Foto: Andrew Kalut

Dogmet om Jesus oppstandelse 2

Dette er den andre av to kronikker i Klassekampen påsken 1992 om Jesu oppstandelse.
Artikkelen stod på trykk den 14.4.1992. Edwien skriver om oppstandelsesdogmet som en «sjelelig rasisme»

DET FORELIGGER selvsagt ikke noen primær bevisbyrde for at et historisk mennes­kes person og livsløp har holdt seg innenfor ram­men av de strenge naturlover vi alle er underlagt. Men etter erfaringen med de kristne teo­logers demonstrative likegyl­dighet overfor sin – nettopp primære – bevisbyrde, har jeg selv som antydet foretatt en, tør jeg si, grundig og nøktern undersøkelse av de historiske kilder («Dogmet om Jesus», Pax Forlag 1965, 4. utg. 1978).

Dette ble den uavvendelige konklusjon: «Jesu oppstandelse», slik kirken presist beskriver den: som et brudd på en fundamen­tal naturlov ved at han «sto opp» fra uomtvistelig klinisk død tilstand, med den følge at han i sin persons fysisk beting­ete identitet lever i dag – denne oppstandelse har ikke funnet sted. Det bærende kirkelige postulat er basert på et uhyre spinkelt grunnlag: Den forut­setning at Jesus etter sin død ble sensorisk og objektivt «sett» i live av Paulus fra Tarsos. Han er nemlig den eneste i Det Nye Testamentet som personlig på­står dette, og som derfor opp­trer med offisielt krav på å være «vitne». Hans «vitneprov» er imidlertid slik at det tvinger den fordomsfri forsker til å konstatere at enhver identitet mellom det historiske mennes­ke Jesus og det vesen Paulus ifølge sine beskrivelser har «sett», mangler. Den eneste holdbare forklaring på dette er at Paulus bygger sin teologi om Jesus på en mytologisk hallusi­nasjon, framkalt under en reli­giøs opplevelse.

Det prekære spørsmål om hvor «den oppstandne» befin­ner seg i dag, kan derfor ikke løses ved å si at «han» er gått over i en «åndelig», objektivt «usynlig» tilstand. For i så fall er den forutsatte identitet med det historiske menneske Jesus opphørt.

Dermed tilbake til profes­sor Lønning: – Hvordan er det mulig, spurte jeg ham etter forelesningen, at han overfor det alminnelige publikum kan utlyse og holde en to timers fo­relesning om ”Jesu oppstan­delse” (konsentrert om Pau­lus’ teologi herom) uten over­hode å ta opp til drøftelse spørsmålet om denne oppstan­delse faktisk har funnet sted? Jeg viste til mitt ubesvarte memo av 1962 til Lønnings fa­kultet og til min undersøkelse i bokform av postulatets histo­riske grunnlag. Og jeg fram­holdt at mitt spørsmål var be­grunnet i at han represente­rer et universitet og et fakul­tet som må forutsettes å være vitenskapelig forpliktet til å belyse og avklare et så sen­tralt historisk spørsmål. Har han ikke dessuten, f.eks. som redaktør av et statskirkelig tidsskrift («Kirke og Kultur»), en demokratisk plikt til å in­formere kirkens medlemmer om hva dens ansvarlige teolo­ger er kapable til å svare på kritikken av postulatene om Jesus? Hvorfor unnlater han dette – tilsynelatende helt målbevisst?

Siden jeg heller ikke her kan referere noe opplysende svar, tillater jeg meg herved å gjenta disse spørsmål til rektor og teo­logiprofessor Lønning. Dette fordi jeg siden vårt møte har fortsatt å etter­lyse hans fakultets lovede svar på mitt memorandum av 1962. (Og jeg gjør det på ny i en artikkel i tidsskriftet ”Paradox”, nr. 1, 1992, utg. ved Universitets teo­logiske fakultet. – Kfr. forøvrig min artikkel om «den liberale teologi» i «Humanist» nr. 4-5, 1981, gjengitt på disse nettsider under rubr. fra Marcion til Jervell).

Dogmet om Jesus og sannhetskravet

Dette gir bakgrunnen for de kommentarer sok­neprest Jon Mamen gir i Klassekampen til min teologikritikk i den nevnte bok («Dogmet om Je­sus», undertittel: «Hvor mannen fra Nazareth tok feil»). Han er synlig irritert over at den «hen­tes fram fra gjemmene». Begri­pelig nok, siden han i 60-årene satt som ung teologisk student under kateteret til de lærere (inkl. ovenfor nevnte I. Løn­ning) som først offisielt innrømmet sin plikt til å svare på min ut­fordring til deres teologi om Je­sus. Men som deretter gjorde helomvending, for å skyve enhver relevant og brysom kommentar og debatt inn i en ubestemt fremtid.  De var åpenbart kommet til at temaet var et tabu: Jesu over­historiske ufeilbarlighet. Mamen og hans medstudenter fikk dermed et kursus i den teo­logiske obskurantismes strate­gi og taktikk, som har som sitt første bud: Du skal ikke svare på vanskelig kristendomskri­tikk.

Men statskirken og dens teo­loger har – og dette er det nå på høy tid at de selv innrømmer: en selvskreven demokratisk plikt til å gjøre sine kirkemedlem­mer kjent med om de er i stand til å svare på seriøs kritikk av deres teologi om Jesus. Derfor ble anslagsvis fire hundre (400) frieksemplarer av «Dogmet om Jesus» sendt dem i perioden 1965-85. Med noen få unntak forsvant de sporløst i teologe­nes «gjemmer». Og blant unn­takene har ingen av dem for­søkt seg på en seriøs imøtegåel­se av kritikken.

Det gjelder også sokneprest Mamen, som øyensynlig mener at man ikke kan vente mer av eleven enn av hans lærere. For de har jo gitt ham grønt lys til ukentlig og offentlig – med sta­tens kirkelover i ryggen – å er­klære om Jesus: At han ble unnfanget av en ånd, født av en jomfru, sto opp av sin grav og for til himmels, og at han der­fra skal komme igjen til doms til «den dobbelte utgang». Og at dette skyldes at han er «Gud», identisk med et vesen som be­tegnes som «himmelens og jor­dens skaper» og med «all makt i himmel og på jord». Det er dette som er statskirkens dogme om Jesus.

Soknepresten kommer her med en – mildt sagt – ytterst lettsindig insinuasjon: Han «tror mange avviser dogmet om Jesus ut fra åndelig latskap» og overlevert «konvensjon». Hva er hans egen åndsinnsats over­for min kritiske analyse av det­te dogmet, denne konvensjon fra en to tusen år gammel my­tologisk forestillingsverden? Jo, et burlesk forsøk på å så tvil om kritikkens aktualitet med en bemerkning om «Edwiens gamle bok»! Som sine lærere, foresatte og kolleger er han hjertelig klar over at han selv gjør kritikken like flunkende ny og aktuell hver eneste dag han fra sin egen og sin kirkes «gamle bok» forkynner dogmet fra sin statsbeskyttede prekestol.

Vil noen antyde at kravet til teologien om histo­risk sannferdighet setter etis­ke, sosiale, kulturelle eller reli­giøse verdier i fare? I så fall be­krefter de bare at dogmet for­falsker både verdiene og den historiske og menneskelige vir­kelighet. Den «frigjøringsteolo­gi» som overbevisende og klart har fri­gjort seg fra en foregående «un­dertrykkelsesteologi», har intet å frykte fra sannhetskravet.

Europeerens religiøse rasisme

At vi, som hos mange historis­ke personligheter, finner etiske og sosiale elementer av univer­sell verdi i Jesu lære og opptre­den, kan ikke hindre den rede­lige historiker i å fastslå at tan­ken om en europeisk kristen­dom og kirke befant seg totalt utenfor hans horisont i tid og rom. Jesu budskap og interesse var sekterisk begrenset til en liten tilhengerkrets i hans eget folk og i hans egen generasjon, som han mente var verdenshistoriens siste. Derfor innskjer­pet han også gyldigheten av fol­kets lov, Moseloven, til «minste tøddel og bokstav».

De europeiske kirkers dog­me om Jesus er derfor skapt av en religiøst og etisk underutvi­klet folkegruppes autoritetsbe­hov og selvhevdende maktam­bisjoner. De har gitt seg ut­trykk i en nesegrus førerdyr­kelse, en overspent fiksering på ett eneste historisk menneske, som i påstått ufeilbarlighet for­langes å ha skjebnebestem­mende betydning for hele men­neskeheten og verdenshistorien. I sin tøylesløse overdrivelse er dette dogme i ferd med å bli de kristne kirkers uopprettelige nederlag.

Jesus og Paulus og de øvrige nytestamentlige forfatteres syn på verden, mennesket og histo­rien er bestemt av en primitiv mytologisk dualisme. Kristen­dommens teologi er derfor ulø­selig bundet til denne dualis­men, slik biskopen i Oslo nylig har bekreftet: Dens inndeling av menneskene i to sjeleraser av motsatt kvalitet har satt den ute av stand til å vise ba­lansert fornuft i sitt menneske­syn og sine «strafferettslige» aspekter.

Dette opprinnelig gammel­persiske (og ikke jødiske) synd­rom ble psykisk grunnleggende for den kristne europeers opp­fatning av seg selv. Ved å la fo­restillingen indoktrineres i sitt barnesinn gjennom en lang ge­nerasjonsrekke, og ved å mani­festere sin «frelse» ved den fy­siske «kommunion» (dåp og nattverd) med det jomfrufødte og oppstandne, ufeilbarlige overmenneske, har europeeren plantet rasismen i sin psyke.

Selv om man taler om en «sjelelig» identifikasjon, så er sjelen så langt fysisk oppfattet i kristendommen («kjødets opp­standelse») at rase-betegnelsen er fullt på sin plass: selv mo­derne teologer bekrefter dette med sin språkbruk: De kristne kirker omfatter: «mennesker som etter sitt vesen og fra grunnen av er annerledes»! (Inge Lønning i «Frihet til tro», Oslo 1980, s. 26).

Den kristne atombomben

Dermed har jeg antydet at jeg ser på dogmet om Jesus som noe langt mer skjebnesvangert enn en teologisk tragedie. Kristen­dommen er en teologi, et dog­mesystem bygget på de mang­foldige, brokete og motset­ningsfylte bibelske gudsideene, med sine forestillinger om gu­den ikke bare som skaper, vel­gjører og etisk inspirator, men som slu og lunefull voldsmann, imperialistisk despot og krigfø­rer og natur- og verdensødeleg­ger. Hva så med mennesket, «skapt i (denne) Guds bilde»? I nytestamentlig tid sto som nevnt denne teologien i dualis­mens tegn med sin sterkt negative verdens- og historieoppfat­ning: gud – djevel, himmel – helvete, frelse – fortapelse, ver­dens undergang med apokalyp­tisk krig og dommedag. Med sitt oppstandelsesdogme flytter kirken ustanselig denne primi­tive mytologien inn i vår egen tid som en evig gyldig sann­hetsåpenbaring. Hva er konse­kvensene av dette?

Svaret må selvsagt inkludere at den­ne teologien er koblet sammen med en rekke etiske, sosiale, humanistiske verdier. Men uansett hvilken positiv betyd­ning disse verdier i denne teo­logiske innpakning  har hatt på den europeiske kultur, så har de vært for svake – jeg vil si for forurenset av dens negative innhold til å forhindre dens katastrofale følger. Det er all grunn til å hevde at det er europeerens teologiske dogmatis­me med sin kombinasjon av sjelelig rasisme og barbarisk dualisme, som har ført til at han til sist har satt hele men­neskehetens og jordens liv på spill. Det kunne lett ha gått galt, – og faren er ikke over. «De ufeilbarlige autoriteter og grunnsannheten ”kan koste oss livet” (Jens Bjørneboe). Eu­ropeeren laget seg teologiske «grunnsannheter» om sin «frel­se» og sitt «evige liv», og etter å ha brukt dem til å blåse seg opp til å spille rollen som ver­dens utvalgte herrefolk og her­rerase, har de til slutt gjort ham til vår jords farligste ve­sen, som med sin heseblesende teknologi uten etisk styring, har truet med å rasere den.

Det er derfor meningsfylt å tale om ”’den kristne atombomben”(jfr. artikkelen om «Den is­lamske bomben» i Klassekampen25.2. 1992). Den var den første, og ble  har betegnet den som en ”metastase” av den teologiske helvetestrusselen. Oldtidens krigs-, volds- og destruksjons­mytologi er ved kirkens hodelø­se autorisering blitt globalt livsfarlig. (Nærmere herom i min bok «Er kristendommen en fare for verdensfreden», 2, utg. 1986). – I denne forbindelse minner jeg om at det var den aggressivt framrykkende krist­ne kirke med sin trussel om evig straff for hedninger (foru­ten selvsagt jøder) som i det 7. århundre framkalte en defen­siv motreligion: islam. Forståe­lig nok svarte den med sin kontraadvarsel om helvetesstraff for de vantro.­ I dag kan vi se en parallell i den primære kristne atombomben og dens forhold til en (planlagt?) sekundær «islamsk» avleg­ger av denne.

Dogmet om oss selv

I sin religions negative histori­eoppfatning med sin volds- og ødeleggelsesteologi og sin ring­eakt for «denne verden» (jfr. kulminasjonen i Johannes’ Åpenbaring, som er basert på Jesu eskatologiske historieoppfatning ), og i troen på at hans gud har lovet å erstatte ham den jord og den himmel han så lenge har holdt på å øde­legge – og gi ham «en ny him­mel og en ny jord», er europee­ren blitt både historiens verste militarist og dens uovertrufne natur- og miljø-ødelegger. At det dreier seg om den kristne, dvs. den døpte og konfesjonelt indoktrinerte europeer, lar seg ikke bestride. Derfor vil jeg korrigere den som har sagt at europeeren «ikke har tålt av­kristningen». Det riktige er å si at han ikke har tålt kristen­dommen.

Han har ikke tålt den infantile teologi han selv har skapt: sitt eget dogme om at et menneske, et individ av hans egen art, er «Gud». For det måtte nødven­digvis bli til en teologi, et dog­me, en løgn om oss selv. Den løgn at vi som «kristne» – i positiv betydning – skiller oss ut fra menneskeheten forøvrig ved å være: «mennesker som et­ter sitt vesen og fra grunnen av er annerledes». Et oppgjør med kristendommens teologi er der­for et oppgjør med europeerens apoteose av seg selv: hans reli­giøse rasisme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *