å avverge og utsette avsløringen er som påpekt gjort av to spesielt ansvarlige teologiprofessorer: Jacob Jervell og Inge Lønning. For øvrig har biskop Per Lønning en vesentlig del av ”æren” for fortielsens strategiske bragd. I en kommentar til min kritiske analyse av oppstandelsesdogmet avslo han å innlate seg i en diskusjon om dets holdbarhet under påberopelse av sin og kirkas trosfrihet! Som Aftenpostens teologiske informator i en årrekke har han deretter sørget for at ikke ett ord om utfordringen har kommet på trykk i den avisa.

La meg også minne om at en av de tause adressater for mitt ”memorandum”, teologiprofessor Svein Aage Christoffersen, som min panelmotpart i TV2’s ”Holmgang”, unngikk en holmgang om hvordan han kunne betegne sin ”tro på Jesu legemlige oppstandelse” som en ”selvfølgelighet” når han innrømmet at sensasjonen ”ikke kan bevises”. Selvmotsigelser av denne art røper kirkens og teologiens dype krise. Det gjelder fremdeles også hans kollega Jacob Jervell, som i Dagsavisens påskenummer 1999 underbygger oppstandelsesdogmet med at ” Maria, disiplene og hundrevis av andre mennesker hevdet at Jesus viste seg for dem”. Begge professorer vet at det bare er ett navngitt menneske i Det nye testamentet som opptrer og uttaler seg personlig med krav på å ha ”sett Jesus” i oppstanden tilstand, nemlig Paulus (i en sen avskrift av hans brev). Og de vet at han åpent og ærlig innrømmer at han ”ikke vet” om det dreiet seg om et objektivt, sanset syn eller en subjektiv, psykisk opplevelse.
Ut fra de elementære krav som en opplyst kultur stiller til vitneprov, kan det ikke anføres ett eneste vitne som bekrefter Jesu individuelle oppstandelse og tilstedeværelse. Men kritikken må ikke stoppe her. Den må rettes mot den konsekvens kirka uanfektet trekker av dogmet om at ”Jesus lever”. Den hevder at han ”sitter” og venter på å komme igjen som en kosmisk voldsdiktator ”for å dømme levende og døde”. Det er ved hjelp av denne konsekvens av oppstandelsesdogmet kirkas teologer klarer å beholde sin makt, den som Martin Luther kalte ”det herredømmet vi har erobret over sjelene”.

Det er først og fremst her – på det etiske plan – humanismens kritikk stadig må settes inn: mot gjenkomstlæren og dens voldsteologi med sin sekteriske rasisme, som skal sortere menneskene i to kategorier av motsatt sjelelig kvalitet: de gode troende og de onde vantro. For dersom kirka skulle ha rett i at Jesus kommer igjen, og vi tenker oss en mannsperson som utgir seg for å være ham, skaffer seg makt til å sette i gang med doms- og eksekusjonsvirksomhet på grunnlag av programmet i Det nye testamente, måtte vi stoppe ham og anklage ham for menneskerettsdomstolen. Da ville han – slik den historiske Jesus ubestridelig truet med – gå i gang med å kaste sine vantro jødiske landsmenn ”ut i mørket utenfor”.

Jeg minner om at Adolf Hitler påberopte seg at han her fulgte Jesu program. Jesus truet med å rasere byene til dem som ikke tok skikkelig imot ham og hans apostler for to tusen år siden, med å kaste vantro og lovbrytere ”i ildovnen”, og slå i hjel motstandere av ”Menneskesønnens” krav på kongeverdighet. Han erklærte også at han ville stå i spissen for en blodflammende ødeleggelse av jorden og dens liv. Vi kan derfor gå ut fra at ”jordens skaper” vil ha seg frabedt hans gjenkomst.

I min idéhistoriske analyse av de ulike, positive og negative bibelske gudsideene, har jeg påvist hvorledes Jesu opptreden og lære er preget av konflikten mellom dem. Det gjorde ham til en sterkt sammensatt personlighet, som kommer til uttrykk i motsetningene mellom sosial-etiske og human-etiske ideer og verdier i hans lære på den ene side og hans primitive og barbariske, teologiske voldsmoral på den andre.

Derfor er det ikke bare et livsfarlig foretakende, men en grov ærekrenkelse av hans minne, når kirka med sitt oppstandelsesdogme, river ham ut av hans tid og hans miljø for å stille ham til skue i abnorm og naturstridig, overmenneskelig ufeilbarlighet.

Det er på tide vi innser at dogmet om Jesus er et utpreget rasistisk dogme. Vi kristne europeere har brukt det til å heve ham høyt over alle andre religionsstiftere – og dermed vår religion høyt over alle andre religioner – for å kunne utpeke oss sjøl til verdens ”frelste og utvalgte” herrefolk.

Åpent brev til landets biskoper

I boken: ”I livssynskampens brennpunkt”, skriver Galaaen videre om at han på bakgrunn av bøkene til Edwien, gjennom et åpent brev utfordret biskopene og deretter det samme med NRK:

Etter en presentasjon av Andreas Edwiens forfatterskap stilte jeg biskopene følgende spørsmål i et åpent brev til en rekke av landets aviser:

1. Fastholder kirka at Jesus ble unnfanget ved Den hellige ånd og ikke på tradisjonell måte?

2. Fastholder kirka at Jesus etter begravelsen for ned til dødsriket, angivelig et fysisk sted? Hvor tenker en seg at dette stedet ligger?

3. Fastholder kirka at Jesus i sitt korsfestede legeme sto opp fra graven fra legemlig død tilstand?

4. Fastholder kirka at Jesus med sitt oppstandne legeme for opp til himmelen, nødvendigvis da et fysisk sted? Hvor lokaliseres dette sted?

5. Fastholder kirka at Jesus sitter hos Guds den allmektige Faders høyre hånd? Han har i tilfelle snart sittet i et par tusen år. Blir ikke det lenge å sitte?

6. Hvis kirka holder fast ved at disse sensasjonelle brudd på de biologiske og fysiologiske lover for menneskeliuet har funnet sted som historiske begivenheter, må det stilles strenge krav til bevisene. Hvorfor gjør ikke kirka det som alle ansvarlige historikere og forskere gjør når langt mindre oppsiktsvekkende og vidtgående konklusjoner trekkes: Oppfyller sin bevisbyrde og framlegger bevisene?

7. Dersom historiske begivenheter av slik karakter må basere seg på tro, kan det med nåtidas historiske og vitenskapelige innsikt og almene opplysningsnivå sies å være en aktsom god tro?

8. Er ikke dagens kirkeledere bekymret for kirkelærens forhold til sannheten?

9. Er ikke kirkeledere og forkynnere engstelige for at det som de i Guds navn utgir for sannhet, er usannhet og dermed fra et religiøst synspunkt blasfemi?

Jeg er takknemlig for svar på disse spørsmål. ”

Ikke en eneste biskop nedlot seg til å svare. Da tausheten ble for talende, rykket en del hjelpetropper biskopene til unnsetning og sa at ”…Galaaen måtte jo skjønne at biskopene hadde viktigere ting å ta seg av enn å svare på slike tåpelige spørsmål…” .

Med bakgrunn i et foredrag Andreas Edwien holdt året i forveien, utga han i 1977 boka: ”Er kristendommen en fare for verdensfreden?” Jeg anmeldte den på følgende måte 24.02. 1978 i en rekke av landets aviser:

–  Er kristendommen en fare for verdensfreden?

spør idehistorikeren Andreas Edwien i ei bok som nylig er kommet ut med samme tittel. Boka er på en profetisk måte blitt brennaktuell i forbindelse med den livssynsdebatt som de siste måneder har bølget over landet. Stormen etter ”onkel Lauritz” sitt fjernsynsprogram om syndflodsmyten har basis i Edwiens tema: Hvilke følger har det for barns innstilling til vold at deres himmelske far, slik Bibelen skildrer ham, likviderer ”slemme mennesker”, ”vantro” og ”gudløse” i mengdevis og med overlegg ved drukning, jordskjelv, krig og helvetesstraffer?

Dagens opphetede djeveldebatt springer ut av kristendommens historiesyn, slik det påvises i boka, som en ”satans herskertid”. Rabalderet fra religiøst hold mot likestilling mellom kjønnene har i følge Edwien sin rot i det hankjønnsguderi og den kvinnediskriminering som den kristne lære bygger på. Med tanke på ”Fremtiden i våre hender” må de etiske verdier reddes ut av det voldsteologiske miljø. Dette er bokas positive og alvorlige budskap.

Hva er årsaken til at sesongens eneste bok som tar opp disse aktuelle spørsmål, praktisk talt ikke er omtalt i pressen? I forhold til all den religiøse litteratur som hyppig anmeldes for leserne, er bøker som presenterer motforestillinger, det rene unntak. De bør i rimelighetens navn få komme til orde i avisenes spalter, og da helst ikke slik som presten ser det!

Jeg fristes til å spørre: Er den norske presse så ufri i livssynsspørsmål at den må gå på gummisåler for å tekkes teologene og menighetene? Er med andre ord kristendommen også en fare for pressefriheten?”

Når det var så vanskelig å få teologene i tale når det gjelder Edwiens kristen­ domskritiske bøker, må det åpenbart skyldes at de ikke turde å gå ham på klingen og håpet at de kunne tie ham ihjel. Jeg har gjort atskillig for at den taktikken ikke skulle lykkes. Men en kan også gripe til andre unnskyldninger enn mangel på motargumenter. Jeg kan ta et et eksempel eller to fra NRK:

I 1970 skrev jeg til Haagen Ringnes i NRK/Fjernsynet og ba ham ta med et innslag med Edwien i programserien ”Tanker om tvil og tro”. Det ble ikke fulgt opp. Jeg skrev til ham på nytt om å ta Edwien med i neste programserie: ”Fra bokhylla”. Jeg foreslo ellers en del andre varianter for å presentere Edwiens tanker. Jeg fikk følgende svar, datert 18.07.1971:
Takk for fornyet henvendelse om Andreas Edwien. Jeg kan fremdeles ikke love noe sikkert, men kan i alle fall bebude at serien ”Tvil og Tro” trolig kommer opp igjen på vårparten i en noe annen form enn før. Selv er jeg interessert i å kontakte Edwien i den anledning, men jeg må selvsagt først forhøre meg litt om hvorledes han er til å målbære seg muntlig etc. Jeg håper det kan bli noe ut av dette. Takk for initiativet, som sagt.

Så vidt jeg registrerte den gang, ble det ikke noe ut av henvendelsen. Det skyldtes neppe Edwiens evne til å målbære sine tanker muntlig. Det er det absolutt ingen ting i veien med. Det skyldtes heller neppe Haagen Ringnes’ mangel på god vilje. Han er senere beæret med Human-Etisk Forbunds humanist­ pris. Men det kan utmerket godt skyldes hans overordnede i NRK/Fjernsynet. Jeg har prøvd å komme i dialog med de folkene både før og senere om livssynsspørsmål og en smule balanse i propagandaen for livssynene i landet vårt. Det er ikke godt å komme på talefot med noen der i gården.

Jeg nevnte et par eksempler. Da må jeg ta med ett til: Sverre Tinnå ledet i en årrekke religiøse programmer i NRK/Fjernsynet. Så overrasket han, vel for å få en smule balanse, eller gi inntrykk av romslighet, med et intervju med Philip Houm, som hadde begått boka ”Mannen fra Nazareth og de norske kirke”. Jeg skrev til Tinnå siden det lot til at han ville lage en programserie med religionskritiske innslag og anbefalte ham å kontakte Andreas Edwien med sikte på et programinnslag. Tinnå svarte meg imidlertid at språket i Edwiens bøker var slik at han hadde veket noe tilbake for å invitere ham med. Programsekretærens unnskyldning holder ikke mål. Men det er noe som heter vikarierende argumenter. Sverre Tinnå har også avlagt sitt presteløfte.

Mot hans bemerkning om språket i Edwiens bøker, kan det passe å gjengi noen uttalelser om dette: Verdens Gang’s anmelder, en teolog, skrev 05.04 1960 om Andreas Edwiens ”Idekampen i det bibelske gudsbilde” at ”avhandlingen foreligger i et sobert og elegant språk. Edwien formulerer satser og sentenser med stilistisk grandezza …”

Om hans bok: ,,Dogmet om Jesus” skreiv Bergens Tidendes anmelder 11.11.1970: ”Den er glimrende skrevet. Og det er i et stridsskrift som dette en stor fordel. Man leser og rives med og får en estetisk opplevelse…”

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *